Aerosmith
Norje, Sweden Rock Festival
8/6-2017

Under banneret «Aero-Vederci Baby» truer Bostons største sønner med å ta sitt musikalske farvel med verden, men som kjent er det uvisst hva fremtiden bringer for band som legger ut på avskjedsturne. Sikkert er det uansett at gutta påstår dette er siste Skandinavia-besøk, og om så er tilfelle går kvintetten ut med en viss ære i behold.

Når «The Toxic Twins», vokalist og showmann Steven Tyler og gitarist Joe Perry, plutselig står ytterst på catwalken, og Aerosmith sparker i gang showet med «Let The Music Do The Talking» og «Young Lust» spruter det godt av bandet. Dette er energisk og solid, der Tyler leker seg med det skjerfbekledde mikrofonstativet, mens Perry slenger ut gitarriff og soloer.

Dessverre makter ikke bandet helt å opprettholde energinivået fra åpninga, og når «Cryin'» kommer som tredje låt føles det litt tidlig å roe det ned. Flammene fyres så opp på skjermene bak bandet og på siden av scena når «Livin’ On The Edge» finnes frem, før gitarist Brad Whitford får litt tid i rampelyset når han inntar catwalken under «Love In An Elevator».

Dette er uansett mye Tyler og Perrys show, og med førstnevnte i front som den ultimate rockestjerne er det aldri mangel på underholdningsverdi. Mannen holder seg da også mye ute på catwalken, og bruker samtidig rampene på sidene av scena overraskende lite.

Når det gjelder setlista er det ikke til å komme utenom at det er litt opp og ned i kveld, og et element som alltid faller inn under ned-kategorien er de dørgende kjedelige bluespartiene til Joe Perry. I kveld åpner denne sekvensen med «Stop Messin’ Around», og dette dras ut med piano fra Buck Johnson, munnspill, og alt annet som gjør dette direkte traurig. Elendigheten forsetter med «Oh Well», der Joe og Steven deler vokal i et totalt unødvendig innslag i en Aerosmith-konsert.

Det løfter seg derimot til de gode høyder med «Mama Kin» – med godt soloarbeid fra Whitford – og «Back In The Saddle», og det er nok liten tvil om at man gjerne skulle hørt mer av denne typen syttitallsmateriale. Det er nå likevel en gang sånn at bandet heller ikke kan ignorere hitrekka fra slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Dermed kommer også «Rag Doll», som det høydepunktet denne blir.

Bassist Tom Hamilton har sitt glansnummer i form av «Sweet Emotion» – der han slipper til med en innledning der han også finner veien ut mot publikum – og denne sitter godt og er blant kveldens topper. Fungerer veldig bra gjør også The Beatles’ «Come Together», som er den klare vinneren blant kveldens coverlåter. Man kan uansett spørre seg hva som er poenget med at et band med Aerosmiths katalog skal ty til covere, enten bandet har spilt dem inn i studioet eller ikke.

Med «Dude (Looks Like A Lady)» avslutter hovedsettet, men det er lite overraskende at det blir ekstranumre, og mens pianoet rigges på catwalken er det opplagt at det er «Dream On» som står på programmet. Tyler sitter pent på krakken, mens Perry etter hvert finner veien opp på instrumentet. En posisjon vokalisten overtar når det nærmer seg slutten, og kun paradenummeret «Walk This Way» gjenstår.

Med det har Aerosmith bevist at også aldrende menn kan rocke, og selv om det har vært noen nedturer underveis i showet har bandet helhetlig kommet godt ut av det. Så gjenstår det å se om dette var siste gang vi så Aerosmith…

Full festivalrapport kommer i Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle