Åge Sten Nilsen «Smooth Seas (Don’t Make Good Sailors)»
Grappa

Når Åge Sten Nilsen er ute med sitt tredje (eller fjerde, alt etter hvordan man teller) soloalbum byr østfoldingen på et nedstrippa uttrykk, der både nytt og gammelt materiale er på agendaen. Samtidig har mannen funnet tilbake til teamet som var med og skapte solodebuten «G-Sten» i 2000, hvilket blant annet betyr at Freddy Holm igjen sitter i produsentstolen.

Forsiktige pianotoner innleder albumet, og Holms strykere setter videre sitt preg på åpningssporet «Pipe Dreams». Dette er helt nedpå, men nettopp strykerne tilfører litt liv. Utover på albumet krydres det også med de nevnte strykerne, og tendensene er virkelig gode når celloen tas i bruk i «Living Miracle». Dessverre får likevel ikke denne alle strykeres mor god nok plass her. Dermed føles det litt halvgjort, litt som om Electric Light Orchestra ikke skulle tørre å gå hele veien.

Albumets tittelspor er godt på melodisiden, og når tempoet økes i refrenget blir dette riktig trivelig. Det er likevel ikke til å komme utenom at plata til tider blir litt for stillestående og uengasjerende, og det savnes flere låter som griper mer tak i deg som lytter. Et spor som «Trumpets And Trampolines» – med bruk av kazoo – gir for eksempel svært lite.

«Sundance Kids» styres i stor grad av Ola Aanjes piano, og dette er fint, der det «rockes» opp i refrenget. Hele veien synger Nilsen bra, men som på hans andre soloutgivelser blir popen han byr på altså ofte litt tannløs. Med duetten «Mediterranean Sky» treffer mannen derimot godt i samsang med Linda Kvam, og pianobacking fra Tom Rønningsveen. Her dukker det opp en nerve som ellers uteblir på plata.

Albumets tre siste spor er tilbakeblikk på Åges karriere, og når «Where The Good Times Grow» hentes frem fra «GLAMunition» kommer platas høydepunkt. Dette blir mer uptempo enn skiva ellers, og strykerne kommer til sin fulle rett i en versjon som overgår originalinnspillinga. Sitter bra gjør også en nedstrippa, og country-prega, versjon av Ammunitions gromlåt «Wild Card».

Som en helhet blir «Smooth Seas (Don’t Make Good Sailors)» helt grei, men det er ingen tvil om at Åge Sten Nilsen gjør seg best med en heftig gitarist eller to på laget. Som en avveksling for alle som liker mannens stemme, kan det likevel til tider fungere også med denne neddempa versjonen av rockeren.

Jan Dahle