Nylig var AC/DCs tidligere trommis, Phil Rudd, i Norge, og et lite intervju med ham kommer i Scream Magazines mainummer. Her og nå skal vi derimot grave i arkivet, og med det se helt tilbake til tiden før Rudd ble å finne i Australias største band. I 2013 hadde undertegnede en prat med AC/DCs første vokalist, Dave Evans, og vi tok da for oss nettopp bandets tidlige dager, sett fra Evans’ perspektiv. Intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #175.

Alt har en begynnelse, og det gjelder naturlig nok også for en musikalsk gigant som AC/DC. Året er 1973, og fem unge musikere utformer det som 40 år senere står fjellstøtt som Australias udiskutabelt største og viktigste bidrag til rockehistorien. Riktignok er kun to av datidens medlemmer fortsatt med på laget, og det har vært en del mannefall underveis, grunnet alt fra interne problemer til dødsfall. AC/DCs historie har alt hva rockemyter angår, og her og nå skal vi se litt nærmere på bandets første år, slik datidens sanger husker det.

AC/DCs første vokalist var Dave Evans, og kvintetten gjorde en singel med ham bak mikrofonen, men før debutalbumet «High Voltage» så dagens lys var rockelegende Bon Scott å finne på hans plass. Historien før Scotts inntreden er ikke noe historiebøkene, eller bandet selv, trekker mye frem. Evans selv er derimot mer enn villig til å snakke om denne perioden. Samtidig er også vokalisten i disse dager aktuell med en norgesturné sammen med trønderne i Barbed Wire, der syttitallets AC/DC-materiale står på programmet.

Når vi får Dave Evans på tråden begynner vi med den spede begynnelse, og historien om en mann som ble født i Wales i 1953.

– Familien emigrerte til Australia da jeg var fem år, så jeg har vokst opp som australier. Det var i det tropiske Queensland familien slo seg ned, og der bodde jeg til jeg var 17. Mitt første band hadde jeg der, og det het In Session. Deretter flytta jeg til Sydney, og var med i et par band der.

Det er en godt opplagt Evans som er snakkesalig fra sitt hjem i Texas, der han nettopp har avslutta arbeidet med et album i fellesskap med tidligere Alice Cooper-gitarist John Nitzinger, men mer om det senere. Her og nå fortsetter vi historien fra vokalistens tidlige dager, og Dave forteller hvilken musikk han vokste opp med, og hva hans første band spilte.

– Jeg vokste opp med musikken til min far, og han var også sanger. Dette var noe annet enn det jeg skulle høre på etter hvert, for han hørte på The Platters, Nat King Cole, og opera. TV fikk vi ikke før jeg var 15 år, så det gikk mye i musikk. Som alle andre på den tiden oppdaga jeg The Beatles og The Rolling Stones, og det forandra livet mitt. Da jeg danna mitt første band gikk det i covere, og vi spilte The Beatles, The Rolling Stones, The Kinks, og den slags musikk.

Ikke mye skiller seg her fra all annen ungdom som vokste opp på sekstitallet, og fikk en interesse for gitarbasert musikk. Når Dave har flytta til Sydney skjer det etter hvert mer, og hendelsene fører til dannelsen av AC/DC.

– Et av bandene jeg var med i var et Sydney-band som het Velvet Underground (må ikke forveksles med Lou Reeds band med samme navn, men Reed figurerer likevel flyktig senere i denne historien), og de var et av toppbandene i Sydney, men de hadde ikke gjort noen innspillinger. Gutta i Velvet Underground snakka om en tidligere gitarist i bandet som het Malcolm Young, og de fortalte at han var den yngre broren til George Young fra The Easybeats. Etter hvert ble Velvet Underground oppløst, og da svarte jeg på ei annonse i The Sydney Morning Herald, der det ble søkt etter en vokalist som likte The Rolling Stones og Free.

