Prince And The Revolution «Purple Rain (Deluxe)»
Warner Bros.
(for albumet)
(for bonusmaterialet)

Mellom de sterke «1999» og «Around The World In A Day» slapp Prince soundtracket til filmdebuten «Purple Rain», og med det leverte den kontroversielle og eksentriske artisten sitt definitive karrierehøydepunkt. Nå er denne godplata å finne i deluxe-versjon, med to ekstra CD-er, og en konsert fra 1985 på DVD.

«Purple Rain» er ei fenomenal musikalsk reise, der Prince i løpet av tre kvarter byr på ni låter med et variert uttrykk. Nesten hvert eneste spor står i dag igjen som en klassiker, og på alle måter er dette albumet en milepæl i musikkhistorien. Vi snakker da også om plata som etter suksessen med «1999» virkelig løfta Prince opp til et superstjernenivå på høyde med Michael Jackson og Bruce Springsteen.

Hele fem av skivas låter ble sluppet som singler, og det er singel nummer to som åpner «Purple Rain» når «Let’s Go Crazy» bygger seg opp fra svake keyboardtoner – via en litt messende Prince – til det mer rocka og riffbaserte. Tangenter og gitarer kjemper da også om plassen videre utover i ei fengende låt med et godt småfunka driv, før gitaristen Prince mot slutten finner tiden inne for å dominere.

«Take Me With U» følger, og her legger mannen seg på et snillere uttrykk, der strykere og rytmer sammen med catchy melodibruk fremviser den mer popa siden ved Prince. Det tas så enda mer ned med «The Beautiful Ones», som byr på hovedpersonens mer sjelfulle stemmebruk, som spenner fra det sarte til det skrikende, samtidig som synthene legger et stemningsfullt lydteppe.

Når «Computer Blue» settes i gang slipper også Wendy og Lisa til med litt stemmebruk, før denne uptempo låta drar skikkelig i gang. Som alle spor på «Purple Rain» har også denne sitt distinkte uttrykk, og nettopp variasjonen – uten at fokus og helhetlighet noen gang forsvinner – er mye av hemmeligheten bak styrken og holdbarheten til «Purple Rain». Dette er rett og slett ei skive man ikke blir lei.

Når det sklir over i det litt seige groovet i den PMRC-forhatte «Darling Nikki» klarer Prince å skape nok et høydepunkt, der det småsære uttrykket og spennende arrangementet holder lytteren på tå hev mens Prince forteller om heftige kroppslige opplevelser med Nikki.

Folks første møte med materiale fra «Purple Rain» var singelen «When Doves Cry», og undertegnede kan huske hvordan videoen ble sett om og om igjen i stua hjemme. Dette er da også ei suveren låt med en nesten hypnotiserende rytmisk fremdrift, og på toppen av dette ligger fenomenal melodibruk i vokallinjene. Som så ofte ellers på plata er det også krydder i form av gitarene til Prince, og hvilken glimrende gitarist mannen var blir virkelig bevist på dette albumet.

Nok en sterk singel fra skiva er «I Would Die 4 U», som er mye basert rundt synthbruken. Denne godbiten glir rett over «Baby I’m A Star», der vi snakker om ei uptempo låt som var som skapt for datidens diskoteker.

Når det gjelder albumets tittelspor er dette utvilsomt et av tidenes plateøyeblikk, der gitaristen Prince er overjordisk. Dette er både melodimessig, fremføringsmessig av Prince og The Revolution, og arrangementsmessig så gjennomført at vi snakker om 9 minutter med gåsehud. Hver tone er en nytelse, og dette er på mange måter Princes «Stairway To Heaven».

Det er mye ekstramateriale på denne nyutgivelsen, og den første bonusdisken inneholder 11 tidligere uutgitte innspillinger fra perioden rundt «Purple Rain». En lang alternativ og interessant versjon av «Computer Blue» er å finne her, og når vi snakker om lange låter er både «The Dance Electric» og «We Can Fuck» godt over ti minutter.

