Krigens trommer

For omkring et tiår siden hadde Scream Magazine en serie gående som bar navnet «Norske klassikere». Flere artikler fra denne serien er allerede lagt ut her på Rock And Roll Dreams, og nå er tiden inne for et nytt innslag derfra. Denne gangen er det et tilbakeblikk til TinDrums «Drums Of War» som plukkes frem fra arkivet. Saken sto på trykk i #129, september 2008, og er her gjengitt tilnærma slik den var den gang.

Det var vel få som hadde trodd at trommis Diesel Dahl skulle gjøre det stort med eget band da han hoppa av TNT-sirkuset høsten 1987. Verden er tross alt ikke direkte overfylt av trommiser som har klart å følge opp etter brudd med et suksessfullt band, men med TinDrum og «Drums Of War» skulle Diesel vise Norge at lykken kan smile til samme trommis flere ganger.

Formelen var – i likhet med for TNTs del – melodiøs gitarbasert rock, og med seg på laget hadde Dahl både veteraner og ferskinger fra Norges rockemiljø. Lengst fartstid hadde sånn sett tidligere Road-bassist Sid Ringsby, som mange år senere også skulle finne veien inn i TNT. Videre var det vokalist Tove, som allerede hadde begynt å bli lagt merke til i hardrock-kretser gjennom MissLead, der hun en stund gikk under artistnavnet Toni Hart. Sist, men definitivt ikke minst, var det gitarfantom Trond Øien, som fremsto som ferskingen på laget. Også denne unggutten hadde likevel en viss fartstid som gitarist for Ole I’Dole og The Grønne Glitrende 3 Og Dag. Sammen spilte kvartetten inn «Drums Of War» på vårparten 1988, men la oss begynne med begynnelsen.

Det var i Minneapolis høsten 1987 Diesel Dahl gjorde sin siste konsert med TNT, da bandet avslutta en turne sammen med Twisted Sister og Great White. Deretter gikk det ikke lang tid før vi hørte at trommisen var ute av bandet, og vi kan jo la mannen selv forklare hva som skjedde.

– Jeg nekta plent å føye meg 100 prosent etter det amerikanske regimet, kommer det kontant fra Diesel. Vi hadde også vært gjennom en periode med veldig mye venting, og vi bodde jo lenge i Amerika. Bandet hadde nok også litt prestasjonsangst, og de trodde vel at de skulle selge mer plater med en ny trommeslager. Jeg var ikke fornøyd med situasjonen, og de var heller ikke fornøyde med situasjonen, så bruddet var uunngåelig. Dette kom blant annet av forholdet mellom meg og Harnell. Du kan vel si at det var han – hånd i hånd med managere, advokater og alt mulig rart – som var grunnen.

Diesel feirer to vellykka konsert i Hønefoss i desember 1988.

Det er ingen hemmelighet at forholdet mellom Diesel og Tony Harnell aldri var videre bra, og det var da også dette problemet som var forklaringa på bruddet den gang. Diesel trekker også frem et element til.

– Jeg hadde vært på nok en turne da, og sett at huslånet bare ble større og større. Tross alt hadde jeg ei datter på to år hjemme, og sånn sett en familie som hadde litt behov for faren sin også.

Dermed er vi inne på noe av det samme som lå bak bruddet mellom TNT og Dag Ingebrigtsen 3-4 år tidligere, og i likhet med sin gamle venn og kollega så Dahl en fremtid i Norge og gamle kjente fra musikkmiljøet her hjemme.

– Bruddet med TNT ble klart på høstparten, og jeg er ikke akkurat den som sitter med føttene på bordet. Dermed fyrer jeg opp et nytt band under de forutsetningene jeg mener kan fungere, både sosialt og økonomisk. Når man tross alt lever av å spille må man også forsøke å tjene litt penger. Jeg spilte med Sid og Trond i juleshowet til Dag den høsten, og Tove hadde jo varma opp for TNT med MissLead. Du kan nok si at TinDrum delvis dannes i den perioden vi turnerer med juleshowet, men vi begynner ikke for fullt før i januar 1988.

Det kom nok litt overraskende på mange at Tove tilsynelatende forlot MissLead – der blant andre hennes ektemann, Odd Øyvind Qure, var gitarist – til fordel for TinDrum.

