Veien mot storhet (Part 6)


Pink Floyd «The Early Years: 1972 – Obfusc/ation»
Pink Floyd Records

Året er 1972, og Pink Floyd slipper filmusikk i form av «Obscured By Clouds». Samtidig ligger mye av fokuset på å skape mesterverket «The Dark Side Of The Moon», men til tross for denne tidkrevende prosessen blir det også tid til å slippe film fra Pompeii. Deler av årets aktivitet dokumenteres i boksen «The Early Years: 1972 – Obfusc/ation».

Den første av to CD-er består av en remiksa «Obscured By Clouds», hvilket betyr at det minst utfordrende av bandets filmmusikk har fått en lydoppussing. Det vil si at fine poplåter som «Wot’s… Uh The Deal» og den ultrafengende og muntre «Free Four», glimrende instrumentaler i form av «Obscured By Clouds» og «Mudmen», og nesten tungrock med «The Gold It’s The…», blir å høre i en litt annerledes variant.

«Obscured By Clouds» er Pink Floyd på sitt mest melodiske, med mye nydelig gitarspill fra David Gilmour, og resultatet er ei veldig fin skive. Det er likevel ikke noe ny musikk her, hvilket betyr at vi kun får de samme ti kjente spora som før.

Den andre CD-en er «Live At Pompeii», som for første gang dermed er å finne på et rent lydformat. På mange måter blir dette likevel litt overflødig da «Live At Pompeii» også er inkludert i boksens videomateriale. Her får vi for øvrig en ny versjon av filmen, hvilket blant annet innebærer at «Echoes» ikke lenger er oppstykka.

«Careful With That Axe, Eugene» åpner nå seansen, før «A Saucerful Of Secrets» følger, med en lang trommebasert intro som også inkluderer jazza piano og gitarstøy. Pink Floyds musikalske galskap er så absolutt tilstedeværende i dette sporet, mens «One Of These Days» blir et naturlig høydepunkt, som kun overgås av den fenomenale «Echoes».

Videre får vi litt dokumentasjon rundt innspillinga av «Obscured By Clouds», som er grei nok, men det er selvfølgelig synd med intervjuer som er dubba til fransk. Da er det bedre med riktig godt livemateriale fra Brighton sommeren 1972, men som med så mye annet av det vi finner i disse boksene snakker vi om stoff fansen som samler ivrig allerede har.

Det samme gjelder reportasjene fra det franske ballettprosjektet – som om dans og Pink Floyd er en naturlig kombinasjon – så sånn tilfører denne siste boksen i serien lite av nyhetens interesse for samlerne, annet enn for den fjerde versjonen av «Live At Pompeii». Er du litt mer overfladisk fan er det derimot mye å glede seg over både i denne og de foregående boksene.

Jan Dahle

Advertisements
Veien mot storhet (Part 6)