Død, kjærlighet og dommedagsprofetier

Fra arkivet plukker vi denne gang frem en prat med Judas Priest-gitarist K.K. Downing, gjort i forbindelse med slippet av «Nostradamus» i 2008. Intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #127, og gjengis her slik det fremsto den gang.

Judas Priest har helt sikkert holdt det gående betydelig lengre enn noen av dets medlemmer kunne forutse, men hadde Nostradamus levd på tidlig syttitall kunne kanskje han fortalt gutta hvor store de skulle bli, og hvor lenge bandet skulle levere klassisk metal. Det gjorde han uansett ikke, og bandet har naturlig nok aldri møtt tidenes største spåmann, men det hindrer ikke britene i å sette seg inn i Nostradamus-historien, for så å omforme den til en rockeopera i metalens tegn.

Heavy metal er en genre der det til tider dukker opp storslåtte og pompøse konseptplater, og temaene er da gjerne innen det litt fantasy-aktige eller mystiske. Her passer da også Judas Priests siste verk inn i sammenhengen, der bandet har valgt å ta for seg historiens kanskje mest kjente og myteomspunnete spåmann, Nostradamus. Nettopp denne mannen har da også vært inspirasjon for flere rockere, og vi fikk blant annet Nikolo Kotzevs «Nostradamus» i 2001.

For Judas Priest er det å bevege seg over i rockeoperaland en ny retning å ta, og «Nostradamus» er sånn sett en helt annerledes utgave av bandet enn «Angel Of Retribution» fremviste. Der bandets forrige album demonstrerte Judas Priests tradisjonelle sider, velger gutta nå å utfordre fansen ved å gå nye veier.

Det er gitarist og bandgrunnlegger K.K. Downing som ringer opp undertegnede 17. mai, på en av bandets fridager i en hektisk øvingsperiode i forkant av årets turne. Vel, fridag er kanskje drøyt å si, siden både K.K. og de andre gutta benytter dagen til å prate med pressa, men i stedet for å tilbringe dagen i øvingslokalet sitter gitaristen i det minste hjemme i sitt lune rede.

I intervjuende stund har denne skribenten kun hørt «Nostradamus» én gang, da platebransjens paranoia har ført til at vi ikke er i besittelse av skiva, men kun har fått høre den på Sony BMGs kontorer. Dette er selvfølgelig lite ideelt da man umulig får satt seg godt inn i 100 minutter musikk under slike forhold, men det var uansett enkelt å konstatere at dette er noe helt annerledes fra Judas Priest.

– Etter det forrige albumet var det mange som spurte seg hva Judas Priest skulle gjøre neste gang. I løpet av ei lang karriere har vi gjort mye forskjellig, og vi har tatt en og annen risk underveis, der vi har forsøkt å presse grensene for rock og metal så langt som mulig for oss. Det føles alltid godt å gjøre noe som er litt nytt og friskt, og det var faktisk manageren vår som kom opp med ideen om å gjøre noe på Nostradamus.

– Vi begynte da å sette oss inn i hans liv og historie – for å finne ut mer om ham – og det viste seg at han var en karakter full av intriger, mysterier, og mye slikt, som ga oss mengder av muligheter til å skrivet et album av denne typen. Dermed bestemte vi oss bare for å ta sjansen, og da begynte ballen virkelig å rulle. Ballen ville rett og slett ikke slutte å rulle, og plutselig hadde vi 100 minutter musikk.

K.K. påpeker at det ikke var noen tanker om hvor lang denne rockeoperaen skulle bli, og hele prosjektet var noe som bare bygde på seg.

– Første gang vi tok tiden på musikken var den allerede 70 minutter, men vi følte det var så mye i Nostradamus’ liv som måtte dokumenteres. Vi valgte rett og slett å dokumentere det vi følte trengtes å dokumenteres.

Det som kanskje overrasker mest av hva Downing har fortalt så langt er at det var manageren, og ikke bandet, som kom opp med Nostradamus-ideen.

– Ja, det var hans ide, men jo mer vi satte oss inn i emnet, og jo mer vi lærte om at Nostradamus var en alkymist og metallurg, samtidig som han hadde alle disse synene å fremtidsvisjonene, jo mer interessant ble det. Blant annet historien om at han fikk mye problemer med kirka etter å ha spådd den daværende kongens død, var sånt som trigga interessen vår. Kirka mente han hadde overnaturlige evner, men om han virkelig hadde det eller ikke vet vi jo ikke.

