Seigmen
Oslo, Granittrock
1/9-2017

Granittrock er et flott gratisarrangement som normalt har tilhold i steinbruddet i Lillomarka, men som grunnet anleggsarbeid på stedet i år har flytta ned i Grorudparken. På festivalens første dag kunne publikum i alle aldre blant annet hygge seg med en del lokale talenter, og et høyenergisk Honningbarna, før Seigmen inntok scena for å avslutte kvelden.

Man vet i all hovedsak hva man får når Seigmen spiller opp til dans, og kveldens setliste skal ikke by på noen overraskelser. Overrasker gjør det heller ikke at bandet skal levere en veldig godt gjennomført time, der konserten er fri for dødpunkter.

Sverre Økshoff og Marius Roth åpner med litt småstøyende gitarplukking i det «Fra X Til Døden» innleder konserten, og mens låta bygger seg opp fremviser bandet seg fra sin hardeste side. Sånn sett gir dette muligens deler av publikummet bakoversveis, men Seigmen skal uansett rekke å vise seg fra de fleste av sine sider i den komprimerte konserten.

«Ohm» er en udiskutabel liveklassiker, og den feiler ikke i kveld heller. I front styrer som vanlig Alex Møklebust skuta trygt igjennom farvannet, og som kaptein gir han alt. Poseringene er de vante, der han henger på det lange mikrofonstativet, eller står på sitt lille platå i front på scena, og gjør seg med sine teatralske bevegelser svær og synlig for alle.

Seigmen har noen sikre kort når det gjelder å dra opp stemning og allsang blant publikum, og med «Slaver Av Solen» kommer den første av disse. Bandet bader i røyk og lys, og leverer i det hele tatt sitt normale show, selv om produksjonen er liten og enkel i kveld, der scena kun er dekorert med en backdrop bestående av «Metropolis»-coveret.

«I Mitt Hus» er eneste låt fra bandets ferskeste album, og den fungerer bra. Det løfter seg senere til et toppnivå når «Metropolis» følges av allsangfavoritten «Döderlein», og med det er Seigmen på et toppnivå i kveld.

Konserten går av stabelen sent på kvelden, og grunnen til det er at Roths karriere som operasanger har ført til dobbelbooking i kveld. Mannen kom direkte til Grorudparken fra Operaen og premiere på «Tryllefløyten», og da passer det seg at han gjør sitt glansnummer, «Agnus Dei». Dermed tar Seigmen den helt ned, der Roth og bassist Kim Ljung bedriver god samsang.

«Mesusah» er ei låt som fremviser både fine og melodiske gitarer og kompromissløse tendenser til metal fra Seigmens tidlige periode, og i en konsertsetting blir dette til en massiv opplevelse. Tempoet er høyt, med dertil hektisk lysbruk med strober. Etter dette gjenstår bare den sedvanlige finalen med «Hjernen Er Alene», som igjen understreker at publikum flest nok har sterkest forhold til Seigmen anno 1994 og 1995.

Igjen har Seigmen med det vist seg som det ypperste av norske liveband, der kvintetten som så ofte før leverer ei særdeles gjennomført pakke.

Jan Dahle