– Da jeg ringte viste det seg å være Malcolm i andre enden av linja, og han hadde også hørt om meg via gutta i Velvet Underground. Jeg ble da fortalt at han og to andre karer skulle danne et band, og at de trengte en vokalist. Jeg dro til øvingslokalet i Newtown i Sydney. Der hadde vi en jam den kvelden, og det gikk veldig bra. Dermed hadde vi et band, og ei uke senere spurte Malcolm sin bror Angus – som blant annet hadde spilt i et band som het Kantuckee – om han ville gjøre en audition for oss. Angus kom da over til øvingslokalet, og etter litt jamming var det klart at bandet nå besto av fem medlemmer.

Rytmeseksjonen på denne tiden består av bassist Larry Van Kriedt og trommis Colin Burgess.

– Colin var berømt etter å ha vært med i Masters Apprentices. Larry var en venn av Malcolm.

Med full besetning må et bandnavn finnes før gutta kan ta skrittet ut i verden, og dette viste seg ikke å være enkelt. Historien Dave forteller skal uansett stemme godt overens med den offisielle versjonen.

– Vi måtte få oss et navn, og mange ideer ble kasta rundt, men vi klarte ikke å bli enige om noe. Det hele ble litt frustrerende, så vi bestemte bare at til neste øving skulle vi alle komme inn med tre navnforslag. Disse skulle puttes i en hatt, og det som ble trukket ut skulle bli bandnavnet, uten at det var mer å argumentere over. Da vi ankom øvinga fortalte Malcolm at George Youngs kone, Sandra, hadde kommet opp med AC/DC som et forslag. Dette var jo et kjent uttrykk siden det sto på uttallige elektriske artikler, og jeg likte navnet umiddelbart siden det var så enkelt å huske. De andre gutta likte også navnet, så da var vi enighet om at det skulle bli AC/DC.

Hvordan låt så bandet i den spede begynnelse, var det kjente AC/DC-soundet der fra begynnelsen?

– Du kan si at det vi gjorde var fullt av energi, og denne energien var der fra første stund. Vi gjorde blant annet en heavy versjon av Elvis Presleys «Heartbreak Hotel», og den falt i smak hos publikum. Vi spilte den også i Sydney Opera House, og da fikk vi mange godord fra pressa.

Bandet har ikke vært sammen mange ukene når den første konserten blir booka, og repertoaret er så visst ikke skrevet i stein når bandet inntar scena på nattklubben Chequers i Sydney 31. desember 1973.

– Det gikk mye i covere på denne tiden. Vi gjorde en del Rolling Stones, mye Chuck Berry – det er derfra Angus fikk duckwalken sin – og vi gjorde en del Free. Vi hadde uansett ikke forventa denne bookinga på Chequers så kort tid etter at vi kom sammen, så da vi spilte der denne kvelden hadde vi ikke nok låter. Dermed måtte vi komme opp med låter der og da, så Malcolm bare begynte å spille på et riff underveis, og resten av bandet hang seg på.

– Halvparten av låtene vi spilte hadde vi aldri spilt tidligere, og jeg kunne bare nevne en tittel som «Midnight Rocking», og Malcolm ville sette i gang et riff, bandet ville hive seg på, og jeg begynte å synge et eller annet, humrer Dave. Ved hjelp av energien og talentet bandet hadde klarte vi å komme oss unna med dette. Vi gikk på scena en halv time før midnatt, og heldigvis for oss var folk klare for å rocke og feste siden det var nyttårsaften. Det redda oss kanskje litt, men responsen fra publikum var i alle fall god denne kvelden.

Dave omtaler denne første AC/DC-konserten som en kveld han aldri vil glemme, og samtidig uttrykker vokalisten entusiasme for det unge og sultne bandet.

– For meg var det stort å synge i et band med Colin Burgess på trommer, for jeg hadde kjøpt platene til Masters Apprentices da jeg gikk på skola. Det var også stort for meg at Malcolm og Angus var i slekt med George fra The Easybeats, for jeg hadde kjøpt Easybeats-plater også. Disse tilknytningene gjorde nok også at publikum allerede var interessert da vi gikk på scena på Chequers, og grunnen til at vi gikk rett inn på toppen av plakaten der var nok at folk umiddelbart forventa mye av bandet. Vi visste at disse forventningene var der, men vi klarte å leve opp til dem.

