Da Meat Loaf slapp «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell» i 1993 fremsto muligens materialet som nytt og uutgitt for den gemene hop, men faktum er at hele seks av spora hadde vært utgitt i en eller annen form tidligere. Disse er å finne enten på Jim Steinmans «Bad For Good» eller Pandora’s Box-albumet «Original Sin». Månedens Steinman denne gangen er en av låtene fra sistnevnte.

Pandora’s Box ble ingen kommersiell suksess, og dermed var det enkelt for Jim Steinman ganske kjapt å begynne gjenbruk av prosjektets låtmateriale. To av dem fant veien til «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell», og «It Just Won’t Quit» er en av disse.

Allerede i åpningsanslaget føles en viss pompøsitet, så Steinman-preget er der fra første stund. Deretter tar Roy Bittan over med pianoet, og smakfulle gitarer fra Tim Pierce krydrer før Meat Loafs glimrende vokal kommer inn. Deretter bygger det seg gradvis opp med Steve Buslowes bass og Kenny Aronoffs trommer. Det hele er altså veldig typisk Steinman.

Melodisk bygger det seg opp mot refrenget, og som så ofte ellers treffer Jim godt på melodisiden. Mannens så ofte brukte dynamikk er tilstede også i denne låta, og dermed roes det noe ned i versene, for å løfte seg mot refrengene. Innimellom legges det på de sedvanlige koringene, der velkjente navn som Todd Rundgren, Rory Dodd og Kasim Sulton bidrar.

Underveis legger Pat Thrall en fin gitarsolo, og til slutt tas det hele ned på et nakent balladenivå, der Bittans piano igjen backer Meat. Dermed er en god komposisjon i havn, uten at «It Just Won’t Quit» på noen måte er blant spora på «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell» som har fått mest oppmerksomhet. Låta ble heller aldri en del av Loafs konsertrepertoar, og endte sånn sett sitt liv som et litt bortglemt albumspor.

Pandora’s Box-versjonen er mye bygd rundt samme lest der den ble sluppet fire år tidligere, og igjen er det Roy Bittan som står for pianoet som innledningsvis backer vokalist Elaine Caswell. Buslowe er også på plass, mens Jimmy Bralower står for trommearbeidet.

Helhetlig er denne versjonen litt mindre rocka enn Meat Loafs innspilling, men samtidig er gitarsoloen Eddie Martinez gjør her røffere enn Thralls bidrag. Begge versjonene er suverene på sine måter, og at Caswell med særdeles god stemmebruk løfter Pandora’s Box-versjonen er sikkert.

Ut over disse to innspillingene er det lite å finne av «It Just Won’t Quit», men det finnes en demo med Rory Dodd bak mikrofonen. Denne har et spinkelt sound basert rundt programmeringer og keyboards, men et hint om hva som var på gang får man så absolutt.

Jan Dahle