– Vi dokumenterer også tragedier som at Nostradamus mista familien i pesten, men på den annen side kunne vi også dokumentere det at han slo tilbake, fant ny kjærlighet, og ble lykkelig igjen. Sånn sett er det mye her som kan relateres til folk flests liv på en eller annen måte.

K.K. innrømmer at han ikke hadde det helt store kjennskapet til historien rundt Nostradamus før dette prosjektet kom i gang, men det er med en enorm glød han nå forteller om en av historiens kanskje mest kontroversielle personer.

– Jeg visste lite om ham, men etter hvert som jeg lærte mer ble jeg bare mer og mer fascinert. Det er interessante historier der som at han ba om å bli begravd i stående stilling, og at han da hadde en medalje rundt halsen der det sto 1700, som var året grava ble åpna. Dette fikk folk til å frike helt ut, og senere skal soldater som hadde drukket vin av skallen hans ha blitt massakrert i et bakholdsangrep. Det er mange historier å bygge ei slik plate på, og hele historien en så bisarr at det nesten virker usannsynlig at den er oppdikta.

Hvor mye som er fantasi og hvor mye som er sannhet rundt Nostradamus’ historie vil nok aldri avdekkes, og hvor mange av mannens spådommer som faktisk er gått i oppfyllelse vil nok også forbli et evig mysterium da diskusjonene rundt dette emnet helt sikkert aldri vil ta slutt. Det hele kommer vel an på øyet som ser, og på om du tror på historien eller ikke, men den diskusjonen lar vi ligge.

Når du hører på «Nostradamus» er det, i typisk rockeoperastil, ingen musikalske opphold underveis. Låtene er sydd sammen med småsnutter, noe som skaper den helheten ei slik plate trenger. Dette krever naturlig nok også en annen arbeidsmetode enn når man gjør ei plate bestående av frittstående låter.

– Ja, dette var også noe nytt for oss, men det var flott å ha en mulighet til å skrive alle disse små passasjene. Det ble et utløp for kreativitet, samtidig som de alle måtte ha en mening i overgangen fra forrige til nese låt. Det ble også viktig for oss at dette ikke bare ble biter vi gjorde for å fylle et tomrom, men derimot at også disse snuttene skulle bestå av fullgod musikk. De er også en del av historien. Slik jeg vil beskrive plata, Jan, er den mer som en film, og sånn sett må den høres i sin helhet for at du skal få hele bildet.

Det er nettopp slik gode rockeoperaer skal være. En rockeopera handler egentlig ikke om enkeltlåter, men mer om en helhet, og nettopp en slik helhet har Judas Priest klart å skape.

– Det er det som er utfordringa ved å gjøre ei slik plate. På våre tidligere plater kan du ofte si at hver enkelt låt har vært som små minifilmer eller minihistorier, men ingen av dem har hatt noe med hverandre å gjøre. Dermed var det fint å skape noe der du har et tema som flyter gjennom det hele, og siden dette er noe helt nytt for oss var det mulig bare å la det musikalske flyte av gårde også.

Det var i 1974 Judas Priest platedebuterte med «Rocka Rolla», og man må jo spørre seg om bandet ikke har tenkt i retning av å gjøre et konseptalbum tidligere.

– Vi har nok flere ganger snakka løst om å gjøre noe slikt, men det har da alltid vært et spørsmål om å finne det rette temaet å basere det på.

Rockehistorien er full av rockeoperaer, og en god del av disse er fremført helhetlig i konsertsammenheng. Eksempler på dette er Pink Floyds «The Wall», The Whos «Tommy» og «Quadrophenia», Queensrÿches «Operation: Mindcrime» og nå nylig W.A.S.P.s «The Crimson Idol», men har Judas Priest vurdert en slik konsertoppsetning av «Nostradamus»?

– Ja, det har vi planer om. Når vi turnerer i år kommer vi til å spille noen låter fra «Nostradamus», og vi skal også trekke frem igjen noen låter vi ikke har spilt på lenge, men som folk hele tiden – med god grunn – etterlyser. Det blir en flott festivalturne for oss, og deretter drar vi til USA for å gjøre en turne med Heaven & Hell, Motörhead og Testament. Det tror jeg blir en fantastisk turne, og deretter drar vi til Australia, New Zealand for første gang, Korea for første gang, og Japan.