AC/DC klarte altså å tilfredsstille et feststemt publikum med coverlåter og jamming, men uten originallåter er det begrensa hvor langt man kommer. Malcolm Young var uansett tidlig ute med egenkomponert stoff, forteller Dave Evans.

– Malcolm hadde noen låter han hadde jobba med, og jeg hadde også noen. Vi skrev egentlig fra begynnelsen av, og det bar preg av bandets tre største inspirasjonskilder. Det var nevnte Chuck Berry, og hans 12 bar rock’n roll. Vi var veldig influert av Free, og både jeg og Malcolm hadde gjort mye Free med Velvet Underground. Free hadde Paul Rodgers som vokalist, og det inspirerte meg mye, og videre var det Simon Kirkes store trommesound. Sist var det selvfølgelig The Rolling Stones, og setter du sammen The Rolling Stones, Free og Chuck Berry får du AC/DC.

Soundet er på mange måter på plass når AC/DC spiller inn singelen «Can I Sit Next To You Girl» på vårparten 1974. Av en viss betydning her er nok også produsentene George Young og Harry Vanda, som skulle bli bandets nå legendariske produsentduo.

– Da vi gikk inn i studioet hadde jeg hørt verken «Can I Sit Next To You Girl» eller b-siden «Rockin’ In The Parlour» tidligere, for disse hadde Malcolm nettopp skrevet. Vi spilte inn singelen i EMI Studio i Sydney, og der og da ble jeg fortalt hvordan låtene gikk, og hvordan tekstene var. Det var litt annerledes enn mye av det vi hadde spilt opp til da, for det var mer swing i disse låtene.

– Det var ikke så hardt som mye av det vi hadde spilt tidligere. Samtidig var låtene fengende og kommersielle. Dette var første gang jeg var i et studio, og å ha George og Harry der som produsenter var stort for meg. Jeg sa nok ikke mye mens vi var i studioet, men jeg satt og så på George og Harry jobbe til det var min tur til å gjøre opptak. Jeg fikk instruksjoner fra George om hvordan han ville at jeg skulle synge. Det var en flott opplevelse.

Det er tilknytningen opp mot The Easybeats og George og Harry som også gir AC/DC muligheten til å spille inn denne singelen så tidlig i bandets karriere, og Dave mener dermed at slektskapet har gjort ting litt enklere for bandet.

– George og Harry hadde blitt ansatt som A&R-sjefer for Albert Music – et Sydney-selskap som hadde eksistert i lang tid, men som nå hadde bestemt seg for å starte sin egen label – og de signerte umiddelbart tidligere Easybeats-vokalist Stevie Wright. George besøkte så oss på øvingslokalet, og sa at han ville gjøre en singel med oss. Dermed gikk vi fem originalmedlemmene i studioet for å spille inn en singel.

Historien forteller at George Young erstatta Larry Van Kriedts basspor, men opprinnelig gjorde altså den originale AC/DC-besetningen disse første innspillingene. Innen singelen var ute hadde uansett første bytte av rytmeseksjon funnet sted.

– Da jeg slutta i bandet var vi på vår tredje bassist, tredje trommeslager, og tredje manager. Colin Burgess hadde en uheldig opplevelse på Chequers en kveld, da han kollapsa bak trommene. Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde, men han så ut til å være litt utenfor den kvelden. George Young kom faktisk inn og spilte trommer med oss på den konserten, så selv om han var gitarist i The Easybeats kunne han også spille trommer.

– Colin fikk sparken den dagen, og like etter forsvant også Larry ut av bandet. Da vi senere gjorde videoen til «Can I Sit Next To You Girls» hadde vi allerede kommet til rytmeseksjon nummer tre, så de du ser der er Peter Clack på trommer og Rob Bailey på bass. I mellomtiden hadde vi hatt Neil Smith på bass og Noel Taylor på trommer.

