Total suksess

I 2007 gjorde undertegnede et intervju med Seigmen-vokalist Alex Møklebust for Scream Magazines serie «Norske Klassikere», og temaet var albumet «Total». Artikkelen sto på trykk i Scream #115, og gjengis her omtrent slik den ble presentert den gang.

Året er 1994, og fem unge gutter fra Tønsberg er i ferd med å få sitt gjennombrudd i det Seigmen slipper «Total», og dermed blir bandet det nye store stjerneskuddet på norsk rockehimmel. Kvintetten ble danna fem år tidligere av vokalist Alex Møklebust og gitarist Sverre Økshoff, som i rask rekkefølge fikk med seg trommis Noralf Ronthi, bassist Kim Ljung og gitarist Marius Roth.

Gutta platedebuterte så i 1992 med «Pluto», mens «Ameneon» sånn smått begynte å etablere bandet året etter, men det var «Total» som skulle bli Seigmens musikalske påle. For å høre litt om tiden rundt nettopp «Total» har vi fått Møklebust i tale, og han snakker villig ut om en periode han ser på som en svært lykkelig tid.

Albumcoveret.

Tankene som bærer i retning av «Total» er der ganske kjapt etter «Ameneon», men i motsetning til bandets to første plater skal den kommende skiva slippes på høsten i stedet for på vårparten. Dermed kommer noen glupe hoder opp med ideen om en frittstående singel for å fylle litt ventetid, og resultatet er «Hjernen Er Alene».

– Vi begynte å tenke på å gjøre en cover, og siden vi sang på norsk kom vi frem til deLillos. Mye på grunn av teksten. Den er sinnssykt enkel, men samtidig sinnssykt effektiv. Vi føler det slik at deLillos-versjonen er den lille gutten med ryggsekken, mens vår er om den mer voksne angstfylte personen. Det var ei låt det var enkelt for oss å leve oss inn i, og å gjøre til vår egen. Vi lurte veldig på hva folk skulle si, men singelen fikk jo en mottakelse vi aldri hadde forventa oss.

Seigmen klarte faktisk å gjøre «Hjernen Er Alene» så egen at mange i dag ikke tenker på den som en cover, og det i seg selv er en stor bragd. Innspillinga av singelen gikk for øvrig unna i en fei, på en dag som var spesiell for mange rockere.

– Vi rigga utstyret på kvelden hos Kai Andersen i Athletic Sound i Halden, og neste morgen skulle vi begynne innspillinga. Jeg var da fremdeles æ-menneske, og aldri oppe før klokka fire. Jeg ble vekket av Kim, som også den gang alltid var oppe klokke sju. Det er jo ikke normalt at en i tjueåra er oppe klokka sju, flirer Alex.

– Uansett, han vekte meg ved å slenge avisene i ansiktet mitt, og ga meg beskjed om å lese. Forsidene var at Kurt Cobain hadde skutt seg, og det altså samme morgen som vi skulle gjøre «Hjernen Er Alene». Det ble en merkelig stemning. Vi var alle groggy, og det var tidlig på morgenen.

Coveret til «Hjernen Er Alene».

Singelsuksessen tok gutta fullstendig på senga, og lite var egentlig gjort for å håndtere suksessen.

– Låta, på over seks minutter, solgte og ble spilt rundt omkring, og vi forsto ikke noe. Det endte jo også med at en eller annen TV-kanal – jeg husker ikke hvilken – klipte sammen sin egen video til låta. Dermed fikk vi på en måte en pangstart i forbindelse med den plata vi var i ferd med å gjøre. Jeg husker vi var i studioet for å spille inn «Total» da vi fikk masteren til «Hjernen Er Alene», så vi hadde ikke presset av en hitsingel hengende over oss under innspillinga.

De to første platene produserte Seigmen selv, men da det var tid for tredjealbumet ville Sony ha en utenforstående produsent med på laget. Dermed satte selskapet fart på tankene i ungguttas skaller.

– Det var vel Knut Bøhn – som jobba som A&R i en tomåneders periode – som snakka om at vi kanskje skulle få inn en produsent. Dette var vi kjempepositive til, og vi fikk beskjed om å tenke litt på hva vi kunne ønske oss. Dette uten at de nok var klar at vi dermed begynte å tenke på alle muligheter. Vi forsto jo at det var enkelte vi ikke hadde råd til. Jeg skjønte uansett at hvis vi skulle få inn en produsent nå, etter erfaring fra to plater, måtte det være noen som fikk Noralf og Kim til å høres så kule ut at vi kunne gjort ei plate av bare trommer og bass. Hvis vi tenkte sånn, og deretter fikk resten av bandet på toppen, hadde vi gjort det.

