Megadeth
Oslo, Sentrum Scene
1/8-2017

Når Megadeth inntar Sentrum Scene er det med en klassikertroika av de sjeldne i form av «Hangar 18», «Wake Up Dead» og «In My Darkest Hour». Dermed blåser bandet av mye krutt innledningsvis, samtidig som kveldens svakheter avsløres.

Dave Mustaines stemme forsvinner ofte så godt som helt i lydbildet, som ofte domineres kraftig av Dirk Verbeurens trigga trommer. Verst er trommeveggen når Dirk virkelig løper av gårde for fullt, slik som i «Fatal Illusion». Dermed fungerer det best i kveld når trommene tar mindre plass.

Mustaine og Kiko Loureiro utfyller hverandre godt der de deler soloarbeidet seg imellom, og gitaristene drar tvillingsolo i «A Tout Le Monde». Samtidig trekker gjerne to av gutta seg tilbake på scena for å føre all fokus over på den aktuelle sologitaristen. Showet er da også godt koreografert, der trioen i front konstant fyller hele scena, og beveger seg som på kommando når for eksempel David Ellefson og Loureiro bytter side på scena.

Blant andre «The Threat Is Real» og «Dystopia» er låter der Mustaines vokal nærmest ikke høres, og når Mustaine og Ellefson synger sammen i «Fatal Illusion» drukner også dette. Balansen i lydbildet dukker derimot opp i «Tornado Of Souls», som med det blir et av kveldens høydepunkter. Samtidig merker man seg mosh-piten på gulvet foran scena.

Når det nærmer seg slutten på en litt for kort konsert sitter det bra med «Symphony Of Destruction» og en glimrende «Peace Sells». Dermed blir det både allsang i salen, og besøk av en luftgitarspillende Vic Rattlehead på scena, mens bandet som ellers i kveld gjør en solid musikalsk jobb.

«Mechanix» er første ekstranummer, og det er for så vidt artig nok, men låta blir aldri noe mer enn en halvferdig «The Four Horsemen». Da er det noe annet med Megadeths så ofte brukte finale, «Holy Wars… The Punishment Due», som er bandet på sitt ypperste, selv om lyden igjen spiller litt mot Mustaine og kompani her på tampen av en middels Megadeth-konsert.

Jan Dahle