Disse to gjorde aldri noen opptak med bandet, men de var med i en periode da AC/DC gjorde et av sine viktigste show i disse tidlige dagene av bandets historie, kan Evans fortelle.

– Det var en konsert i Victoria Park i Sydney, der vi for første gang kledde oss i det vi så på som den nye britiske looken. Etter singelutgivelsen mente George vi skulle gå for denne looken, i stedet for den hippiestilen vi hadde holdt oss til så langt. I England var det nå Slade, Rod Stewart og «Ziggy Stardust» som gjaldt, og de kledde seg som rockestjerner. Det ble da bestemt at Angus skulle kle seg i en skoleuniform, mens Malcolm skulle ha på seg jumpsuit i silke, og i det hele tatt skulle vi se annerledes ut. Neil Smith gikk med hjelm, mens Noel kledde seg i flosshatt og fargerike klær.

– Jeg hadde sett på Slade, og syntes de var et bra band, så jeg gikk for bukser og sko i stil med det Slade brukte. Vi var også fans av Rod Stewart, så jeg begynte å bruke skjerf og jakker som ham. Da vi gjorde konserten i Victoria Park var det altså første gang vi brukte disse klærne, og da vi så på hverandre i garderoben var det en «wow»-reaksjon fra alle, men vi så i alle fall annerledes ut, ler Evans.

Stedet der AC/DC konsertdebuterte, Chequers, kommer stadig opp i samtalen vår, og spørsmålet blir da om dette nærmest var å se på som bandets faste hjemmebane på denne tiden.

– Ja, du kan kanskje si det, for vi spilte en god del der. Chequers var nummer 1 på nattklubblista i Sydney, og den hadde eksistert lenge. Tilbake på femtitallet hadde blant andre Shirley Bassey opptrådt der, så det var en velkjent klubb. De likte oss godt, og vi var populære der fra første stund, så det ble en del konserter på Chequers.

Sydney var hjembyen, så en hovedvekt av bandets konserter ble holdt der, men utgivelsen av «Can I Sit Next To You Girl» ga AC/DC muligheten til å spille andre steder i dette vidstrakte landet.

– Vi spilte litt i Newcastle, som er den nest største byen i New South Wales, og vi spilte i hovedstaden, Canberra. Vi kom oss så ut på turné som oppvarming for Lou Reed etter singelutgivelsen, og singelen gjorde også at vi kom på TV. Dermed ble vi et nasjonalt band, og singelen gikk topp fem i flere stater, noe som igjen ga oss muligheten til å spille i byer som Melbourne, Adelaide og Perth. «Can I Sit Next To You Girl» ble også stemt frem som årets beste singel fra et australsk band, og den kom med på ei samleplate også. Sånn sett gjorde vi oss godt bemerka i Australia.

Flere av låtene som skulle bli AC/DC-klassikere har sin opprinnelse fra denne tiden, og kvintetten begynte også innspillinga av et album som aldri ble fullført.

– Vi spilte inn «Rock’n Roll Singer», «Soul Stripper» og «Little Lover», og vi skulle til å spille inn «Baby, Please Don’t Go» da jeg forlot bandet. Jeg hadde også vært med og skrevet et par låter. Den ene het «Fell In Love», og den andre var «A Sunset Strip», som vi spilte live. Bon Scott skrev nye tekster til disse, og de ble til henholdsvis «Love Song» og «Show Business». Alt ble også spilt inn på nytt etter at Bon ble med i bandet, og som du vet spilte de også inn en ny versjon av «Can I Sit Next To You Girl». «Rockin’ In The Parlour» ble derimot aldri gjort igjen.

AC/DC var altså i nærheten av å gjøre sitt debutalbum med Dave Evans bak mikrofonen, men slik ble det aldri. Likevel hadde Evans en god følelse på at AC/DC skulle bli et stort band det året han var vokalist i orkesteret.