– I ettertid har jeg skjønt at de brukte TinDrum kun for å få Tove litt mer kjent. Vi var jo sånn sett rimelig skuffa over Tove en periode. Den perioden varte vel 15-16 år, påstår Diesel, mens han samtidig flirer litt. Hun fikk da realisert MissLead-prosjektet sitt, men det ble ikke akkurat noen voldsomme greier.

Tove klar til konsert i Sarpsborg i desember 1988.

Det skal i denne sammenhengen påpekes at MissLead hadde betydelig bedre demoer å vise til, enn hva albumet etter hvert klarte å fremvise. Men, tilbake til TinDrum. Når bandet dannes er det – for en svært kort periode – med bassist Ken Sandin på laget, og en fotosession blir gjort med svensken.

– Ken spilte bass på The Grønne Glitrende 3 Og Dag, så han ble jeg vel kjent med i den sammenhengen. Han var også med i Swedish Erotica, som Dag skrev noen låter for. Vi gjorde vel ikke mer en den fotosessionen med Ken, for han bodde i Sverige, og det var mer praktisk med Sid. Det var jo også det kameratskapet som var gjennom juleturneen.

Det hører med til historien at Ringsby i denne perioden innleder et kortvarig samarbeid med Ole Evenrud, som nå er i gang med sitt Evenrude-prosjekt. Dette samarbeidet fungerer ikke, og dermed ligger veien klar for Sid i TinDrum sent i januar 1988.

– Da begynner vi umiddelbart med de første øvingene. Det er også i januar jeg har min siste offentlige opptreden med TNT, på Spellemannprisen, og det er etter det vi offentliggjør bruddet. Bruddet var der før dette, men det var «Tell No Tales», og TNT anno 1987 som fikk prisen. Det var selvfølgelig surt nok å ta farvel med TNT, og sånn sett var det greit å ha et nytt band å jobbe med, i stedet for å sette seg ned og se i veggen.

– Jeg hadde bare et ønske om å få i gang igjen noe kjapt, og det lå vel bare i min natur. Jeg vil også påstå at jeg la ned veldig mye arbeid i TNT i perioden fra 1982 til 1987, og jeg vet jo at de i ettertid har tilstått at det ble et jævla tomrom etter at jeg slutta. Jeg brukte all min energi på TNT, noe jeg selvfølgelig også gjorde på TinDrum etterpå.

Sid hamrer «Dovregubbens Hall» i Hønefoss i desember 1988.

Vi vet at Tove ble TinDrums første vokalist, men man har aldri slutta å fundere på om hennes arvtager, Dag Ingebrigtsen, ble vurdert i denne perioden.

– Nei, han hadde nok med det han holdt på med. På denne tiden hadde han mer ambisjoner som låtskriver, og han begynte å skrive Rosenborg-sangene. Han hadde også en stor hit for Sha-Boom med «Don’t Steal My Heart Away», og så hadde de vippa opp «Drums Of War».

«De» vil i dette tilfellet si Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne, og sammen leverte disse gutta materialet til halve TinDrums debutalbum.

– De syntes at TinDrum var et veldig godt produkt å bruke de låtene på, og derfor er det mange Ingebrigtsen/Flakne-låter på «Drums Of War». Jeg vil likevel påstå at vi gjorde en rimelig viktig jobb med arrangementene, for hva vi fikk var demoer med kassegitar og sang. Vi bygde sånn sett opp sangene helt fra scratch. Det er dette vi begynner med i januar.

Relativt kjapt går TinDrum også inn i Brygga Studio i Trondheim, og spiller inn en håndfull låter i demoform. Blant disse er tre uutgitte låter – «Never Forever», «Woman In Love» og «The Best Years Of My Life» – og en Trond Øien-komposisjon, som bærer tittelen «Midnite Dynamite».

– Det å gjøre demoene var også en viktig prosess å gå gjennom, for både Trond og Tove var rimelig fersk på studiosiden. Trond hadde også låter klare på et tidlig stadium, og han overraska stor med «Midnite Dynamite». Den ligger ikke noe tilbake for det andre materialet på skiva, og «Rain» er ikke akkurat noen mopedlåt det heller. Det vi fikk platekontrakt med var «Drums Of War» og «Midnite Dynamite».

