Bortblåst


Åge Aleksandersen & Sambandet
Oslo, Rockefeller
8/9-2017

Når undertegnede går inn på Rockefeller denne kvelden er det for å se Åge Aleksandersen for 21. gang, og de aller fleste av disse med Sambandet som den musikalske ryggraden. Mannen og bandet er da også nærmest en garantist for glimrende konsertopplevelser, men i kveld skal denne skribenten for første gang tidvis oppleve å kjede seg med Åge Aleksandersen & Sambandet.

Den sedvanlige Edith Piaf-introen går over i Steinar Krokstads trommer, og Åge Aleksandersen introduserer bandet, som kommer inn en etter en, før «Levva Livet» slår ut av PA-en. Å åpne med denne rockeren er en kjærkommen omrokering i settet, og det å følge på med den helt nye «Gå Gå Gå» er et friskt pust. Det å klare å få allsang på ei låt som de fleste hører for første gang er også en liten bragd.

Sånn sett åpnes det godt, der Skjalg Raaen i kjent stil hopper, gynger fra side til side, og drar gode soloer. Morten Skaget deler hans side på scena, og bedriver sine ablegøyer mens han basser stødig. På motsatt side står Gunner Pedersen, og spiller som alltid flott. Til «Suttekluten» finner tangentist Terje Tranaas frem trekkspillet, og kommer frem på scenekanten. Mye er altså som det normalt er.

Det er likevel et problem i kveld, for blåserekka, som har vært med i tre år nå, tar rett og slett for mye plass. Nå er trioen med på de fleste låtene, og den har blitt så fremtredende at den overkjører Sambandet. Skjalg og Gunnar drukner ofte i lydbildet, og Norges beste rockeband når rett og slett ikke ut. «Dekksgutten», «Norge, Mitt Norge» – der Raaen løper noen runder på scena, for så å ta turen kjapt backstage – og «Rosalita» er blant låtene som enkelt og greit blåser bort.

«Høstsang» er også for dominert av blåserne, men her skjærer det seg også for hovedpersonen selv, som glemmer teksten. Når «Hold Fast» er godt i gang smeller det så fra scena, og det blir relativt stille. Teknikken vil med andre ord ikke helt, og når bandet får starta opp igjen henger ikke låta helt sammen lenger, men saksofonist Bjørn Røstad danser tradisjonsfast videre. Sånn sett kan det påstås at en del av ritualene kanskje kunne vært bytta ut med nye.

Noen forandringer er da også gjort, og noe med stort hell. Et småseigt og groovy arrangement av «Fire Pils Og En Pizza» er ypperlig, og litt mer av denne typen omarrangeringer kunne helt klart sprita opp en konsert som på mange måter går på rutinene fra de siste 15 åra. Åge innrømmer at «Hold Kjeft, Spis Is» har rappa arrangementet fra The Bands «Ophelia», men her blir det igjen for mye blåsere, og plutselig føles det som om man har ankommet New Orleans.

Best sitter det utvilsomt i kveld når blåserekka forlater scena, og dermed får vi en god «Hvis Du Rekke Ut Ei Hand», en glimrende «Alkymisten», og en sart og fin «Tenk Om». «Eldorado» gjør seg også bra, der Christian Eriksen finner veien til scenekanten for å legge en eufoniumsolo. Dette fungerer altså godt, men Kåre Kolves fløytesolo under «Dains Med Dæ» blir noe malplassert.

Åges sanger har det med å forbli dagsaktuelle, hvilket mannen understreker når han gledelig nok plukker frem «Berre Liv» fra 1982s «Dains Me Mæ», og setter den inn i dagens situasjon med Trump & Co. Dessverre er dette også ei låt der blåserne overkjører bandet. Blant de gamle, men dagsaktuelle, låtene er også «Fremmed Fugl», og denne er flott, der den på mange måter blir Røstads glansnummer.

Åge er seg selv lik, med smårufsete vokal, der han veksler mellom å stå på scenetunga og midt på hovedscena. Som en kontrast til Åges vokal får vi for øvrig som vanlig høre trommis Krokstads stemmeprakt i «24/12». Aleksandersen snakker ikke veldig mye, men forteller noen småhistorier for å introdusere enkelte låter. Til tross for litt tekstrot underveis kommer han da også i hovedsak godt ut av kvelden.

Når det gjelder glansnumre kommer vi heller ikke denne gangen utenom Gunnar Pedersens flotte solospill under «Lys Og Varme». Der Raaen ofte er litt røff i uttrykket underveis i konserten, er Pedersen ofte følsom og myk. De utfyller hverandre godt, når de ikke drukner i kveldens lydbilde, og i «24/12» deler de glimrende soloarbeid.

Konfettien smeller ut i det «Rio De Janeiro» innledes, og her skapes det feststemning. Dette er da også tilfellet der blåserne gjør seg best i kveld, og herrene Kåre Kolve, Jens Petter Antonsen og Christian Eriksen finner da også sin plass helt i front på scena nå. Allsangen runger på Rockefeller, og sånn sett er det ingen tvil om at trønderne også i kveld treffer publikum på hjemmebane.

«Min Dag»-rutinen blåses også litt i stykker, før tradisjonsavslutninga med «Twist And Shout» og en reprise av «Levva Livet» setter punktum. Når bandet så valser seg av scena etter to og en halv time er det med veldig blanda følelser man forlater Rockefeller. Ønsket må være at blåserne utelates på neste turne, og at litt flere av ritualene byttes ut.

Jan Dahle

Advertisements
Bortblåst