Backstreet Girls «Don’t Mess With My Rock’n Roll»
Voices Of Wonder

Backstreet Girls er en institusjon innen norsk rock, og med godt over 30 års fartstid har «jentene» levert mange gode plater, og ikke minst rocka løs på landets scener. Dermed er det alltid med glede og entusiasme man mottar ei ny Backstreet Girls-skive, men det er ikke det samme som at man alltid kan glede seg fullt ut over det man får høre.

Petter Baarli er en av de heftigste rock’n roll-gitaristene man finner, og når mannen er i godform oser det energi av riff og solospill. Sånn er det også på «Don’t Mess With My Rock’n Roll», noe som understrekes allerede i åpningssporet, «Wild Women & Bad Bad Boys», men samtidig drukner det meste annet i lydbildet, inkludert vokalist Bjørn Müller.

Det blir rett og slett ofte Baarli-overkill på plata, og dette hemmer utvilsomt helheten. At mannen rocker steintøft er det uansett ikke tvil om, og sånn sett får Baarli-fansen mye å glede seg over. Problemet er at helhetlig hemmer gitarene faktisk deler av albumet. Samtidig er nok ikke låtmaterialet Backstreet Girls på sitt aller ypperste, og spor som «Hound Dog Taylor Made» og «Radio» er forglemmelige saker.

Det svinger derimot av «Rockin’ With The Stones», og «Down To Kill» – der lydbildet sitter bedre – fungerer bra. Mer ujevnt er det med tittelsporet, som byr på gode AC/DC-elementer, men som låt faller noe igjennom. De typiske inspirasjonskildene er altså på plass, og kjapp Chuck Berry-rock i form av «Back Again» blir et høydepunkt på skiva. «Psycho» skiller seg derimot ut fra Backstreet Girls-normen, der denne seige låta hinter i retning av Alice Cooper.

Konklusjonen blir at Backstreet Girls har levert ei ujevn skive, som helt klart hadde tjent på et bedre lydbilde. Rock’n Roll er det uansett…

Hold utkikk etter Scream Magazines oktobernummer for undertegnedes intervju med Petter og Bjørn.

Jan Dahle