Ole Evenrud
Halden, Brygga Kultursal
29/4-2017

Ole Evenrud har ikke vært den mest aktive artisten de siste 25 åra, men til tider dukker han opp på scenene rundt omkring. Da er det i hovedsak snakk om å gjøre et par hits, eller å opptre sammen med andre Halden-artister. Når mannen i kveld stiller på Brygga Kultursal er det derimot en Evenrud som stiller med fullt show basert rundt solomaterialet, og dette presenteres under tittelen «Hele Historien – Fra Da Til Nå».

Med Sweet som intro tas publikum med tilbake til Ole Evenruds tidlige inspirasjonskilder, før et kompetent band inntar scena og drar i gang «Helt Texas». Dermed befinner vi oss i relativt moderne tid, og Oles tilskudd til Plumbo-katalogen. Dette skal altså handle om alt fra haldenserens bidrag som produsent og låtskriver for andre artister, til hovedpersonens åttitallshits.

Dermed bærer det tilbake til 1983 og «Framtidsskrekk» som neste musikalske post på programmet, men før vi er helt der har Ole noe å fortelle. Han innleder da også med å spørre om vi vil høre mange og lange historier i kveld, og med unntak av fru Evenruds «Nei!» fra langt bak i salen er det et enstemmig publikum som vil høre fortellingene fra et langt musikalsk liv.

Dermed er stemninga for kvelden satt, og nettopp Oles evne til å fortelle historier gir hele showet en virkelig feel good-atmosfære. Det er uhøytidelig og underholdene, og vi snakker mye mer om en forestilling enn en ren konsert. De mellommusikalske innslagene er på mange måter like viktig som selve låtmaterialet, og Ole lykkes så til de grader med å skape godstemning i Brygga Kulturhus.

«Indianere» og «I Bygda Der Jeg Bor» drar det hele over på Ole og hans historier rundt livet i Halden, og det er sånn sett en ganske lokal forestilling mannen byr på. Vi får også høre historien om en ung Ole som synes hjembyen er et møkkete høl, og om hvordan det var å komme seg vekk da artistkarriera tok av.

Dette leder over til tankene rundt det å returnere til byen noen år senere, men uten å ha skrevet noen låter om emnet plukkes DumDum Boys’ «Hagelangs» – med flotte gitartoner fra Mats Johanson – frem for å illustrere følelsene rundt dette. Sånn sett blir det plutselig en mening med coverlåtene som fremstår som overflødige på den nylig utgitte CD-en «Fra Da Til Nå», og med det faller alt på plass. Showet er for øvrig basert rundt materialet på denne skiva.

Ole gjør på alle måter en fin figur, men han er ikke en mann som lager det store rockeshowet. Når kveldens gjest, Sha-Booms Dagfinn Strøm, kommer inn på scena er det derimot tid for rockeenergi, poseringer, og hopp og sprett. Etter å ha blitt introdusert av Ole med en lang Aktuell Rapport-historie forteller Strøm litt om Sha-Booms samarbeid med Sweets Andy Scott – som også har en historie med Evenrud – og rocker seg gjennom «Fox On The Run» og «Don’t Steal My Heart Away». Dette fungerer bra som et avbrekk i showet.

Tangentist Jon-Willy Rydningen setter tonen med pianoet når det er tid for Oles retur til scena, og «Hvis Jeg Var Gud». Det å høre Evenrud fremføre de gamle Ole I’Dole-låtene er en sann fornøyelse, og sånn sett kunne man nok ønske seg flere av disse klassikerne, men når «Ayatollah» avslutter første del av forestillingen er det uansett ingenting å sette fingeren på.

Nok et av Oles bidrag til Plumbo brukes som åpningslåt når «Kom Som Deg Sjæl» innleder andre akt, og deretter er det over til historier om hvordan Jahn Teigen inspirerte Evenrud til å bli artist, og hvordan Marius Müller kom opp med «Blond Og Billig»-tittelen. Dermed føyer «Mil Etter Mil» og «Den Du Veit» – med allsang fra publikum – seg fint inn i Ole Evenrud-historien, og for alle som måtte være ukjent med detaljene rundt Oles artistkarriere snakker vi om en nyttig historieleksjon.

Til «Ungkarsvise Fra Enningdalen» inntar Onkel Tukas Rino Silden scena for å legge banjo til lydbildet, og deretter følger et høydepunkt i form av «Ann-Helen». Ole forteller at en av inspirasjonskildene til låta sitter i salen, men en diskret artist nevner ingen navn. Man lurer likevel på om hun sitter der og føler seg som «e’ blant tusen grå».

Dagfinn kommer deretter inn for å rocke opp kvelden igjen, og innleder denne sekvensen med hans og Oles første samarbeid, «Mary Jane». «X-Ray Specs» og «R.O.C.K.» – begge skrevet av Evenrud, og spilt inn av Sha-Boom – gjør seg så godt. Dagfinn leverer bra der han også tar fart og hopper ut i salen, og rocker så hardt at han holder på å skli over ende på teppet på scenegulvet.

Med «Byen Ække Stor Nok For Oss To» tar Ole publikum med tilbake til 1987, og denne norske versjonen av «This Town Ain’t Big Enough For The Both Of Us» fungerer veldig bra. Etter hvert bytter Evenrud uansett språkdrakt, og siste halvdel av hiten fremføres på engelsk.

Dette er det eneste Ole synger på engelsk i kveld, og sånn sett kan man stille spørsmål med påstanden om at vi får «Hele Historien», for mannens beste skive, «One Size Fits All», blir helt ignorert. Dette overrasker likevel ikke, for albumet er heller ikke representert på «Fra Da Til Nå»-skiva. Sånn sett savner man mye i kveld, men det spiller likevel ikke så stor rolle, for det showet vi blir servert er gjennomført trivelig.

Med «Det Va’kke Min Skyld» løftes det hele opp til toppnivået, med innlagt allsangparti og den evige uoverensstemmelsen mellom gutta og jentene om skyldspørsmålet. Dermed går Ole Evenrud ut helt på topp, og han har på alle måter levert, med gode historier og fine fremførelser av nye og gamle låter.

Som ekstranumre blir det først mer hyllest av Halden i form av «Gud Med Oss», før en av Oles store forbilder, Magnus Uggla, hedres med en liten avsluttende medley bestående av «Kung För En Dag» og «Jag Mår Illa». Her returnerer igjen Dagfinn, og dette er eneste gang i løpet av kvelden de to vokalistene deler scene og vokal.

Dermed har Ole Evenrud fortalt sin historie fra da til nå, der mange kanskje har blitt litt bedre kjent med mannen og artisten, mens vi alle har kunnet glede oss over en mimrestund og en flott forestilling.

Jan Dahle