– Ja, vi hadde alle den følelsen. Det begynte med at vi hadde Colin Burgess, og han var jo allerede ei stjerne, og med Malcolm og Angus’ storebror som internasjonal stjerne, hadde vi troa på at også vi kunne få det til. Jeg trodde hele tiden at vi skulle bli store, og dette er nok en følelse som enten er sterk, eller helt fraværende. Det er umulig å beskrive, men det er en følelse som kan være sterk. Samtidig er det mye hardt arbeid, og du må være dedikert, og være villig til å ofre alt for bandet. Selv etter at jeg forlot AC/DC trodde jeg på dette, og jeg hadde en internasjonal karriere med Rabbit etter AC/DC.

Det går mot slutten for Daves AC/DC-karriere, og det blir en del uoverensstemmelser den siste tiden.

– Jeg hadde en stor krangel med manageren vår i Adelaide under en turné. Jeg var ikke særlig fornøyd med tingenes tilstand, for vi var blakke til tross for at singelen hadde gått bra, og vi gjorde store konserter i Australia. På en frikveld tok vi dette opp med manageren, og det endte med en krangel, og at jeg forlot bandet samme kvelden. Jeg hadde husleie å betale i Sydney, men jeg hadde ikke penger å betale med.

– Det samme var situasjonen for enkelte andre medlemmer, men for Malcolm og Angus var det ikke et så stort problem siden de bodde hjemme hos foreldrene. Neste morgen ble det uansett bestemt at jeg skulle være med i bandet frem til den pågående turnéen var ferdig. Vi hadde fortsatt en god del konserter å gjøre. På slutten av turnéen hadde vi så møtet der jeg forlot bandet for godt.

Så dette var definitivt en situasjon der du ikke fikk sparken, men valgte å forlate bandet?

– Saken var den at hvis jeg ikke fikk betalt kom jeg ikke til å fortsette i bandet, og det var noe alle var klar over. Vi gjorde opp til tre konserter om dagen og vi jobba ræva av oss, så jeg ga beskjed om at hvis jeg ikke fikk i alle fall litt utbetalt hver uke var det uaktuelt å fortsette. Jeg måtte tross alt ha penger til leiligheten i Sydney. Rytmeseksjonen forsvant så ut av bildet, sammen med den tredje manageren, en stund etter at jeg slutta.

Historien om hvordan Bon Scott kom inn i AC/DC har gått på at mannen originalt var sjåfør og roadie for bandet, men dette er historier Evans ønsker å avkrefte.

– Dette er pisspreik. Han hang en del med oss når vi spilte konserter i Adelaide. Han hadde vært med i The Valentines, som hadde spilt inn The Easybeats «My Old Man’s A Groovy Old Man» på sekstitallet, og de kjente George Young. I Adelaide ble vi booka av Vince Lovegrove – som dessverre ble drept i ei bilulykke i fjor – som var den andre vokalisten i The Valentines, så Bon kom for å se oss siden hans gamle kompis booka oss. Bon var med i et nytt band som het Fraternity, der han også spilte fløyte. Han hadde også skjegg på denne tiden. Dette var noe helt annet enn The Valentines, så Bon var veldig flink til å tilpasse seg de forskjellige bandene.

– Han kom og så oss noen ganger, så han så meg bære Angus på skuldrene og han så meg kaste skjorta, så han visste hva showet gikk ut på. Som sagt hang han en del med oss, men denne sjåførhistorien er altså pisspreik. Det er mulig han som kompis kjørte Malcolm og Angus rundt i Adelaide, men det er ikke det samme som å være sjåfør for AC/DC. Dette var en historie de fant på, akkurat som historiene som forteller at Bon var roadie for oss. Du kan si at dette er historier som gjorde seg godt, men sannheten er at Bon bare var en fyr som hang en del med oss. Han var en morsom kar, med artige historier, og jeg hadde aldri noen vondt å si om ham.