– Når denne turneen er gjennomført, har vi et ønske om neste år å fremføre «Nostradamus» i sin helhet, med en stor teatralsk produksjon. Jeg tror det kunne vært kult å oppleve Judas Priest som spiller og fremfører «Nostradamus», der alt det visuelle er like sterkt som det musikalske.

Musikalsk er det både tradisjonelle Judas Priest-toner og mindre tradisjonelle elementer på «Nostradamus», og blant annet er ikke alltid gitarsoloer og riff like fremtredende som ofte ellers i Judas Priest-sammenheng, samtidig som det også er en del orkestrering på plata.

– Det er jo alltid sånn at folk vil gjøre sammenligninger, men jeg tror det er viktig at du hører på hver enkelt av platene våre som det de er, uten nødvendigvis å sammenligne for mye. Dette er helt klart ikke en «Painkiller», «British Steel» eller «Turbo», men det er derimot en anledning til å sette seg ned for å nyte historien og musikken, og la seg rive med av livet til Nostradamus.

Nettopp sammenligninger er noe et band med Judas Priests historie må leve med, og det er ingen tvil om at bandet har en musikalsk historie det er vanskelig å matche, selv for bandet selv. Er nettopp det at gutta selv ser det vanskelig å konkurrere med sin egen fortid, en av grunnen til å gjøre noe så radikalt annerledes som «Nostradamus»?

– Ja, det kan du kanskje si. Det er heller ikke noe poeng for oss i å gjøre noe vi allerede har gjort, og som kunstnere er det utrolig kjedelig bare å gjenta det vi har gjort tidligere. Vi må på en måte utvikle oss. La meg fortelle deg noe, Jan, som jeg aldri har fortalt noen tidligere. Jeg har forsøkt å sette meg ned for å skrive ei låt som «Breaking The Law», men jeg klarer det bare ikke. Alt jeg har fått til, når jeg har forsøkt noe slikt, har resultert i noe som låter som en kopi av en kopi av en kopi.

– Mange som har en hit forsøker å skrive ei ny låt av samme typen sener, men jeg klarer ikke det. Det blir bare ikke like bra. Man kan kanskje komme i nærheten, men originalen vil alltid være bedre. Derfor er det nødvendig hele tiden å utforske nye områder. Det er nok enkelt for folk å forvente at et band på en måte skal stå på stedet hvil, men vi er ikke AC/DC – de er riktignok et fantastisk band nettopp fordi de beholder populariteten til tross for at de ikke utvikler seg mye – men derimot et band som er ute etter nye uttrykksformer.

Det kanskje mest drastiske Judas Priest har gjort på det feltet er «Turbo».

– Ja, det var det, men samtidig ble det en stor suksess, og vi gjorde en stor utsolgt turne som følge av plata. Saken er den at når du utvikler deg mister du kanskje noen fans på veien, men samtidig får du nye.

Hvordan fans og presse vil reagere på et verk som «Nostradamus» er ikke godt å si, men man kan nok forvente at deler av mottakelsen vil være sutring over at det hele blir for pompøst, da dette er mindre rett i trynet enn for eksempel «Angel Of Retribution». Frykter man som artist i en slik situasjon reaksjonene?

– Nei, for jeg bryr meg ikke, flirer en selvsikker Downing. Jeg mener plata som et musikalsk stykke har stor verdi, og det holder for meg. For å sette ting litt i perspektiv kan jeg nevne «Painkiller», for da vi ga ut den ble den ikke en umiddelbar suksess. Vi begynte turneen den gang med å spille fem låter fra plata, men etter hvert ble bare et par igjen i settet. De nye låtene fikk rett og slett ikke den helt store responsen, men i løpet av åra har plata bygd seg opp til den statusen den nå har. «Painkiller» var altså ingen umiddelbar suksess, og skulle ikke «Nostradamus» bli en umiddelbar suksess betyr ikke det så mye, for jeg tror folk vil få taket på den med tiden.

Tidlig i denne samtalen var K.K. inne på det med å ta risikoer, og «Nostradamus» faller nok inn i bandets musikalsk sett risikable prosjekter, men hva har vært Judas Priests største musikalske risiko?

– Jeg vet ikke helt, for på de aktuelle tidspunktene har vi ikke nødvendigvis sett på det vi har drevet med som å ta en risiko. Vi ser heller ikke på «Nostradamus» som en risiko, men derimot som det som nå er det riktige for oss. Den største risikoen vi kan ta er å forsøke å gjøre den samme plata vi gjorde sist, og det rett og slett fordi du da risikerer å få mindre suksess enn du hadde med forgjengeren.

