Wonderworld
Oslo, Olsen på Bryn
25/3-2017

Norsk/italienske Wonderworld har to sterke album på samvittigheten, og blant annet mye av materialet fra disse skivene står på spilleplanen når trioen inntar Olsen. Det skal også krydres med noen coverlåter, så det blir en viss variasjon på repertoaret i kveld.

Gutta åpner med «Forever Is A Lie» fra fjorårets «Wonderworld II», og det blir umiddelbart klart at trioen trøkker godt live. Roberto Tiranti er en glimrende vokalist, med stilmessige hint i retning av Glenn Hughes. Samtidig kores det godt, og instrumenteringa er upåklagelig.

Rytmeseksjonen – Roberto på bass og Tom Arne Fossheim bak slagverket – gir et solid fundament, og med Ken Ingwersen på en gitar som sårt roper etter lakk, spruter det godt av bandet. Sistnevnte byr på mange sterke riff, og ypperlig solospill, samtidig som han lager litt show på den lille scena.

«Elements» gir i et parti litt ekstra plass til Tirantis bass, mens «Voices» er blant låtene der Ken riffer tøft som få. Kjemien mellom disse to gutta i front er også særdeles god, og spillesuget er tydelig. Det hele har også det litt løsslupne over seg, der Ingwersen tar snuspause under den riktig gode «Break The Chains».

Til trio å være låter det massivt, og blant andre «A New Life» tilfører seriøs tyngde. Samtidig varierer bandet godt innenfor sitt uttrykk, og i «Every Now And Then» roes det litt ned med et luftigere parti. Denne dynamikken fungerer bra for bandet også i en livesetting. Samtidig unngår gutta det vanligste trioproblemet med at det gjerne låter spinkelt når gitarsoloene kommer.

Som et avbrekk fra originalmaterialet slenger Wonderworld inn en coversekvens halvveis inn i konserten, der det bys på så variert stoff som Deep Purples «Perfect Strangers», en kul versjon av «Wrapped Around Your Finger» fra The Police, og litt prog i form av Rush-klassikeren «Tom Sawyer». Også dette fungerer bra for bandet.

Den lille nedturen i settet blir «The Evil In Disguise», da denne låter litt masete. «Surrender» og «Wonderworld» fremviser derimot hvor gode låter bandet har, og når disse hele tiden fremføres med overbevising og energi vinner Wonderworld på alle plan.

Trioen ble i sin tid en enhet som Ken Hensleys backingband, Live Fire, og for å hedre Uriah Heep-legenden trekkes «Gypsy» opp av hatten, før det hele avsluttes med Led Zeppelins «Rock And Roll» og fest og allsang på Olsen. Sånn skal det gjøres på ei pubscene.

Jan Dahle