Regnbuerock


Joe Lynn Turner
Oslo, Hard Rock Cafe
24/3-2017

Joe Lynn Turner har en lang historie bestående av mengder klassisk rock, og ikke minst gjorde han mye suverent med Rainbow i perioden 1980 til 1984. Det er også i hovedsak denne epoken sangeren skal fokusere på når han ankommer Hard Rock Cafe.

Det åpner energisk med «Death Alley Driver», og det er fra første stund klart at hovedpersonen er i form i kveld. Det sammensatte bandet rundt ham leverer også godt, og gitarist Jorge Salán – sist sett på samme sted med SOTO for to uker siden – leverer flott soloarbeid i «I Surrender».

Tidligere HammerFall-bassist Magnus Rosén står på motsatt side, og rocker i velkjent stil, med det alltid påklistra gliset. Bakerst på scena sitter Darby Todd og slår trommer, mens tangentist Samuel Olsson står inne i kroken.

Sistnevnte drukner mye lydbildet, men slipper uansett til med en intro til «Can’t Let You Go», men i kveld handler det ofte mye om energi og et band som rocker hardt. Sånn sett gjøres det ikke et direkte forsøk på å gjenskape originalsoundet, slik tilfellet har vært når Joe har turnert med Come Taste The Band. «Spotlight Kid» er blant låtene som slår hardt fra seg, med et relativt høyt tempo. Dette fungerer da også veldig bra.

Turner selv er i det snakkesalige hjørnet, og «MISS Mistreated», «Jealous Lover» og «Stone Cold» blir introdusert med lange historier om tilblivelsen av låtene. Sistnevnte tilegnes for øvrig Roger Glover, som visstnok inspirerte til tekstens innhold. Joe skravler også med publikum i front, og virker i det hele tatt litt løssluppen.

Som nevnt har Turner bidratt som vokalist på mye klassisk rock, og da blir det fullstendig overflødig og uinteressant at han velger å legge seg på et nivå som coverartist ved å gjøre Deep Purples «Highway Star». Når mannen også synger denne dårligere enn materialet ellers faller det helt igjennom.

Da blir det betydelig mer spennende når Joe plukker frem den gode sololåta «Endlessly», men dette er også det eneste dypdykket i mannens katalog. Ellers kjøres det på med det relativt sikre, der en hardtslående «Can’t Happen Here» blir et høydepunkt.

Turner poengterer at «Slaves And Masters» er ei kriminelt undervurdert plate, hvilket han har rett i. Det fungerer likevel ikke helt når han derifra henter «The Cut Runs Deep», da denne ikke helt kler det harde uttrykket bandet byr på. Yngwie Malmsteens «Rising Force» kler derimot guttas fulle øs, og atter en gang står altså Salán på denne scena og spiller Malmsteen.

Joe velger å ikke gå av scena før ekstranummeret, som er noe så meningsløst som «Long Live Rock’n Roll». Jo da, denne skaper stemning og allsang, men for andre gang i kveld ser vi et coverband. Når det også dras ut med uinteressant jamming, og soloer fra Rosén og Todd, blir ikke avslutninga den festen den burde blitt.

Det har uansett vært nok av høydepunkter i løpet av den halvannen timen Joe Lynn Turner har underholdt publikum, og Rainbow-materialet hans blir bare ikke feil.

Jan Dahle

Advertisements
Regnbuerock