– Da begynte vi å lete, og tanken gikk mot Tool. De har mange partier der gitarene ikke går, men som har bare trommer og bass. Det hadde litt med låtene våre å gjøre, og at det var mye trommer og bass. Det var ikke lenger pakka inn på samme måte som før, men vi måtte tenke på at dette skulle trøkke like mye.

Manager Øystein Ronander, Kim og Sylvia Massy i Studio Nova.

Tankene rundt Tools produksjon endte med at nettopp Tool-produsent Sylvia Massy ble Seigmens valg.

– Vi gikk tilbake til Sony, og sa at Sylvia var vårt valg. De så litt rart på oss, men sa at de skulle prøve. Via BMG, som hadde Tool, kom vi i kontakt med henne. Tilbudet vi da fikk var av en pris vi ikke kunne klare, mens Sony svarte hva de kunne klare. Sylvia ringte så tilbake, og sa ja til jobben. Jeg tror det var mye det at hun hadde lyst til å reise til Norge også.

Massy fikk sendt over «Ameneon», og sa ja på grunnlag av hva hun hørte der.

– Vi holdt jo på å drite på oss da dette gikk i boks. Det var helt sinnssykt, og vi drev i månedsvis og spekulerte på hvordan hun ville være. Vi lurte på hva slags type hun ville være; kjip, kul, stygg, tynn, pen, og alt dette, og vi lurte i det hele tatt på hvordan vibber vi ville ha. Da hun så endelig kom over var det som om det var ei søster som kom inn, og det var som om hun var medlem av bandet. Det var fantastisk, og det sa «klikk» allerede ved første håndhils. Det var helt strålende.

Som produsent var det mest det lydtekniske Sylvia skulle ta hånd om, for bandet som kom inn i studioet hadde alt materialet klart.

– «Total» var ei plate vi gikk naivt inn i, og det er ofte det som er så fint med tidlige plater til artister. De er ikke nødvendigvis de beste platene, men man har gått så naivt inn i spillet at det har kommet veldig mye kule ting ut av det. Det er klart vi hadde blitt bedre til å spille, men vi var fortsatt litt naive.

– Låtene hadde vi klare før vi gikk i studioet. Mye var klart allerede før vi gjorde «Hjernen Er Alene», og «Colosseum» var en av de tidligst låtene. Du kan jo også høre at den har mer av den gamle perioden. Vi var ellers et band som øvde hele tiden, og jeg, som bodde i Oslo, pendla til Tønsberg for å øve i lokalet vårt på Ubåtkaia. Vi bodde nærmest der til tider. Det var liksom gutterommet.

Seigmen poserer for husfotograf Bjørn Opsahl.

Når det gjelder Seigmens låter var musikken alltid kreditert hele bandet, mens tekst og melodi ble kreditert Kim Ljung. Alex på sin side går langt i å fortelle at dette nødvendigvis ikke var realitetene.

– Kim hadde veldig mye av grunnideene, men Seigmen-kverna var ganske ekstrem. Putta man noe inn, kom det gjerne noe helt annet ut. Han kom med ting, men andre kom kanskje med gitarriff eller ideer. Kim var uansett tennpluggen, eller motoren som fikk det hele i gang. Hans del av låtskrivingsprosess ble mye større etter hvert, og da kom han med mer og mer ferdige biter.

– Du kan nok si at det ikke alltid var rettferdig å kreditere låtene til hele bandet, for det var noe som helt klart var renspikka Kim. Andre ting kunne så være andres ideer, som Kim gjorde til noe bedre enn hva ideen var til å begynne med.

Sylvia Massy var alltid klar med innspillingsknappen, noe som resulterte i en del spontane opptak. Noe av dette kan høres i åpninga på «Total».

– Hvis noen gikk inn i studioet og lagde rare lyder hadde hun alltid en DAT-spiller klar. Alt dette tok hun vare på, og hører du på introen til «Colosseum» er det egentlig bare resultatet av Sverre som sitter og tuller i en time fordi han skal finne ut av en ny boks. Mens vi spiste gikk Sylvia gjennom denne tapen, og lagde introen. Hun var kjempeleken, og tok hele tiden bilder med polaroidkameraet sitt. Sylvia var en veldig viktig faktor for at vi følte oss så avslappa som vi gjorde, da vi egentlig burde vært anspente.

Vi snakker om et band som burde ha et stressnivå av en annen verden, for faktum er at «Total» skulle gjøres på tre uker, og det inkluderte miks.

