Ayreon «The Source»
Music Theories

Arjen Anthony Lucassen er atter en gang tilbake med det vi må betrakte som nederlenderens hovedprosjekt, Ayreon. Denne gangen er vi også tilbake i Lucassens fantasy/science fiction-univers, og historien er lagt til tiden før mannens andre konseptalbum. Med seg har Arjen som vanlig et knippe solide vokalister, inkludert to norske, og musikalsk er det hele godt forankra i den nå velkjente Ayreon-uttrykket.

I likhet med «The Theory Of Everything» er «The Source» delt inn i fire «kapitler», men hver del i disse fremstår denne gang mer som fullstendige låter, i motsetning til en mengde snutter. Det åpner da også med den over 12 minutter lange «The Day That The World Breaks Down», som innledningsvis bygger seg opp mot det tradisjonelle soundet.

Det betyr at gitar og fiolin setter sitt preg, før et lite elektronisk avbrekk leder opp mot Ayreon på sitt tyngste. I løpet av dette sporet – som ble sluppet som første smakebit fra dobbelalbumet – bidrar så godt som alle vokalistene, hvilket vil si at blant andre James LaBrie, Nils K. Rue, Tobias Sammet, Russell Allen, Michael Eriksen og Floor Jansen setter sine særpreg på vokallinjene. Samtidig er prog-elementene fremtredende, og sånn sett får vi allerede innledningsvis det meste vi forbinder med Ayreon.

Samtidig oppstår også det som er Arjens lille problem i dag, at du ofte får en kanskje litt vel stor gjenkjennelsesfaktor. Det virker rett og slett som om Lucassen står litt fast i Ayreon-formelen, samtidig som han ikke helt klarer å skape den magien vi finner i plater som «Into The Electric Castle» og «The Human Equation». Vi snakker fortsatt om kvalitet, men det lille ekstra uteblir.

Med seg på instrumentalsiden har Arjen også flere gamle kjenninger som Joost Van Den Broek (tangenter), Ed Warby (trommer), Jeroen Goossens (blåseinstrumenter) og Ben Mathot (fiolin). Samtidig finner vi også nykommere i Ayreon-verdenen i form av Mr. Bigs Paul Gilbert (gitar) og Marillions Mark Kelly (keyboards). Sammen med Arjen selv skaper denne gjengen det flotte ayreonske lydlandskapet.

Det riffes ofte tungt, og i et spor som «Everybody Dies» kombinerer Lucassens tunge gitarer igjen med fiolin, samtidig som det bys på luftigere partier. Variasjonen er dermed slik den skal være i Ayreons musikk, og intensiteten og det at det hele tiden skjer mye gjør at du som lytter nærmest tvinges til å følge godt med.

Den nevnte intensiteten brytes opp innledningsvis i «Star Of Sirrah», der LaBrie legger vokalen over et akustisk gitarparti, før det massive lydbildet igjen slår mot deg. Russell Allen og Hansi Kürsch er så med på å frembringe budskapet, samtidig som dette er et spor som byr på et fengende refreng.

Med Simone Simons og Floor Jansen i førersetet blir det deretter mer melodisk og snilt i den fine «All That Was». Det er altså ingenting å si på variasjonen på «The Source», men «Run! Apocalypse! Run!» blir på sin side litt innholdsløs og anonym.

«Aquatic Race» byr på koringer som trekker tankene mot Star One, og «Into The Ocean» har en del Star One i seg, der Russell Allen står for mye sang. Fløytene tilfører på sin side det folkemusikkaktige til «The Dream Dissolves», mens Zaher Zorgati slipper til med arabiske vokalelementer som kombineres med operaaktige partier fra Simone Simons i «Deathcry Of A Race».

«Bay Of Dreams» er ei annerledes låt, som bygger seg opp på en interessant måte, og når Michael Eriksens glimrende vokal kommer inn løfter sporet seg veldig. Kontrasten er også stor til metal-riffinga i den påfølgende «Planet Y Is Alive!», der også orgelet finner sin plass i lydbildet. Mot slutten er «Journey To Forever» et godt innslag, der Sammet og Eriksens stemmer går godt sammen.

Når finalen kommer i form av «March Of The Machines» er det Mike Mills som står for stemmebruken, og når det hele dør ut har Arjen Anthony Lucassen levert nok ei god plate, men altså uten den gåsehudfremkallende magien som lå over noen av mannens tidligere utgivelser.

Jan Dahle