Minnes en bror


Toto / Return
Hamar, Tjuvholmen Arena
5/8-2017
Return
Toto

Toto har tatt turen til Hamar på en dag med en spesiell betydning for bandet, og her skal gutta levere en blanding av hits, litt mer obskure albumlåter, og litt lånt. Samtidig har Los Angeles-bandet bytta ut mye av låtmaterialet som ble presentert under fjorårets norgesbesøk, og med det blir dette interessant også for fansen som alltid er på plass når Toto besøker landet.

Før det langveisfarende besøket til Hamar inntar scena er det uansett tid for rockehelter fra nabobygda Stange, og med det tar Return publikum med tilbake til begynnelsen når «To The Top» åpner showet. Bandet følger på med «United In A Scream», og da er det ikke noe å si på melodikvaliteten, men orkesteret låter litt småslapt i kveld, og Knut Erik Østgård synger ikke optimalt.

Return treffer uansett publikum utover i konserten med stoff som «Friends Will Be Friends» – der Østgård for første gang i kveld henter frem den akustiske gitaren – «Sing Me A Song» og «Can You Forgive Me».

Settet sprites også opp med en medley bestående av blant andre «Be Good», «Caught In The Middle» og «Steal Your Heart Away», og gjestegitarist Frode Nergård trår støttende til på blant andre det sedvanlige høydepunktet «Change The Attitude» og en cover av AC/DCs «Highway To Hell». På sistnevnte deler for øvrig Hege Øversveen sangen med Østgård.

Henning Ramseth gjør som alltid en god jobb på gitaren, og Knut Erik er uhøytidelig i mellomsnakket. Dermed er det absolutt ting som fungerer for Return også i kveld, og med den avsluttende «Bye Bye Johnny» treffer bandet utvilsomt publikum. Den utvida kvartetten har altså låtene på plass, men etter den imponerende opptredenen på Sentrum Scene før jul i fjor blir det likevel litt nedtur her og nå.

Trommis Shannon Forrest og perkusjonist Lenny Castro slår i gang Totos nesten to timer lange konsert, og når herrene Steve Porcaro, David Paich, Joseph Williams og Steve Lukather inntar scena er «Only The Children» innledende post på programmet. Dette er den første av en håndfull godbiter fra «The Seventh One», som sammen med materiale fra «Toto IV» utgjør halve settet.

«Hold The Line» kommer allerede som andre låt, og dermed griper bandet også godt tak i den delen av publikum som kanskje har et mer overfladisk forhold til Toto. Gutta leverer da også som alltid glimrende musikalsk, og sjefen selv, Lukather, tar full kommando når det er tid for fenomenale «Afraid Of Love». Samtidig slipper saksofonist Warren Ham til med en liten solo.

David Paich setter så sitt pianopreg på «Lovers In The Night», før det er allsangtid med melodiperla «Pamela». Nå er det den ofte litt anonyme Steve Porcaro som slipper til med en liten synthsolo, før Paich igjen tar styringa og bandet drar inn på det litt mer jamprega. Gutta klarer hele tiden å gjøre det interessant, og med musisering på dette nivået er det ingenting å sette fingeren på.

Det avsløres riktignok at Lukather har en litt mer rufsete stemme enn før når han tar vokalen i «I’ll Be Over You», men han har fortsatt den nødvendige sjelen i røsten, og når han trår til med nok en suveren solo blir også dette et høydepunkt. Når det gjelder vokal er for øvrig Williams i god form, og vi har for lengst kommet over hvor elendig mannen var i 1988.

For den feststemte delen av publikum kan nok sekvensen med «Chinatown» – der Paich, Williams og Lukather deler sangen – og den proga «Great Expectations» muligens bli en prøvelse. Samtidig gir innledninga til sistnevnte Paich en anledning til å bedrive sin typiske humor, og sånn sett klarer gutta hele tiden å holde underholdningsfaktoren oppe.

I dag er det 25 år siden Totos originale trommeslager, Jeff Porcaro, døde, og dette markerer Lukather med å si noen ord om mannen, for så å hedre ham med en blues i form av «Red House». Dette gir gitaristen muligheten til å utfolde seg litt ekstra, og dermed igjen understreke at han er blant de absolutt beste på seks strenger.

Nå er det i hovedsak klassikerparade som står på agendaen resten av konserten, og med «Stop Loving You» nås en ny topp. «Home Of The Brave» er ei annen returnerende gromlåt, som alltid fungerer særdeles godt i konsertsammenheng. Det samme må sies om den trivelig «99», som Lukather innleder med sin form for på kanten humor.

Kveldens bandintroduksjon blir lang og underholdende, der Lukather alltid har noe å si om sine kolleger. Historiene krydres med snutter av blant annet filmusikk fra «Løvenes Konge» og «Haisommer», mens Michael Jacksons «Human Nature» brukes som et eksempel på Steve Porcaros evner som komponist. Også Boz Scaggs trekkes frem, for å illustrere hvordan Toto i sin tid ble en samla enhet.

Så langt har Toto levert en overbevisende forestilling, og med kveldens avslutningstroika skal bandet virkelig toppe det hele. «Rosanna» trekkes ut i det nå tradisjonelle jampartiet, der Lukather er virkelig heftig på solosiden. Deretter drar gitaristen i gang det fenomenale «I’ll Supply The Love»-riffet, og med det står nok et melodisk høydepunkt for tur, der vi blant annet får samspill mellom saksofon og gitar i solopartiet. Det er da også nettopp kombinasjonen av musikalsk dyktighet og melodiskaping som er Totos suksessformel.

Et rytmisk klimaks nås med «Africa», der David synger flott, før vi får en herlig perkusjonssolo fra Lenny Castro. Denne mannen evner noe så sjeldent som å få et slikt innslag til å bli en flott lytteropplevelse. Både Castro og Williams er så med på å lede publikum ut i allsangens fristelser, og når det hele er over har Toto nok en gang bevist hvorfor de er å betrakte som verdens kanskje beste liveband.

Jan Dahle

Advertisements
Minnes en bror