En musikalsk brønn


Trine Rein feat. Tony Carey
Ål Kulturhus
6/4-2017

Trine Rein har med seg samarbeidspartner Tony Carey på lanseringsturneen for den glimrende «The Well», og i kveld har turen kommet til veis ende når Ål Kulturhus er åsted for den siste konserten i denne omgang. Det betyr at dama og bandet har reist landet rundt, og skal med det være en tight enhet som bør levere varene.

Etter litt Grieg som intro er det rett på «The Well», der gutta kommer inn én og én mens det musikalske bygger seg opp, før hovedpersonen entrer scena for umiddelbart å vise at stemmeprakten er på plass. Med det er også det største høydepunktet allerede unnagjort, men det spiller egentlig liten rolle, for kveldens repertoar byr på mye mer sterkt stoff.

Etter nok en godbit fra det ferske albumet i form av «How About Us» har bandet bevist at det nye materialet fungerer godt i konsertsammenheng, der gutta rundt Rein gir henne et fint lydteppe å legge sangen over. Samtidig skaper bassist Jan Holberg og trommeslager Per Ole Iversen et godt groove.

Det blir ganske mye snakk og historiefortelling fra Trines side i løpet av de 100 minuttene showet varer, men dette faller noe igjennom da et slapt torsdagspublikum viser liten respons. Toveiskommunikasjonen feiler, og selv under «Just Missed The Train» viser det seg vanskelig å hale litt allsang ut av publikum. At både tangentist Tony Carey og gitarist Jostein Svarstad får anledning til å glimte til med litt solospill under Reins største hit er likevel med på å gjøre dette til nok et godt konsertøyeblikk, til tross for et tafatt publikum.

Trine selv konsentrerer seg om sangen, og er sånn sett ikke en artist som gjør mye ut av seg under selve låtene, men når en ypperlig «Love Each Other» – der Svarstad riffer snilt i vei – går over i en snutt av Lill Lindfors’ «Musik Ska Byggas Utav Glädje» finner hun for et øyeblikk frem dansefoten.

Det er et sterkt fokus på «The Well», og hele albumet blir fremført, men det blir også plass til den gode «I Found Love», før «Hello, It’s Me» gir dama nok en strålende mulighet til å vise frem en stemme som til de grader holder mål.

Halvveis inn i showet er det tid for leirbålmusikk i form av den akustiske sekvensen, samtidig som dette også blir en aldri så liten «Storyteller»-avdeling. Carey snakker litt rundt «Dream It», før vi får oppleve duetten i en nedstrippa versjon. Kontrasten mellom Trines krystallklare stemme og Tonys mer rufsete røst skaper god dynamikk her.

«Torn» blir overgangen mellom det akustiske og fullt banduttrykk igjen, og denne sitter også veldig godt, men her faller forsøket på allsang totalt igjennom da responsen fra publikum er lik null. Overraskende nok skal den relativt typisk Ronni Le Tekrø-småsære «The Line» skape litt liv i salen, samtidig som dette er et øyeblikk der Svarstad får bedrevet en god del fin plukking på gitaren. Det er for øvrig god kjemi og lystig humor mellom Svarstad og Carey, der krepsekasting inngår i spilloppene.

Det rockes opp et hakk når Tony Carey byr på «Why Me», som er ei veldig sterk låt. Dette partiet av konserten gir også Carey muligheten til å innlede med litt solospill på orgelet, og han trår også frem på scenekanten som en ren frontmann med mikrofon i hånd. Med «A Fine, Fine Day» klarer han også å riste litt liv i publikum.

Etter denne lille utblåsningen tas det helt ned med Trines retur til scena, og «Don’t Say It’s Over». Sånn sett bys det på en variert meny, men uten at showet mister fokus underveis. Når Rein også byr på humor, som når hun snakker om «uteliggeren» hun deler livet med, og hvordan han har overtalt henne til å tilbakeføre «Stay With Me Baby» til setlistene, responderer salen også på historiefortellinga til Rein. Når hun så går ned i knestående under nevnte hit er konserten foreløpig ved veis ende.

Hovedfokus har altså vært på den nylig utgitte «The Well», men som ekstranummer tar Rein publikum med helt tilbake til den spede begynnelse, da hun la kor på Funhouse-versjonen av Rare Earths «Celebrate». Denne introduseres med en fin liten Marius Müller-historie, før bandet fremfører en godkjent utgave av låta. Det er likevel ikke til å komme utenom at når man er vant til Müllers gitartraktering kommer Svarstad litt til kort.

Gitaristen får uansett litt ekstra spillerom, der han blant annet leker seg litt i Jimi Hendrix-land, før Holberg skal funkbasse seg gjennom sin solosekvens. Deretter er det Iversen som skal gjøre det mest meningsløse trommiser bedriver, nemlig solo. Etter hvert klarer gutta uansett å dra seg inn på «Celebrate» igjen, og nå blir også publikum endelig med på allsang.

Alt i alt har Trine Rein og bandet levert en god forestilling, som altså dessverre ble noe hemmet av at kommunikasjonen med publikum ikke helt fungerte. Med det er det også bevist en gang for alle at konserter ofte kan være en toveisgreie, der det både for artist og publikum handler om å gi og ta.

Jan Dahle

Advertisements
En musikalsk brønn