Magisk, til slutt


Ian Hunter & The Rant Band
Norje, Sweden Rock Festival
8/6-2017

Ian Hunter er en av rockens legender, men uten at han fyller stadioner eller store haller når han ankommer våre breddegrader. Mannen har uansett ei rikholdig karriere bak seg, og de siste åra har han vært i studio og på landeveien med The Rant Band som backing. Det er med denne gjengen han finner veien til Norje, sør i nabolandet.

Med «That’s When The Trouble Starts», fra fjorårets «Fingers Crossed», åpner Ian Hunter & The Rant Band på godt vis. Hovedpersonen selv holder seg til den akustiske gitaren, mens bandet rundt ham tilfører det litt mer rocka. Det er likevel ikke til å komme utenom at det tidvis låter litt slapt, og kanskje vel snilt, det vi blir servert.

«Once Bitten Twice Shy» kommer overraskende tidlig når den er andre låt ut, men ellers skal det i hovedsak sies at mannen ikke nødvendigvis prøver å tilfredsstille et festivalpublikum. Dette er litt synd, for når man ser på hva som ellers spilles på denne turneen hadde det kunnet vært satt sammen et repertoar som hadde fungert bedre i en festivalsetting enn det vi serveres her og nå.

Vi får «Fatally Flawed» og «When I’m President» fra det forrige Rant Band-albumet, og dette fungerer greit, mens «Ghosts» fra den ferskeste skiva på sin side er en riktig trivelig trall.

Det løfter seg litt ekstra når Hunter setter seg ved pianoet for et tilbakeblikk til det sene syttitall i form av «Just Another Night». Det er da heller ingen tvil om at mannen tilfører mer og bedre til soundet når han trakterer tangenter enn når han spiller akustisk gitar.

Med Mott The Hooples «All The Way From Memphis» løfter Hunter igjen konserten en del trinn, og her blir det også mer liv i et publikum som nok i stor grad er ukjent med mye av materialet som spilles. Den mer hardtslående «Bastards» gjør seg også blant det litt slappere materialet, mens The Velvet Undergrounds «Sweet Jane» ikke blir mer enn ok.

«Dandy» – Ians hyllest til David Bowie – blir litt langdryg som ekstranummer, men med «All The Young Dudes» klarer Hunter å frembringe magien. Til tross for litt skranten stemmeprakt er ståpelsen et faktum. Alt i alt har Ian Hunters opptreden denne ettermiddagen uansett vært litt ujevn, men høydepunktene har vært særdeles trivelige.

Full festivalrapport kommer i Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle

Advertisements
Magisk, til slutt