Trond i Sarpsborg i desember 1988.

– Vi tok med oss disse to låtene på kontoret til Gunnar Hordvik, som da var den hoteste platedirektøren i Norge. Han drev Plateselskapet, men vi syntes det var litt teit å være på Plateselskapet, så vi fikk ham til å ordne The Record Company for oss. Vi orka ikke å rote mer, så vi gikk ingen andre steder for å få kontrakt. Gunnar var uansett overbevist om at vi hadde en hit, og han så potensialet i den gale gjengen jeg hadde samla. Etter dette bar det til Oslo, og vi sjekka inn på Hotel Gyldenløve, der vi bodde under innspillinga av plata.

Der TNT hadde vært en evig langdryg venteperiode skulle Diesel jobbe under et helt annet tempo med TinDrum, og det var allerede i mars turen gikk til Oslo og Scanax Studio. Der – under kyndig produsenthjelp fra Lava-gitarist Svein Dag Hauge – skulle «Drums Of War» spilles inn i løpet av et par måneder.

– Vi hadde troa på Svein Dag Hauge, for han hadde produsert Fates «A Matter Of Attitude» like i forkant. Vi hadde sendt nedover demoer til Svein Dag, så han hadde valgt ut låter, og kom med noen forslag, slik produsenter gjør. I likhet med Bjørn Nessjø var nok ikke Svein Dag Hauge en person man forbant med vår type musikk, og Bjørn kom jo rett fra Holton & Steel. Svein Dag var i likhet med Nessjø veldig oppdatert, og begge var også sterke musikere. Nessjø er egentlig bassist, mens Hauge er gitarist, så for meg var ikke forskjellen så stor. Vi hadde altså stor tro på Svein Dag, men også tekniker Sverre E. Henriksen skal ha en stor del av æra.

I tillegg til låter skrevet av Ingebrigtsen/Flakne og Øien finner vi MissLeads «Once Bitten, Twice Shy», og Bad Companys «Can’t Get Enough» på «Drums Of War».

– Det var vel for å ha en litt annerledes låt på skiva vi tok med «Once Bitten, Twice Shy», men også for å innlemme Tove mer i produktet. Det var mitt forslag å ta med den. Vi hadde hørt MissLead-demoen, og vi syntes det var ei jævla tøff låt.

– «Can’t Get Enough» kom som et resultat av at vi ville hylle noen av våre gamle helter, og det var også mitt forslag å gjøre den. Det å plukke låtene var i det hele tatt en liten prosess, for alle i bandet skulle ha litt å si, og videre skulle produsent og plateselskap uttale seg. Vi endte så til slutt opp med de ti låtene du finner på skiva.

Singelcoveret.

Plata – som etter hvert skulle få tittelen «Drums Of War» – ble ferdig innspilt på vårparten 1988, men først og fremst gjaldt det å få ferdig «Drums Of War»-låta, som skulle ut på singel allerede i mai. I den anledning gjorde TinDrum sin aller første offentlige opptreden på Lerkendal Stadion 16. mai.

– Hordvik var like gal som meg, så han var ordentlig platedirektør. Vi fant ut at vi skulle lage ei svær tromme, og at jeg skulle ankomme Lerkendal Stadion – foran 20.000 mennesker – i et helikopter. Da spilte jeg først sammen med Bispehaugen Skolekorps. Jeg hadde selv gått på Bispehaugen på barneskolen, og de hadde et av Norges mest berømte korps.

– Jeg spilte aldri i korpset selv, for min mor hadde ikke penger til det. Du måtte ha nye blankpussa svarte sko, uniform, tromme og alt sånt, og i tillegg slutta jeg på Bispehaugen midt i femte klasse. Jeg var vel ikke helt korpsemne heller, for selv om jeg syntes det var tøft å spille tromme, mente jeg det var teit å gå i 17. mai tog. Det var ikke sånn jeg ville spille trommer, men på Lerkendal spilte jeg altså med dem mange år senere. På stadion gjorde vi deretter en playback av «Drums Of War».

For å opprettholde TinDrums høye tempo venter man ikke lenger enn til siste helg i mai før bandet gjør sin livedebut, og det er på Ølen det skjer. På turneen denne sommeren ble mesteparten av det foreløpig uutgitte albumet spilt, og videre var det noen TNT-låter og enkelte coverlåter som sto på programmet.