Ikke alt av dette stoffet er like godt, og «Love And Sex» og «Velvet Kitty Cat» faller litt igjennom. Samtidig er det utvilsomt også mye interessant materiale her, og «Electric Intercourse» er blant låtene som produksjonsmessig har mye ved seg som minner om «Purple Rain»-skiva. «Possessed» er med sitt rytmebaserte uttrykk også ei litt spennende låt, og den mer funky «Wonderful Ass» sitter bra.

Den tredje CD-en samler opp singelremikser og b-sider, og byr sånn sett ikke på noe nytt for fansen. De editerte singelversjonene er heller ikke veldig interessante, men det er greit å få samla også dette materialet. Av større betydning er selvfølgelig de forlenga 12″-miksene, og «Let’s Go Crazy» byr i løpet av sine sju og halvt minutt med «Special Dance Mix» på et mer utflippa midtparti, der både piano og gitarer får mer spillerom. Dette er glimrende.

Den forlenga «I Would Die 4 U» drar seg over ti minutter, og blir dermed noe helt annet enn standardutgava. Perkusjon får mye plass i lydbildet, før det etter hvert drar seg inn mot det mer kjente, og deretter over i det jamaktige, med mer perkusjon og saksofon. Igjen får vi en ypperlig alternativ versjon.

Når det gjelder de eksklusive singelspora er det fire av disse, hvorav tre av dem også er å finne i lengre 12″-versjoner. «17 Days» er ei streit midtempo låt, som er ganske god. «Erotic City» er nok et spor som absolutt holder mål, og som kunne fortjent en bedre skjebne enn å ende opp som b-side.

«God» er på sin side litt for stillestående, men den utvida instrumentalen blir derimot fin med sitt flotte gitarspill. «Another Lonely Christmas» er ei helt greit låt, uten at den utmerker seg veldig verken i den ene eller andre retningen.

Den siste disken i denne pakka er en DVD med opptaket fra Syracuse i 1985, som tidligere har vært tilgjengelig på VHS, men som nå for første gang slippes på DVD. Bildemessig er dette langt fra optimalt, men du verden for en konsert Prince & The Revolution gjør.

Det åpner energisk med «Let’s Go Crazy», og både gitaristen og entertaineren Prince får vist seg godt frem allerede i åpningssekvensen av showet. Deretter er det over i en liten hitparade bestående av «Delirious» – med en dansende Prince – «1999» og «Little Red Corvette».

Midtseksjonen byr på den litt mer utfordrende Prince musikalsk sett, men det er samtidig høy underholdningsfaktor i «How Come U Don’t Call Me Anymore», og bassist Brown Mark legger funky toner i «Irresistible Bitch». Med «Let’s Pretend We’re Married» blir det så ren rock’n roll, med Prince ved pianoet og Wendy på rock’n roll-gitar.

Variasjonen er altså stor, og her er det heller ingen redsel for å finne helt nye arrangementer til låtene. «Darling Nikki» byr på en helt annen råskap enn studioversjonen, og igjen slipper Wendy til med en heftig solosekvens. Prince slipper i det hele tatt The Revolution løs så ofte han kan, og når det gjelder de annerledes arrangementene er det bare å sjekke ut «When Doves Cry».

Hele «Purple Rain»-albumet blir spilt, og siste halvdel av konserten er konsentrert rundt denne plata. Dette betyr blant annet at «Baby I’m A Star» ender opp som en stor jam, der blant andre Sheila E. dukker opp, og i tillegg er det med flere dansere, samtidig som publikum også blir invitert til å være med på scenefesten.

Punktum settes med en kvarters versjon av «Purple Rain», og dette gir hovedpersonen muligheter til virkelig å utfolde seg på signaturgitaren. Med det er en glimrende konsert i mål, og denne reutgivelsen av «Purple Rain» også ved sin ende.

Som en oppsummering må det sies at bonusmaterialet er av litt varierende kvalitet, men som en dokumentasjon av perioden rundt «Purple Rain» er dette en helt suveren utgivelse. Samtidig er det her også gått for å holde prisen nede, så i stedet for dyr boksinnpakning får du fire disker i et enkelt cover, til nærmest gi bort pris. Dermed er det ingen grunn til ikke å kjøpe et av åttitallets beste album en gang til.

Jan Dahle