Høsten 1974 forsvinner altså Evans ut av AC/DC, og Bon Scott tar over mikrofonen. Resten er i aller høyeste grad obligatorisk rockehistorie, mens Dave skulle forsvinne inn i forglemmelsen for alle andre enn den beinhardeste av den beinharde AC/DC-fansen. Dave forlot riktignok ikke et stort internasjonalt rockeband, men når han ser tilbake på hva som skjedde kan man tro at anger nå og da må ha vært en følelse Evans har kjent på.

– Du kan egentlig ikke angre på sånt, og spesielt ikke når du ikke lenger hadde en god følelse sammen med resten av gruppa. De ferskeste gutta, Bailey og Clack, var ikke kompiser av meg. De var bare to karer som var i bandet, som jeg ikke kom spesielt godt overens med. Dette var ikke de gutta jeg sa ja til å danne et band med. Malcolm, Angus og jeg kom heller ikke så godt overens lenger. Malcolm og jeg hadde tidligere delt rom på turné, men det ble personlighetskrasjer etter hvert. Ikke kunne jeg fordra manageren heller, så det var som å være i et ekteskap der du ikke kommer overens med kona, og det er ikke noen vits å dra hjem til henne. Så fra et slikt synspunkt angrer jeg ikke på at jeg forlot bandet.

– Da Bon Scott ble med i AC/DC hadde han utvilsomt lykken med seg, men han skulle heller ikke vare i mer enn seks år. Om noen hadde spurt Bon om han ville bli med i dette bandet, men at det også ville føre til at han var død om seks år, er det ikke så sikkert han ville blitt med. Så du kan da lure på hva Bon hadde sagt om du hadde fått muligheten til å spørre ham om han angra på at han ble med i bandet. Sånne spørsmål kan dermed egentlig ikke stilles, men AC/DC har hatt ei lang karriere, og det har vært fantastisk å se hvor stort bandet har blitt. Jeg vil alltid være stolt av å være et av bandets fem originalmedlemmer, for uten meg og de fire andre som starta bandet hadde det ikke vært noe AC/DC.

Siden bruddet har ikke Evans hatt noe særlig med kontakt med AC/DCs medlemmer, forteller han.

– Siste gangen jeg så Young-brødrene var i Melbourne på syttitallet, men jeg har møtt Colin Burgess, Noel Taylor, Neil Smith noen ganger. Jeg har også truffet på Mark Evans – som ikke er i slekt med meg – men jeg har altså ikke møtt Malcolm eller Angus på mange år. Jeg følger uansett med på hva de gjør, og jeg tror vel de holder et øye med hva jeg gjør også.

For fansen er det litt irriterende at innspillingene Dave gjorde med AC/DC aldri har blitt reutgitt, og med mindre du har alt for mye penger å gi en selger på eBay, er bootlegs dermed eneste måten å sikre seg disse opptakene på om du ønsker dem på et fysisk format.

Etter AC/DC danna Dave Evans Rabbit, som ga ut to album. Dette er en tid vokalisten fortsatt ser tilbake på med en god følelse.

– Jeg gikk videre i livet, og Rabbit var det beste rockebandet i Australia på den tiden. Vi ga ut to plater, «Rabbit» og «Too Much Rock’n Roll», og sistnevnte ble også utgitt i Europa og Japan. Noen Rabbit-låter har jeg gjort på turnéer i det siste, og da blant andre «Too Much Rock’n Roll» og «I Like To Hear My Music», og det er artig når fansen har tatt med seg Rabbit-plater for å få dem signert.

Etter Rabbit har ikke Dave gjort mye som har blitt lagt særlig godt merke til, men han har vært aktiv både innen musikk, film og teater.

– Jeg hadde et band som het Dave Evans & Thunder Down Under, og vi ga ut ett album. Der finner du blant annet en rocka versjon av Australias uoffisielle nasjonalsang, «Waltzing Matilda». Vi kom på MTV med en video av den låta. Da bandet ble oppløst flytta jeg fra Melbourne til Sydney, og jobba en stund med reklame der. Der ble jeg også involvert i skuespill, og var med i tre filmer. Vi snakker ikke om storfilmer, men jeg syntes det var gøy. Av en eller annen grunn fikk jeg alltid rolla som skurk, flirer Dave. Det var vel så rundt 2000 jeg begynte å ta skikkelig tak i musikken igjen.