– Det var naturlig å gjøre TNT-låtene siden TNT ikke hadde spilt i Norge på en stund, og Tove takla Harnell-synginga. Vi var mye ute og spilte på sommeren, og singelen lå 15 uker på VG-Lista. Det var herlig å spille for så mye folk, og bli så godt mottatt. Det var en fin sommer. Vi herja noe skikkelig, og vi var ikke særlig flinke til å gå og legge oss heller.

Tove under TinDrums andre konsert, på Granavollen i juni 1988.

– Jeg husker broren til trommeslageren i Return spilte i et band som var support for oss, og han måtte jeg berge livet til. Vi var ute og stjal oss en vannscooter, og så havna han i vannet. Jeg måtte da nedi for å få ham opp igjen, for vi kunne ikke la noen drukne midt i festen.

– Det største øyeblikket den sommeren var da jeg lå på stranda nede på Benidorm, og fikk beskjed om at «Drums Of War» var nummer 1 på VG-Lista, bare noen måneder etter at jeg hadde slutta i TNT. Da var jeg rimelig fornøyd. Vi hadde stått på jævla mye, og jobba hele det året, og jeg kom jo rett fra mye jobbing i 1987. Jeg tok en velfortjent ferie, og Sid var også med.

En viss overraskelse var det nok for Diesel da hans nye band gikk til topps på lista, men samtidig hadde mannen stor tro på det TinDrum holdt på med.

– Vi visste vi var et bra band, og vi visste vi gjorde det meste riktig for den tiden. Det var en bra sammensetning av folk, som både spilte bra og så bra ut.

I september slippes albumet «Drums Of War», men tittelen skulle egentlig vært «Horoscope». Det er da også coveret som var ment for «Horoscope» som ble brukt, og atter en gang er det TNT-illustratør Tor-Erik Ledang som står for det visuelle.

– Det var Gunnar Hordvik som insisterte på at albumet burde hete «Drums Of War». «Drums Of War»-låta var jo allerede kjent, så det var vel naturlig å albumet skulle hete det samme. Når det gjelder coveret så kjente vi ikke så mange som drev med sånt, og vi var jo vant til å gå til Tor-Erik med ideene våre for å få dem realisert. Ideen rundt det hele var å spille på «Horoscope», med stjernehimmelen og de greiene der.

På coveret står det for øvrig Diesel Dahl’s TinDrum, men for folk flest var det alltid kun TinDrum som var navnet. Bandet holdt uansett på benevnelsen der trommisens navn var med, også på senere utgivelser. Det hele ble naturlig nok gjort for å knytte orkesteret opp mot Diesel, men samtidig kunne det hele gi et inntrykk av at TinDrum nærmest var et soloprosjekt, noe det aldri var snakk om.

 

Albumcoveret.

– Det var en blanding mellom ordspill, og det at plateselskapet syntes det var en god ide å bruke navnet mitt. Dette var en startfase, og vi prøvde å bli et band, men vi rakk aldri å bli et komplett band før Tove fòr. Vi hadde spilt inn plate, turnert, og lagt grunnlaget, men så forsvant Tove. I ettertid tror jeg ikke det var så dumt å kalle det Diesel Dahl’s TinDrum, for det ble jo noen utskiftninger.

Med «Drums Of War» på listene i albumform var det naturlig å plukke opp turnelivet igjen etter sommeren, men nå skulle TinDrum for første gang oppleve litt motgang. Det viste seg nemlig at trommisen begynte å få et kranglete kne, og turneen ble dermed utsatt til november.

– Ja, det stemmer det. Det hadde jo vært hardkjør siden 1982, og jeg fikk en overbelastning. Det var heldigvis ikke noe varig, men jeg fikk da beskjed om å ta det med ro. Det knaka og braka inni der, og det var noe betent og hovent, så det var ikke bra å utsette kneet for belastning da. I dag merker jeg ikke noe til dette når jeg spiller, men hvis jeg går mye kjenner jeg det.

Livebandet for turneen ble for øvrig utvida med en tangentist i form av nå avdøde Paul West.