– Vi regna med at miks skulle være ei låt per dag, så det var kjapt. Vi gikk mellom studio 1 og studio 2 i Studio Nova, og vi jobba fra 12 til 12. Vi var alltid sånn at vi gikk inn i studioet kun med de låtene som skulle på plata, så det finnes ikke noe outtakes. Alt var ferdig innøvd før vi gikk i studioet, og da var det snakk om å gå inn og spille sammen hele bandet, men for i hovedsak å legge ned kompet til Noralf og Kim. Det gikk veldig greit, og deretter var det en gigabolt med gitarer. Det er det man alltid bruker mest tid på, og deretter var det vokalen.

En normal dag ved biljardbordet i Studio Nova.

Seigmen har utvilsomt utvikla seg mye musikalsk fra «Ameneon» til «Total», og på mange måter fremstår bandet som mer strukturert og lyttervennlig på «Total».

– Arrangeringene er annerledes, og en del låter har et litt annet uttrykk. Nå turte vi spille, i stedet for å gjemme oss bak masse fuzz og støy. Lydbildet forandra seg. Det høres stort ut, men uten at det skjer så mye om gangen. Det er kanskje litt rart å høre på plata nå, etter så mange år, men jeg husker det var en helt spesiell følelse å høre på skiva den gang.

En del av det å gjøre ei mer velprodusert plate betydde at enkelte ekstra elementer ble tilført lydbildet her og der, og blant annet ble Strings Unlimited henta inn. Videre finner vi fiolinist Hege Rimestad på «Sort Tulipan».

– Vi brukte henne fordi vi likte så godt det hun hadde gjort med Mari Boine. Hun spilte så sært og merkelig, og vi tenkte det sikkert kunne fungere for oss. I tillegg spiller Michael S. Guerra, ekssamboeren til Sylvia, Chamberlin på «Nephilia». Vi har alltid likt krasjer, men det må være krasjer med et poeng. Det fungerte for å få inn andre elementer, og å gjøre det riktige for låtene.

En ting er selve musikken, mens en annen ting er tekstene. Alex har gjennom hele sin karriere sunget Kim Ljungs tekster, og når ordsmeden leverer så kryptiske ting som han gjerne gjør, kan det vel ikke alltid være enkelt å synge Kims tekster.

– Tekstene er nok ofte like totalt uforståelige for meg som for deg. Det var en sjargong i det, og det var en stil for å få norske tekster til å fungere. På denne tiden var det veldig visuelle og kryptiske meldinger, som kunne bety hva som helst. Det gikk egentlig ganske greit å synge de tekstene, men da han senere begynte å skrive tekster som ble mer private ble det litt rart.

Seigmen på Youngstorget.

Når man ser på Seigmens tekster på blant annet «Total» er det mange religiøse hentydninger, noe man selvfølgelig kan lure på tanken bak.

– Ja, men det var ikke meningen at det skulle fremstå som religiøst. Tanken bak det er vel bare det kryptiske, det spennende, det at du ikke helt skal skjønne hva det er, og det mørke og dystre. Bruker du det religiøse i tekster, som for eksempel i «Mesusah», skaper det automatisk en følelse i deg. Det var bare det å finne spennende ord, og ting som krysser på en måte som gjør at du lurer på om det er mørkt og dystert, eller hva det er.

– Det handler om å leke med ord, for å få ting til å fungere. Vi så på det norske språket litt som et gammelt VHS-opptak, kontra 35 millimeter film. Vi ville gjøre det hele litt filmatisk, og da må man bruke store ord. Vi balanserte hele tiden på grensa, og det tippa nok over noen ganger. Greia var uansett å gjøre noe på norsk, som ikke var gjort før. Mye av tekstene var rett og slett sammensetning av ord som fungerte.

«Total» byr utvilsomt på flere av Kims mest klassiske tekstlinjer, og når det gjelder religiøse hentydninger er «In Limbo» et prakteksempel på nettopp det. Videre er kanskje Ljungs mest klassiske, og samtidig kryptiske, «Jeg lukker et øye og ser halvt, jeg lukker begge og ser alt» å finne i «Ohm».

– Dette er jo fantastisk, og jeg tror ikke han er klar over hvor bra det er. Han har en del gullkorn på «Total». Dette var akkurat i den tiden du turte å kaste deg ut i noe du ikke hadde turt før. Alle kastet vi oss ut i det, og det ble hva det ble. Det kunne blitt stikk motsatt, det kunne blitt fatalt. Man tok et skritt videre, og det endte med at vi la et fundament for hva Seigmen kom til å bli. Vi la et fundament for hvordan det skulle låte, og hvordan det skulle bygges opp.

Muntre gutter malt i sølv.

Den visuelle delen av «Total», altså coveret, byr på et frontbilde av vokalist Møklebust, men det aktuelle bildet ble faktisk ikke tatt med tanke på å bli et cover.