I senere tid har Dave gjerne turnért med The Badasses som backingband, men dette er ikke ett band, men derimot flere lokale band.

– Jeg ble kalt «the king of all badasses», og musikken ble av enkelte kalt bad ass rock. Dette var i Dallas, der jeg spilte inn soloplata «Sinner». Dermed bestemte jeg meg for å kalle bandet mitt her i Texas The Badasses, noe jeg mener gir bandet et preg av kameratskap. Når jeg så turnérte i Australia kalte jeg backingbandet mitt det The Aussie Badasses, og i England ble det The UK Badasses. Du kan si det er som et varemerke. Dette er ikke musikere jeg skriver musikk med, men altså turnébandene mine. I Norge turnérer jeg derimot med Barbed Wire, så jeg har omtalt dem som My Badassed Barbed Wire Boys.

Daves samarbeide med Barbed Wire begynte etter at nordmennene tok kontakt med vokalisten på Internett.

– De tok kontakt via Facebook, og jeg må si at Facebook har vært fantastisk for meg. Alt fra plateselskaper til blader, band og musikere fra hele verden har tatt kontakt med meg der, og det har gitt meg en del jobb. Jeg er også min egen manager, og det er ganske enkelt med Internett som hjelpemiddel.

– Barbed Wire tok altså kontakt med meg med spørsmål om å gjøre noen konserter i Norge i fjor, og det resulterte i en flott turné, og nå skal vi altså ut på en turné som også tar oss til Sverige. Fjorårets konserter gikk veldig bra, og konserten i Trondheim med Twisted Sister og The Darkness var en flott begynnelse på det hele.

Det er ikke til å komme utenom at det vel må være en noe spesiell følelse å turnére nærmest som en tribute til bandet man selv var med å starte for nesten 40 år siden, og vi lar Dave dele tankene rundt dette.

– Jeg føler meg i alle fall ikke 40 år eldre, for å si det på den måten, ler Evans. Du kan si at jeg gjør en tribute til bandet, men det er også en hyllest til mitt år med AC/DC for dette er også låter jeg spilte inn og fremførte med bandet. Jeg gjør også en del Bon Scott-låter siden han ikke lenger er blant oss. Jeg gjør derimot ikke noen Brian Johnson-låter, for han lever og kan gjøre sine egne saker. Du må også tenke på at Bon jo gjorde mine låter da han ble med i bandet, så da er det bare passende at jeg gjør noen av hans. Han har nok ikke noe imot at jeg gjør det.

Når vi da er fremme ved nåtiden er tiden inne for å se litt på hva Dave er aktuell med i nærmeste fremtid, og foruten turnéen med Barbed Wire er mannen snart plateaktuell. Samarbeidspartneren denne gangen er John Nitzinger, som nok er best kjent for å ha vært gitarist for Alice Cooper på tidlig åttitall.

– Plata heter «Revenge» og kommer ut om ikke lenge. Den består av låter John har skrevet. Vi møttes i Fort Worth, og ble venner. Senere spurte han om jeg kunne tenke meg å synge på ei plate med hans låter, og det hadde jeg lyst til, for jeg liker musikken hans. Dette er litt annerledes enn hva jeg normalt har gjort, for John er en blues- og rockelegende fra Texas, så musikken bærer preg av det. Noen beskrev plata som «Alice Cooper meets AC/DC deep in the heart of Texas», så du kan si det er ei unik plate.

«Revenge» blir utgitt under prosjektnavnet Dave Evans & Nitzinger, og skal etter planen se dagens lys på vårparten. Samtidig er også Dave Evans på turné med Barbed Wire som backingband, og er du ute etter en kveld med AC/DC-musikk er ikke dette det verste du kan bruke tid og penger på.

Jan Dahle