Samme suksessformel


Deep Purple «inFinite»
e-a-r

Da Deep Purple slapp «Now What?!» i 2013 var dette et særdeles vellykka samarbeid med produsent Bob Ezrin, som resulterte i bandets beste plate på nesten 30 år. Suksessformelen gjentas når Deep Purple nå er ute med «inFinite».

Det er et tradisjonelt Deep Purple-sound som åpenbarer seg når førstesingelen «Time For Bedlam» åpner «inFinite». Gitarene og tangentene kjemper om oppmerksomheten, og begge vinner, samtidig som Ian Gillan legger gode vokallinjer. Nok en gang viser det seg også at Bob Ezrins produksjon kler bandet.

Det er erketypisk rock’n roll i et øyeblikk innledningsvis når «Hip Boots» følger, men det styres kjapt inn på det vante. Igjen befinner Steve Morse og Don Airey seg i sentrum, og det er da også disse gutta som styrer skuta gjennom albumets ti spor.

Morse legger noen svevende gitartoner når energinivået senkes noe med «All I Got Is You», mens Airey byr på orgelriff på «One Night In Vegas». Dette svinger det av, takket være et godt groove fra Roger Glover og Ian Paice. Alle de gode Deep Purple-elementene er altså tilstede, og låtmessig er det nesten like sterkt som på den fenomenale «Now What?!».

Den gode standarden på låtmaterialet understrekes med den melodiske «Johnny’s Band», og balladen «The Surprising». Sistnevnte fremviser også den litt proga siden av Deep Purple. Mer av det gode groovet finner vi i «On Top Of The World», og med det blir dette sporet et av skivas høydepunkter.

Avslutninga med en cover av The Doors’ «Roadhouse Blues» kan virke noe overflødig, men kvintetten gjør dette til noe annerledes, samtidig som det styres litt vekk fra det helt tradisjonelle Deep Purple-soundet, der det blant annet bys på mye piano.

For mer Deep Purple, les Scream Magazines aprilnummer, med undertegnedes ferske Roger Glover-intervju.

Jan Dahle

Advertisements
Samme suksessformel