Do you remember 30 years ago?


Dag Ingebrigtsen, Ole Evenrud & Knut Erik Østgård
Askim, Kraftfestivalen
11/8-2017

Tar man et blikk på åttitallets melodiøse norske rock er det noen navn som utmerker seg, og tre av disse har for første gang slått seg sammen for å skape et forrykende åttitallsshow. Vi snakker om Dag Ingebrigtsen (The Kids, TNT, TinDrum), Ole Evenrud (Ole I’Dole, Ole, Evenrude) og Knut Erik Østgård (Return), som seg imellom har utallige listeplasseringer, og i sine kataloger nok klassikere til å kunne fylle en kveld alene. Her og nå, på Kraftfestivalen i Askim, har de en time til rådighet.

Det er Knut Erik Østgård som innleder ballet med å ta publikum med tilbake til 1988, med den ypperlige showstarteren «Change The Attitude», og med det er festen og allsangen i gang. Utover i konserten kommer de tre hovedpersonene av og på, og forestillingen er dermed ikke oppdelt i bolker for hver artist. Nettopp dette fungerer ypperlig, der det hele får en fin dynamikk, både musikalsk og showmessig.

Mest liv og røre på scena er det utvilsomt showmann, rockestjerne og entertainer Dag Ingebrigtsen som lager, og når han kommer inn til riffet av «Hun Er Forelska I Lærer’n» er det ingenting som tyder på at mannen er i slutten av femtiåra. Energien er den samme som for 30 år siden, og klassikeren sitter like godt i øregangene i dag som på tidlig åttitall. Dag følger på med «Drums Of War», og med det er nok ei trøndersk perle avlevert i Askim.

Ole Evenrud har en betydelig mer avslappa scenestil enn Ingebrigtsen, og sånn sett roes det ned showmessig når haldenseren inntar scena. Musikalsk holdes hit-faktoren derimot ved like når godlåta «This Town Ain’t Big Enough For The Both Of Us» står for tur. Ole tar også på seg rolla som historieforteller når han introduserer Østgårds retur til scena for «Can You Forgive Me». Det er da også mellom disse to vi opplever en viss kjemi og samspill gjennom konserten, mens Ingebrigtsen på sin side befinner seg litt mer i sin egen boble.

Gutta er i Askim for å lage åttitallsshow, og da krydres det også litt med noen coverlåter. Ole plukker dermed frem «Mil Etter Mil» (som sant og sies er fra 1978) og «Den Du Veit» – begge nylig utgitt på mannens «Fra Da Til Nå» – men det er ikke til å legge skjul på at undertegnede her hadde foretrukket et par gamle Ole-klassikere i stedet. Fungerer gjør det likevel, og publikum virker tilfreds med disse to landeplagene.

Med «Harley-Davidson» rocker Ingebrigtsen det hele opp til nye høyder, men dermed blir også kveldens lille problem fremheva. Hans Orkester – som backer gutta – består av flinke folk, og det låter sånn sett fint, men disse rockeklassikerne hadde fortjent et band med mer baller. Det låter rett og slett litt tamt, og det er vanskelig å komme utenom tanken om at bandet som skal spille senere på kvelden, Loveshack, hadde vært det ideelle backingbandet for Dag, Ole og Knut Erik.

Sistnevnte skal uansett i sedvanlig stil skape allsang med «Sing Me A Song» og «Bye Bye Johnny», og han slenger også inn en «Livin’ On A Prayer» underveis. Alt dette gjør stor lykke hos et feststemt publikum. Det er da heller ingen tvil om at alle som levde gjennom åttitallet har et forhold til låtmaterialet disse gutta presenterer, men det skal samtidig påpekes at det også er yngre mennesker foran scena, hvilket understreker udødeligheten til åttitallets melodiperler.

Blant de aller mest udødelige minnene fra åttitallet er Ole I’Dole, som med blondt, viltert hår og en ungdommelig naivitet tok landet med storm med «Det Va’kke Min Skyld». Der Ingebrigtsen og Østgård fremstår som mer eller mindre de samme personene i dag som på åttitallet har Ole derimot blitt «voksen», og han har som nevnt en mer tilbakelent stil. Sjarmen har mannen uansett i behold, og «Det Va’kke Min Skyld» sitter fortsatt like godt, der Evenrud bruker den til å skape splid mellom gutta og jentene når det er tid for allsangpartiet.

Den naturlige avslutninga på kvelden er «Vil Du Værra Med Mæ Hjæm I Natt», og dermed finner Ingebrigtsen frem den akustiske gitaren for finalen, mens Evenrud og Østgård inntar posisjonen som korgutter i bakre rekke på scena. Dette er for øvrig eneste gang alle tre bidrar samtidig, og sånn sett savnes ei felleslåt, der alle kunne være i front, og dele vokalen seg imellom.

Når det hele er over har alle hovedpersonene uansett levert varene, og i all hovedsak har trioen stått for en særdeles morsom forestilling. Dette er også noe gutta bør videreføre, og låtmateriale skorter det ikke på, så et fullt to timers show med høy partyfaktor kan Dag, Ole og Knut Erik uten problemer sette sammen.

Jan Dahle

Advertisements
Do you remember 30 years ago?