En god begynnelse


Sandvika Rock Fest
Sandvika, Baracoa
26/8-2017

Sandvika Rock Club har i en årrekke arrangert konserter både i Sandvika og i Asker, og denne helga var tiden inne for den første Sandvika Rock Fest på Baracoa. Her var det satt opp utendørsscene – som likevel var under tak – mens det ble avholdt nachspiel inne, og hver dag var det fire band som fikk utfolde seg.

Det hele fikk en liten tjuvstart torsdag, mens det så var full pakke på fredag med Live/Wire, Mad Cow, Tusmørke og Black Debbath. Undertegnede tok turen på lørdag for å oppleve festival i Sandvika for første gang siden Kalvøya midt på nittitallet, og det skulle bli en trivelig kveld.

Der Live/Wire hadde åpna kvelden i forveien med å spille utvalgte svisker fra AC/DCs Bon Scott-æra, er det coverbandet Tweeter som er først ut på lørdag. Her bys det på en blanding av norsk og internasjonalt, som innledes med Robbie Williams’ «Let Me Entertain You», og avsluttes med Åge Aleksandersens «Levva Livet».

Med låter som «Neste Sommer», «Jumpin’ Jack Flash», «Vill, Vakker Og Våt», «Folsom Prison Blues», «Kokken Tor», «Pride (In The Name Of Love)» og «Hun Er Forelska I Lærer’n» leverer kvartetten utvilsomt materiale som er som skapt for å skape godstemning. Både sett og fremførelse er likevel av typen som nok fungerer bedre for et brisent publikum på en pubscene, enn som åpning på en sånn kveld.

NiteRain kommer direkte fra gårsdagens Hair Metal Heaven i britiske Hull, og som de andre av kveldens band får de sine 75 minutter til rådighet. Dermed har gutta god tid til å presentere sin miks av metal, glam og sleaze fra bandets to album, der det etter et par låter løftes godt med «Come Out», og det gode drivet i «Lost And Wasted».

Vi snakker om et band som alltid underholder – der vokalist Sebastian Tvedtnæs aldri er redd for å by på seg selv – og med blant andre «Somebody Get Me A Doctor» og «Rock’n Roll» byr NiteRain på gode låter. Avslutningsvis sparker gutta for alvor i gang festen med Van Halens «Panama» og Beastie Boys’ definitive partylåt, «(You Gotta) Fight For Your Right (To Party!)».

Det er et vikarbefengt The Carburetors som inntar en litt for liten utescene foran Baracoa med «Burning Rubber» og «Lords Of Thunder». Vikartrommis Johnny Rubber skryter av at stedfortrederne drar ned bandets totale alder med omkring 120 år, når undertegnede ankommer Sandvika på ettermiddagen. Han overdriver selvfølgelig, men at det er en ungdommelig energi tilstede innledningsvis i konserten er sikkert.

Det er trommeslager Chris Nitro og bassist King O’Men som av jobb- og familiemessige årsaker ikke er på plass i kveld, og dermed må Rubber – som heldigvis ikke selvantente under åpningsnummeret – og Andy Rock hentes inn fra The Carburetors eget lille vikarbyrå.

Bandet leverer som alltid sin heftige rock som slår publikum rett i trynet, og når det også er en god del besøkende som aldri tidligere har sett gutta, vinnes det nok nye fans blant alt fra unge jenter til godt voksne menn.

Det sliter seg litt underveis når Chris Marchands gitar nekter å samarbeide under «Hellfire», men med Eddie Guz i front ros det hele godt i land, der vokalisten alltid vet hvordan man skal røske tak i et publikum.

Det meste er uansett som det skal være når The Carburetors spiller opp til dans, der Kai Kidd er ute blant publikum, Marchand gjør splitthopp ærverdige Jahn Teigen bare kunne drømme om, og Guz leder seansen med både autoritet og humor. Når også Rock har en scenepersonlighet som ikke på noen måte indikerer at han er vikar, er det som alltid gøy å se bandet.

Det er høyt tempo i «(Find The Man Who Turned) Water Into Wine», og det skapes allsang med «Daddy Cool», før tre fjerdedeler NiteRain blir med og korer på «Burnout», der Kidd nok en gang ofrer en av sine gitarer. Deretter er det tid for den sedvanlige minglinga med fans og venner i merch-boden.

The Carburetors er det eneste av bandene i kveld som ikke har spilt noe Van Halen, men det skal likevel bli mer av Van Halens musikk i kveld, for innendørs gjør Tush seg klar for sin hyllest til Los Angeles-kvartetten. Dermed går tidsreisa tilbake til perioden 1978-84, der det blir en kronologisk gjennomgang av bandets historie med David Lee Roth bak mikrofonen.

Dette betyr at seks låter fra Van Halens fenomenale debutalbum innleder showet, der «Jamie’s Cryin'» er å betrakte som et høydepunkt. Bandet gjør en god jobb, der Bjørn Werner i front stadig får korhjelp av entusiastiske Sebastian Tvedtnæs og Adrian Persen. Jan Åge Pentha er mer enn godkjent i den umulige rolla som Eddie Van Halen, så gutta skaper i høyeste grad den festen en slik kveld skal avsluttes med.

Undertegnede forlater åstedet i det Tush er i gang med å feire «Van Halen II», og kan i det beina går mot togstasjonen konstatere at Sandvika Rock Fest har vært en hyggelig opplevelse, som forhåpentligvis er tilbake om et år.

Jan Dahle

Bård Vikestad, Tweeter.
Roger Wollan, Tweeter.
Sølve Fuglset, Tweeter.
Thomas Tønsberg, Tweeter.
Setliste, Tweeter.
Adrian Persen, NiteRain.
Frank Karlsen, NiteRain.
Morten Garberg, NiteRain.
Sebastian Tvedtnæs, NiteRain.
Setliste, NiteRain.
Andy Rock og Eddie Guz, The Carburetors.
Chris Marchand,, The Carburetors.
Eddie Guz og Kai Kidd, The Carburetors.
Johnny Rubber, The Carburetors.
Andy Rock og Kai Kidd, The Carburetors.
Publikum rocker til The Carburetors.
Setliste, The Carburetors.
Kai Kidd, The Carburetors, med lykkelige samlere av gitarrester og trommestikker.
Eddie Guz og Chris Marchand, The Carburetors, signerer gitarhals.
Bjørn Werner, Tush.
Bjørn Olav «BOL» Lauvdal, Tush.
Jan Åge Pentha, Tush.
Pål Salvesen, Tush.
Bjørn Werner, Tush, får korhjelp av NiteRains Adrian Persen og Sebastian Tvedtnæs.
Setliste, Tush.
Advertisements
En god begynnelse