På mange måter hadde nok Judas Priest større press på seg da «Angel Of Retribution» skulle kreeres, da dette skulle være bandets store comeback med Rob Halford bak mikrofonen.

– Ja, vi følte presset enormt mye mer i forbindelse med «Angel Of Retribution» enn vi gjorde nå da vi satte i gang med «Nostradamus». Jeg føler ikke at vi må bevise noe nå, slik vi måtte forrige gang.

Da vi i forbindelse med «Angel Of Retribution» hadde en prat med Glenn Tipton fortalte han hvordan «Painkiller» ikke hadde blitt en realitet uten Scott Travis’ inntreden i Judas Priest. Også K.K. Downing er rimelig klar på dette feltet, og som han ved flere anledninger i løpet av vår samtale indikerer er Downing tydelig stolt over dette albumet.

– Jeg må bare fortelle deg, Jan, når det gjelder «Painkiller» at det var ei plate som vi ikke la planer for at skulle bli så hard. Det hele bare skjedde, og det mye takket være at Scott hadde det trøkket Dave Holland mangla. Det du må se på her er også det at vi egentlig har røtter helt tilbake til sekstitallet, og for hvert år, og ikke minst hvert tiår, har ting forandra seg for Judas Priest. Inspirasjonskilder, humøret ditt, livsstilen, og alt annet rundt deg forandrer seg.

– Som kunstner vil hjernen din dermed dra deg i forsjellige retninger, rett og slett fordi du er i forskjellige stadier i livet. Nå er vi i femtiåra, og vi er blitt voksne nok til å gjøre ei plate som «Nostradamus», og samtidig er også deler av fansen vår i femtiåra, samtidig som mange er i førti- og trettiåra, og enda yngre. Det som også er fantastisk for oss er at når du ser oss live i år blir du servert musikk fra fire tiår, men du kan ikke si at den eller den låta hører til i det eller det tiåret.

K.K. nevnte at Judas Priest-historien på en måte går tilbake til sekstitalet, men på det tidspunktet er det klart det var lang vei til «Painkiller». På ett eller annet tidspunkt har uansett Downing begynt å finne ut hvor han ville i livet.

– Om du ender opp som musiker eller som noe annet, går du gjerne gjennom en periode der du knuser ruter, punkterer bildekk, og i det hele tatt bedriver litt vandalisme, eller litt stjeling. Så blir du eldre og utvikler deg, og slutter med faenskap. På samme måten har Judas Priest blitt et voksent band, og det eneste jeg bryr meg om nå er å skape god original musikk.

Judas Priest er udiskutabelt et av de viktigste banda i metalens utvikling, og at bandet var nyskapende og svært banebrytende på syttitallet er sikkert. Det man da lurer på er hva som fikk en ung kar som K.K. til å gå i denne musikalske retningen.

– Det er egentlig et litt vanskelig spørsmål å svare på, og jeg kunne vel like gjerne endt opp med å gå i feil retning. Det begynte nok på en måte da jeg oppdaga folk som John Mayall, Eric Clapton, og spesielt Jimi Hendrix. Da begynte jeg å gå på festivaler og konserter, og musikken ble livet mitt. Dermed kjøpte jeg også en gitar.

– Hendrix hadde nok utrolig mye si for meg, og jeg var så heldig å se ham live. Det jeg opplevde da var det mest futuristiske som på det tidspunktet foregikk i musikkverdenen, og det var Jimi Hendrix Experience. Denne opplevelsen hadde en massiv påvirking på meg, og etter det ville jeg at musikken skulle være spennende, adrenalinfremkallende, meningsfull, tung og aggressiv, men også med noen nydelige partier innimellom.

– Dette ga meg ideen om å gjøre Judas Priest til noe unikt i musikkverdenen, og da var det bare snakk om å bygge videre på ideene. Først og fremst gjaldt det å finne de rette bandmedlemmene, og det tok dessverre lang tid.

Det faktum at både Black Sabbath og Judas Priest – på mange måter skaperne av dagens heavy metal – begge kommer fra Birmingham er et interessant element i historien, og K.K. har sine meninger om hvorfor nettopp Birmingham er metalens historisk sett viktigste by.

