Foreigner «40»
Rhino

Foreigner feirer i disse dager 40 år i rockebransjen, og dette markeres med utgivelsen av den ikke direkte originalt titulerte «40». Her er hele historien – fra debuten frem til to ferske låter – fortalt gjennom nettopp 40 spor.

Det hele blir presentert kronologisk, og dermed setter fem spor fra den selvtitulerte debuten standarden. «Feels Like The First Time» er først ut, og dermed demonstreres bandets styrke umiddelbart, for her er det ypperlig melodibruk. Samtidig er det solid fremføring, med en glimrende Lou Gramm i front.

Gitarist og bandleder Mick Jones slipper for øvrig også til bak mikrofonen i «Starrider», som også musikalsk fremviser bandets evne til å variere. Med «Cold As Ice» topper på mange måter Foreigner det, men gromlåter som «Headknocker», «Hot Blooded», «Double Vision», «Dirty White Boy» og «Head Games», fra bandets tre første album, opprettholder det høye nivået.

Med superprodusent Robert John «Mutt» Lange på laget skulle Foreigner levere den mesterlige «4», og her kunne strengt tatt hele skiva vært med på en best of, men fem kutt er plukka frem for å representere albumet. «Luanne» og «Night Life» får dermed plass sammen med bandets beste ballade, «Waiting For A Girl Like You», og de ultraklassiske «Urgent» og «Juke Box Hero». Melodiøs rock blir bare ikke bedre enn dette.

Kommersielt sett nådde Foreigner en ny topp med «I Want To Know What Love Is», og denne er selvfølgelig blant fem låter henta fra «Agent Provocateur». Fra samme album er også mer rocka spor som «Reaction To Action» og «Tooth And Nail» funnet frem, men samtidig understrekes det at bandet også begynner å bli litt mer ujevnt på prestasjonssiden.

Foreigner er nå på vei inn i en ustabil periode, men «Heart Turns To Stone» er et bra utdrag fra Lou Gramms foreløpige farvel til bandet, «Inside Information». Johnny Edwards overtar mikrofonen, og resultatet blir ett godt album, der «Lowdown And Dirty» er aldeles glimrende der den er eneste utkårede fra «Unusual Heat».

Med Lou Gramm tilbake serveres en god rocker i form av «Soul Doctor», mens «White Lie» og «Rain» er riktig så fengende. Det skal deretter ta 14 år, og inntredenen til vokalist Kelly Hansen, før Foreigner igjen skal finne veien til et platestudio. «Too Late» og «When It Comes To Love» er gode låter, men bandet er ikke helt i stand til å matche sine tidlige bragder med «Can’t Slow Down»-albumet i 2009.

Med en akustisk innspilling av «Say You Will», og liveversjoner av «Girl On The Moon» og den glimrende «Break It Up» får uansett den Hansen-fronta versjonen av Foreigner vist hvor suveren den er. Dermed er vi også fremme ved nåtiden når gutta byr på sine tre nyeste innspillinger i form av de rykende ferske «I Don’t Want To Live Without You» og «Give My Life For Love», og fjorårets «The Flame Still Burns».

Disse sistnevnte låtene er ikke å betrakte som mer enn helt greie, men som en helhet er «40» en veldig god oppsummering av et stort bands 40 år lange historie.

Jan Dahle