Tilbake til barndommen


Marillion «Misplaced Childhood (Deluxe Edition)»
Parlophone

Marillion slapp i 1983 det sterke debutalbumet «Script For A Jester’s Tear», og fulgte året etter opp med den suverene, «Fugazi». Det virkelige kommersielle gjennombruddet skulle så komme i 1985, med «Misplaced Childhood», og singelen «Kayleigh». Nå er sistnevnte skive å finne i deluxe-utgave, med demoer, b-sider, og en tidligere uutgitt konsert som ekstramateriale på CD-er, og i tillegg ligger det en Blu-ray i boksen.

Nick Tauber satt bak spakene på bandets to første album, men når det ambisiøse konseptet «Misplaced Childhood» skulle produseres ble Chris Kimsey hyra inn. Resultatet ble nok mer polert, men samtidig beholder Marillion prog-elementene der historien ble presentert over to LP-sider som fremsto som hver sine suiter.

Det åpner pent og pyntelig med Mark Kellys tangenter i «Pseudo Silk Kimono», som sklir over i «Kayleigh», og fra første stund er dette melodisk og fengende. Steve Rothery legger smakfulle gitarer, mens Fish forteller historien innenfor de rammene stemmen hans legger. Kellys piano drar det hele over i nok et høydepunkt når han åpner «Lavender», og dette var også skivas andre singel.

Den tredje singelen, «Heart Of Lothian», følger «Bitter Suite». Sistnevnte gir plass til Marillions mer proga sider i en åtte minutter lang sekvens, som igjen består av 5 deler. Her får vi blant annet høre Fish i en fortellerlignende rolle, og det hele bygges opp med musikalske stemninger. Kombinasjonen Kelly/Rothery er også ypperlig på dette feltet, samtidig som bassist Pete Trewavas og trommis Ian Mosley ligger solid i bakgrunnen.

Det som er å betrakte som det mest klassiske materialet er å finne på LP-ens første side, og det er da også denne første halvdelen av «Misplaced Childhood» Fish oftest har plukka frem i konsertsammenheng. Det betyr uansett ikke at del to er mindre interessant, men den er nok litt mer krevende for lytteren, der det ikke er streite singellåter i denne delen.

Det åpner med at Mosley setter sitt rytmiske preg i «Waterhole (Expresso Bongo)», og mannen bak trommene spiller også en vesentlig rolle når det går over i «Lords Of The Backstage». Nå er bandet borte fra de kommersielle tankegangene, og det er prog-bandet Marillion som åpenbarer seg.

Rotherys flotte toner innleder den nærmere ti minutter lange «Blind Curve», som igjen består av flere underdeler, og byr på mye flott musikk. Her tilfører også gitaristen noen av sine gilmourske elementer, og i det hele tatt er det glimrende musisering, komponering og melodibruk hele veien. Dette er rett og slett fengslende.

Med «Childhood’s End?» og «White Feather» settes punktum for et fenomenalt album, selv om avslutningssporet nok må sies å være platas svakeste øyeblikk.

Disk to og tre i boksen er en tidligere uutgitt konsert fra Utrecht høsten 1985, og med det får vi oppleve en hel konsert fra «Misplaced Childhood»-turneen. Dette er glimrende stoff, der det ikke er noe å si på lydkvaliteten. Bandet gjør også en ypperlig jobb, og når allsangen åpenbarer seg innledningsvis i «Script For A Jester’s Tear» er Marillions konsertstemning satt.

Den bortimot to timer lange konserten byr videre på sterke låter som «Chelsea Monday» og «The Web», før det er tid for «Misplaced Childhood» i sin helhet. Begrensningene ligger som alltid i vokalen til Fish, men det er ikke noe problem. Som typisk er regjerer Rothery med veldig fint gitarspill – sjekk bare ut «Incubus» – mens Kellys tangenter også er en fornøyelse å lytte til.

Konsertversjonen av «Misplaced Childhood» er solid, og naturlig nok en del råere enn studioversjonen. Når kvelden går mot slutten gjør bandet «Fugazi», «Garden Party» og «Market Square Heroes» som ekstranumre, og da snakker vi virkelig om å gå ut på topp. Dette er bare suverent, og denne konserten er absolutt nødvendig for alle Marillion-fans.

Den fjerde CD-en er tilnærma lik bonusdisken fra 1998-remasteren av «Misplaced Childhood». Det vil si at den gode b-siden «Lady Nina» – som også fikk sitt eget liv som singel fra EP-en «Brief Encounter» – og den enda bedre «Freaks» følges av alternative versjoner av albumets singellåter, der en forlenga «Heart Of Lothian» er høydepunktet. Nytt er derimot en riktig god Steven Wilson-remiks av «Lady Nina».

Videre følger «Misplaced Childhood» i demoform, hvilket er interessant da man får et visst inntrykk av utviklinga konseptet gikk gjennom underveis mot ferdig album. Det betyr blant annet annerledes refrenger i «Kayleigh», at «Lords Of The Backstage» er en del av det som utgjør «Bitter Suite» på det ferdige albumet, og at «Blind Curve» kommer i en annen form under tittelen «Passing Strangers».

Mye er allerede på plass, mens andre ting tydeligvis er under utvikling på dette demostadiet, og et spor som «Childhood’s End?» er tekstløst. Lydkvaliteten på dette materialet er godt, så selv om dette er «Misplaced Childhood» i en veldig rå form er det en hørbar versjon vi får her også.

Den siste disken er en Blu-ray der vi finner Steven Wilsons 5.1-miks av «Misplaced Childhood». Videre er bandets fire musikkvideoer fra den aktuelle perioden lagt på. Mest spennende her er det uansett med en 75 minutters dokumentar, der bandet og produsent Kimsey mimrer seg gjennom albumet og historier rundt «Misplaced Childhood».

Ei bok bestående av albumhistorien, en mengde bilder, og tekster, ligger mellom diskene, og med det er denne deluxe-versjonen av «Misplaced Childhood» den definitive dokumentasjonen på en suksessfull Marillion-epoke.

Jan Dahle

Advertisements
Tilbake til barndommen