– Det har helt sikker mye med det å gjøre at vi kommer fra en industriby. Som jeg er sikker på at også Black Sabbath-gutta vil si, så var det et hardt liv, og vi vokste opp uten egentlig å ha noe som helst. Vi hadde ingenting, og vi ba aldri om noe, fordi vi ikke forventa noe. Alle jobba på stålfabrikkene og den slags steder, og hele miljøet var arbeiderklasse. Når du vokser opp i et slikt miljø blir dette, bevisst eller ubevisst, en del av deg. At denne oppveksten så har påvirka både oss og Black Sabbath er sikkert.

K.K. selv brukte litt tid på fatte den store interessen for musikk, og som gitarist var han ikke veldig tidlig ute med å plukke opp instrumentet.

– Nei, jeg var vel 16 år da jeg begynte å spille, så jeg var sent ute. Da hadde jeg også kun en bedriten akustisk gitar som var tung å spille, men den var billig, humrer Downing. Da jeg i syttenårsalderen fikk min første elektriske gitar utvikla jeg meg veldig raskt.

– Før Judas Priest gjorde jeg bare noen få konserter med noen pop-band, kun for pengenes skyld. Jeg spilte til og med i et bryllup en gang. Jeg gjorde egentlig hva som helst for penger, slik at jeg kunne kjøpe bedre gitarer og bedre utstyr. Da jeg var 18 år slutta jeg å jobbe, for da hadde jeg bestemt meg for enten å leve av musikken, eller ikke, flirer K.K. på en måte som gir inntrykk av at det nesten var snakk om musikk eller død.

Dette resulterte naturlig nok i lite inntekter før Judas Priest tok av for fullt, og Downing forteller om et av de store savnene i livet.

– Jeg hadde veldig lyst på en bil, men jeg hadde ikke råd til å kjøpe min første bil før jeg var 27 år. Jeg husker jeg måtte ta bussen eller sykle til øvingene, så du kan nok si at jeg jobba for suksessen. Det var ti år med ekstrem fattigdom.

Det tok, som K.K. nevnte, tid å finne de rette medlemmene til Judas Priest, og utvilsomt var det viktig å finne riktig vokalist. Etter hvert fant metal-gud Rob Halford sin plass i bandet, og det var aldri tvil i Downings sjel om at Rob var riktig mann.

– Kjæresten min på denne tiden var venninne med Robs søster, og det var kjæresten min som foreslo at jeg skulle sjekke ut denne fyren som vissnok skulle ha en stemme som kunne matche Robert Plant. Jeg tok turen over til hans mors hus, der han bodde, for å treffe ham. Der og da gjorde han en audition, og straks jeg hørte ham synge var jeg sikker på at denne karen måtte være med i bandet, for jeg mente han var betydelig bedre enn Robert Plant. Jeg var stor fan av Deep Purples «In Rock», og dermed stor fan av Ian Gillan, men da jeg hørte Rob mente jeg han var bedre enn noen annen jeg noen gang hadde hørt.

Med unntak av perioden med Tim «Ripper» Owens på vokal har grunnstammen i Judas Priest vært K.K. Downing, Rob Halford, Glenn Tipton og Ian Hill, mens trommisene i perioder gjerne har befunnet seg et eller annet sted i banen til ei svingdør.

– Som jeg alltid har sagt består et band av noen musikere og en trommis, ler K.K. rått. Det er mulig dette har hatt noe med gjennomtrekken å gjøre. Nei, jeg har egentlig ikke noen god forklaring på hvorfor vi hadde problemer med å finne riktig trommis, men jeg har aldri vært glad i å bytte bandmedlemmer.

På «Sin After Sin» er det Simon Phillips som står for skinnbankinga, men han var aldri som annet enn innleid trommis å regne. Man lurer likevel på om det ble diskutert å ta Simon inn i varmen som fullverdig Judas Priest-medlem, og K.K. trekker litt på det før han svarer.

– Vi ville likt å ha ham som medlem, men jeg tror han gjorde for gode penger på å være studiomusiker til at han hadde et ønske om å bli med i Judas Priest. Jeg vet heller ikke om han egentlig var særlig interessert i å tilbringe så mye tid på veien som vi var, og ikke er jeg sikker på om han var så inne i heavy metal at han ville bli en del av et slikt band heller.

– Simon fylte forresten 20 år mens han holdt på i studioet med oss. Han var uansett fantastisk, og som et resultat av hvor god han var bestemte vi oss for at vi bare måtte få tak i den beste trommisen – som var nærmest mulig Simon Phillips – vi over hodet kunne finne, og det ble Les Binks.