– Paul var med og gjorde det hele mulig, og var sånn sett en viktig brikke i TinDrum live. Det at han ikke ble regna som medlem i bandet var vel en greie som hang igjen fra for eksempel TNT, noe som du vel igjen kan takke band som Black Sabbath, Status Quo, Thin Lizzy og Led Zeppelin for. Keyboards var liksom aldri noen vesentlig del av profilen til et band. Vi måtte uansett, på samme måte som TNT, benytte oss av keyboards i en livesetting. Da vi begynte å løfte på noen steiner for å finne rett mann, fikk vi høre om denne unge keyboardisten som gikk på Trøndertun.

TinDrum med Paul West, nummer to fra venstre, i desember 1988..

Når turneen endelig kommer i gang er det snakk om et par måneder som går ganske jevnt, med flere kvelder der to konserter står på programmet. Dette til tross mangler det altså, som Diesel tidligere nevnte, noe på at TinDrum er det bandet han ønsker det skal være, og etter konserten i Bergen rett over nyttår forlater Tove skuta.

– Vi lå hele tiden og krangla med manageren til Tove, Jan Paulsen. Vi var jo en kompisgjeng som bodde i Trondheim, mens Tove bodde like utenfor Oslo. Det er også en kjensgjerning at det ikke bestandig er like lett å ha med kvinnfolk i et band, og det er vel en del eksempler på det. Nightwish er vel et ganske nærliggende eksempel. Det blir aldri noen slags kompisgjeng da. Jeg kom jo også fra et band med et «kvinnfolk» på vokal, flirer Diesel.

– Vi visste dermed at vokalister er litt spesielle, så vi hadde vel litt takhøyde. Noe av det som skjedde var det at «Drums Of War» – som altså ble utgitt av The Record Company – ble distribuert av Non Stop, og der jobba det en fyr som var kompis med Tove og Odd Øyvind. Han kom da på banen, og ville gi ut ei plate med MissLead. Der hadde det tydeligvis foregått noe bak ryggen på oss, så alt var klart for utgivelse av MissLead på Non Stop Records. Da føltes det litt sånn; Tove blir berømt, og gir ut plate med distribusjonsselskapet vår.

Bare dager etter bruddet med Tove er Dag Ingebrigtsen på plass med sitt skjerfbekledde mikrofonstativ, for det er forsatt jobber som er booka. Dag er i første omgang kun som vikar å regne, men det hele utvikler seg til permanent vikariat.

– Vi fikk jo stadig tilbud om jobber, og det var da nærliggende å ta med Dag som både var låtskriver og gammel kompis. Da var vi virkelig en kompisgjeng, og vi gikk uoffisielt under navnet «Rape Squad».

Trond i Hønefoss i desember 1988.

Med det nærmer vi oss slutten på historien om «Drums Of War», og et år av Diesel Dahls liv det skjedde utrolig mye. Samtidig må det vel ha føltes som et lite spark bak til gamle bandkolleger, med tanke på hvor lite TNT kunne utrette på ett år.

– Året begynte med at jeg fikk Spellemannprisen, for så å ha singel og album ute, toppe VG-Lista, og spille hele Norge for utsolgte hus, så det skjedde jævlig mye, ja. Som du sier skjedde det jo mye mer med TinDrum på ett år enn det gjorde på flere år med TNT, men det tok veldig lang tid med det amerikanske systemet.

– Jeg visste samtidig at TNT kom til å komme med et nytt album, og det ble jo brukt fryktelig mye av mine penger til å lage «Intuition». Vi snakker der om et av Norges desidert dyreste album, og jeg var aldri noe spesielt fornøyd med situasjonen da alle de pengene, og jobben jeg hadde gjort, bare skulle sløses bort i alt mulig rart. Jeg sitter jo og spiller de låtene i dag, så det er greit nok. Jeg var uansett fornøyd med alt jeg fikk gjort på ett år, og det gjorde bruddet med TNT lettere.

Da dette ble skrevet var det akkurat 20 år siden «Drums Of War»-albumet ble sluppet, og i jubileumsåret var det planer om noen konserter og reutgivelse av plata, men skjebnen ville det ikke slik. I senere har ha derimot TinDrum gjenoppstått, med varierende medlemmer.

Jan Dahle

 

 

Advertisements
Krigens trommer