– I forbindelse med «Hjernen Er Alene» gjorde vi et bilde, sammen med Bjørn Opsahl, der vi alle var malt i sølv. Det bildet som ble til «Total»-coveret er fra den samme sessionen, og det var i en serie av småbilder som var nærmest prøver. En liten hake ved det hele, da plata ble sluppet i Tyskland, var at ordet «Total» ble forbundet med noe som skjedde 50 år tidligere. Når du da også ser en person i bar overkropp, med barbert hode, ble det litt kritisk.

Seigmen var aldri som et vinylband å regne (kun den engelskspråklige «Metropolis» finnes opprinnelig på vinyl), noe som jo må ha satt sine begrensninger på utforminga av coverne. Nettopp det er noe Alex synes er synd.

– Vi ville egentlig lage vinyl, men da måtte vi betalt dem selv. Var det opp til oss hadde alt kommet på vinyl. Noe av moroa med å bli signa på Sony var likevel at vi fikk gjøre alt det ekstra, som alle singlene.

Singlene hadde alltid ekstralåter, og hele 11 eksklusive singelspor ble utgitt i perioden rundt «Total». Flere av disse er nærmest som soundscapes å regne, der Seigmens samarbeidspartnere i SubGud bidro. Ellers dukka det også opp et par akustiske låter til glede for samlerne.

– Jeg husker selv hvordan man som svoren Depeche Mode-fan kjøpte ei plate fordi det var trykkfeil på den. Tanken bak det vi har gjort har alltid vært å gjøre det vi liker selv. Det vi har satt pris på har vi villet gjøre igjen, for vårt publikum. Da var det snakk om å gjøre noe ekstra med singlene. Det lå ikke noe økonomisk vinning i det for oss, men det var det å lage så mye som mulig, med flotte covere som var viktig.

Sylvia og Kim i kamp utenfor Studio Nova.

Når «Total» slippes i oktober 1994 er Norge på mange måter klar for Seigmen, men likevel uten at det umiddelbart tar voldsomt av.

– «Hjernen Er Alene» la et godt grunnlag, og det førte til at hele pressedelen gikk veldig bra. Vi hadde et release party, nede i Schouskjelleren av alle steder, og der spilte vi noen låter for pressa. Da ble det en del snakk, og så fikk «Döderlein» en del spilletid. Vi var uansett alltid så veldig på hugget, og derfor starta vi alltid turneene før platene kom ut. Det samme gjorde vi igjen med «Metropolis», og begge gangene skjer ting på en måte mens vi er ute og reiser.

– Resultatet er jo gjerne at honorarene ligger på rundt halvparten av det vi egentlig kunne fått da vi var på turne, men dette var booka lang tid i forveien. Vi ville jo bare ut og spille. Underveis merka vi at populariteten økte, men den kolossale forandringen der skjedde først etter «Metropolis». Det begynte å ta av, men det var mer i vente, på den negative fronten. Etter «Total» spilte vi for mye folk, men det var hardcore fans. Alt var slik at det hadde vært fint å kunne trykke på pauseknappen der og da.

Alex holder sterkt på at perioden rundt «Total» fortsatt står som høydepunktet, og det hele avsluttes da også virkelig på høyden.

– Den perioden avsluttes jo med at vi får spille på Roskilde Festival, så vi var inne i en kjempefin harmonisk periode. Bandet var fremdeles i angrepsposisjon, og det var masse publikum. Det fortsetter selvfølgelig med «Metropolis», men der sklir det over i noe som ikke er så morsomt.

Nok en runde foran Opsahls linser.

Undertegnede har tidligere fått høre vokalisten utrykke sin frustrasjon over i etterkant av «Metropolis» å ha følelsen av å spille for et publikum som helst ville høre den samme låta i 90 minutter. Seigmen ble dermed kanskje større enn de hadde ønske om, men med «Total» var bandet på mange måter der det ville være.

– Da var vi på en måte undergrunnsbandet som hadde suksess, men under kontrollerte forhold. Alle jager selvfølgelig etter suksessen, men suksessen har også en bakside. Det er klart vi hadde mye flaks, og ting gikk vår vei, men det handla også om å ha tro på seg selv og å gjøre de rette valgene.

Så sent som i 2006 ble Seigmen tildelt gullplater for «Total», og albumet har i skrivende stund solgt 27.000 i Norge. Det å motta trofeet for «Total» betydde da også mye for Møklebust.

– Det var stort. Alle de andre gull- og platinaplatene har ligget og slengt i alle år, men nå har jeg hengt dem opp. Egentlig føles det likevel som om jeg kan ta ned alle de andre, og bare la «Total»-plata henge igjen. Gull for «Total» er på en måte en større bragd enn platina for «Metropolis», fordi det var plata som forandra oss. «Total» var snuoperasjonen, og sånn sett følelsemessig det største.

Jan Dahle

Advertisements
Total suksess