Det tok litt tid før Judas Priest helt fant sitt musikalske uttrykk, i alle fall på plate. På «Sad Wings Of Destiny» begynner ting å ta form, men forgjengeren – debuten «Rocka Rolla» – er noe ganske annet.

– Vi hadde ikke den helt store kontrollen den gang, og vi var unge og naive. Da vi holdt på i studioet med «Rocka Rolla» låt alt vi gjorde veldig bra, og hver gang vi var inne i kontrollrommet for å lytte hørtes alt flott ut. Vi var veldig fornøyde mens vi holdt på i studioet, men da produsenten kom tilbake med den ferdige masteren, og jeg tok den med hjem tenkte jeg «Herregud, hva i hvelvete har skjedd her?». Det låt pinglete, og alt ble egentlig ødelagt i mastringa, for før mastring var plata heavy som faen. Verken tyngden eller energien ble fanga opp på den plata. «Sad Wings Of Destiny» var mye bedre, men det var fortsatt en veldig lavbudsjettinnspilling.

En ting er at platene den gang ikke ble slik bandet hadde drømt om, men et annet problem er at Gull – selskapet som sitter på rettighetene til disse to platene – forsøker å komme inn i Guinness Rekordbok med flest antall reutgivelser og samleskiver.

– Ja, og vi er ikke særlig fornøyde med den situasjonen. Vi har aldri fått noen penger for salget av disse to platene, eller alle samlingene du nevner, og det selskapet har i over 30 år melka den kua. Ikke er dette særlig rettferdig overfor fansen heller.

Igjen kan vi vel her skylde på ungdommelig naivitet, da Judas Priest tydeligvis signerte ei kontrakt de ikke burde signert.

– Ja, kontrakten viste seg å være utrolig ensidig. Vi bestemte oss for at vi bare måtte bryte kontrakten, så vi gikk, og tok risikoen å bli saksøkt av dem. Heldigvis gikk de aldri etter oss via rettsvesenet. Deretter gikk vi direkte til Sony, og livet ble straks betydelig bedre. Vi er fortsatt på Sony, og jeg var over i hovedkvarteret deres i New York så sent som i forrige uke. En kar som heter Rob Stringer styrer nå Sony-skuta, og det er med glede jeg kan si at han er Judas Priest-fan. For oss er det ikke tvil om at Sony per i dag er det beste selskapet vi kunne hatt.

Når det gjelder plateselskapet, så kan man anta at det hadde sitt med at «Killing Machine» ble til «Hell Bent For Leather» i Amerika å gjøre.

– De ville forandre tittelen, ja. Amerikanerne er litt merkelige sånn. Det er fritt frem for våpen der borte, og du kan gå innom Wal-Mart og kjøpe et våpen, men å kalle ei plate «Killing Machine» er for drøyt.

Plata fra 1978 er uansett tittel blitt relativt klassisk, og videre fremover skulle klassiker følge klassiker. Innimellom klassikerne skulle så «Point Of Entry» – ei plate som ikke fungerer videre bra, verken låtmessig eller produksjonsmessig – dukke opp, og K.K. blir tydelig usikker på hva han skal si til dette.

– Det er litt vanskelig å si hva som skjedde der. Vi var i en situasjon der vi produserte plater og turnerte, men vi var likevel i bunn og grunn et undergrunnsband. I en slik situasjon prøver du kanskje å komme opp med noe som kan gi deg et større publikum. Noen gang tror du kanskje du gjør det riktige.

– Det er uansett noen gode låter på plata. Noe av problemet var muligens at vi gjorde innspillingene på Ibiza, og vi var ute de fleste kveldene. Det var også et sted å spille inn ei plate, kan man si. Vi var som sagt ute hver kveld, og vi tok med oss damer tilbake. Du kan kanskje si at det kan være flere grunner til at ei plate blir som den blir, avslutter en hemmelighetsfull K.K. Downing.

Når dette leses av Screams abonnenter befinner Judas Priest seg i Norge, og både Trondheim og Bergen har gleden av britenes nærvær. 16. juni er det så bare å løpe til nærmeste CD-utsalg, og der plukke opp «Nostradamus». Vi er med andre ord inne i en begivenhetsrik måned i Judas Priest-sammenheng, og kjenner vi disse gutta rett er det nok mer i vente.

Jan Dahle

Advertisements
Død, kjærlighet og dommedagsprofetier