Dave Evans & Barbed Wire / Pain City
Oslo, Hard Rock Cafe
31/8-2017
Pain City
Dave Evans

Noen artister ender opp med å leve på en svunnen tid, og Dave Evans er en slik mann, der han reiser rundt og synger låter fra sin tid med AC/DC. Med sine norske venner i Barbed Wire har han likevel også noe nytt å by på, og dermed blir det ikke bare nostalgi når australieren inntar Hard Rock Cafe.

Kvelden innledes med Pain City, som frontes av tidligere The Carburetors-gitarist Stian Krogh. Her har mannen gått mer i metal-retningen, men samtidig er det en del gitarelementer man kjenner igjen fra Kroghs gamle band.

Det hele fremstår uansett litt uferdig, der det skorter noe på låtkvaliteten. Det er uansett et greit driv i «Somebody To Fight», og med «Angeline» og «Waiting For You» løfter bandet det opp på et bra nivå halvveis inn i konserten. Krogh riffer godt, og slenger ut noen småheftige soloer, mens han backes av bassist Remo Munkeboe og trommis Petter Haukaas.

«Fire In The Hole» byr på et godt groove, mens den avsluttende «Time To Be Brave» har småtekniske partier. Sånn sett byr Pain City på gode elementer, men uten helt å overbevise. Bandet hadde nok også tjent på å ta inn en ekstra gitarist, for det føles som om musikken trenger det ekstra trøkket det ville tilført.

Dave Evans åpner med a- og b-siden fra sin eneste singel med AC/DC, og dermed setter godlåtene «Can I Sit Next To You Girl» og «Rockin’ In The Parlour» i gang en konsert som i hovedsak skal fungere godt. Barbed Wire sparker bra fra seg som backingband, og gitarist Atle Steigedal spruter ut soloer, samtidig som han spretter rundt som en annen Angus Young.

Dave Evans og Barbed Wire har nylig sluppet EP-en «Wild», og tre spor hentes derfra. Først ut av disse er «Sunset Strip», som stammer fra Evans periode med AC/DC. Både denne, «Dance With The Devil» og «Go Wild» viser seg å passe godt inn mellom AC/DC-klassikerne som spilles, og som låter holder de god kvalitet.

Evans svinger også innom solokarriera si, og med ei låt som «I Sold My Soul To Rock’n Roll» holder han seg innenfor den primitive rocken som slår deg rett i trynet. Slår deg hardt i trynet gjør også Barbed Wires musikk, og for å gi Dave en liten pause trekker bandet «Just Mean» og «Six Pack» opp av hatten. Dermed inntar også CyZtom sin vante plass i front, og trønderne viser seg fra sin energiske side.

Det er altså mye mer her enn bare AC/DC-svisker, og sånn sett beholder Evans en viss verdighet, som så lett forsvinner for artister av hans slag. Det er da også særdeles hyggelig å høre låter som «Soul Stripper» og «Rock’n Roll Singer», og dette er materiale mannen kan gjøre med hevet hode siden det tross alt stammer fra hans periode med de australske legendene.

Det å høre materiale AC/DC ikke spiller selv er også veldig fornøyelig, men når siste del av konserten består av i hjelspilte låter som «Highway To Hell», «Let There Be Rock» og «Whole Lotta Rosie» blir det hele rimelig uinteressant. Det at disse låtene heller ikke har noe som helst med Evans å gjøre, fører bare til at de blir enda mer overflødige i denne sammenhengen.

Hovedpersonen gjør uansett en fin figur, der han småprater mellom låtene, og synger relativt bra. Sånn sett leverer både mannen og bandet godt, og med ei såpass variert setliste som de byr på er det også mye god rock å glede seg over.

Jan Dahle