Rockehistorien er full av tragiske skjebner og alt for tidlig død, og supergitarist Randy Rhoads er en av dem som forlot oss i alt for ung alder. Mannen var kun 25 år da han omkom i ei flyulykke under sin andre turne med Ozzy Osbourne i 1982, og man kan bare drømme om hva en videre karriere kunne tilført musikkhistorien. Svarene på akkurat det får vi aldri, men det som kan sees på som Randys farvel, det suverene livealbumet «Tribute», er en verdig dokumentasjon på et fenomenalt talent.

Randy Rhoads rakk ikke å spille inn mange plater, men den spede begynnelse stammer fra 1977, da Quiet Riot slapp sitt selvtitulerte debutalbum. Bandet hadde blitt starta opp av blant andre Randy da han var 16 år gammel, og etter flere navneskifter ble orkesteret til Quiet Riot i 1975. Mannen som for fremtiden – når Quiet Riot-suksessen kom for fullt i 1983 – skulle forbindes med bandet, Kevin DuBrow, var da allerede å finne bak bak mikrofonen.

Quiet Riot skulle følge opp debuten med «Quiet Riot II» i 1978, men i likhet med den første LP-en uteble suksessen. Det hører også med til historien at platene kun ble sluppet i Japan. Fremtidig Quiet Riot-bassist Rudy Sarzo er også på plass i bandet før skive nummer to slippes, men innen kvartetten får sitt gjennombrudd skal Sarzo etter hvert følge Rhoads over til Ozzy Osbournes backingband.

Randy ble plukka opp av Ozzy i 1979, og sammen med bassist Bob Daisley og Ozzy skriver han låtmaterialet til den tidligere Black Sabbath-vokalistens definitivt beste album, «Blizzard Of Ozz». Den samme kvartetten – som inkluderer trommis Lee Kerslake, og går under bandnavnet Blizzard Of Ozz – spiller så inn den nesten like sterke «Diary Of A Madman», men innen dette albumet slippes er rytmeseksjonen bytta ut med Rudy Sarzo og Tommy Aldridge. Dermed er bandet som på den påfølgende turneen skal spilles inn for et planlagt livealbum samla.

Flere konserter tas opp, og tidlig i 1982 kan man lese at Ozzy Osbourne skal slippe et livealbum. Alt ligger til rette for utgivelsen, men da orkesteret stopper i Leesburg 19. mars 1982, mellom to konserter, skjer det fatale. Bandets bussjåfør låner et småfly, og tar med seg musikere og crew opp i lufta etter tur.

På den andre turen er blant andre Randy med, og blant ingrediensene på den strabasiøse flyturen er snitting av turnebussen, der Ozzy og hans manager og fremtidige kone, Sharon, ligger og sover. Dette resulterer i at flyet treffer busstaket, for så å krasje i en nærliggende villa. Alle om bord omkommer, og med det er en turne midlertidig satt på vent, samtidig som rockeverdenen har mista en av sine beste gitarister.

Planene om konsertalbumet legges på is, da Ozzy ikke ønsker å cashe inn på Rhoads død. I stedet spilles «Speak Of The Devil» inn for å overholde kontrakten med Jet, og opptakene med Randy legges i hvelvet. I 1987, i forbindelse med femårsdagen for Rhoads’ død, slippes så endelige «Tribute». Opptakene stammer i hovedsak fra Cleveland i mai 1981, og byr på et svært godt innblikk i hvordan en Ozzy Osbourne-konsert på denne tiden fortona seg.

«I Don’t Know» er en av Ozzys beste åpningslåter, men før vi kommer så langt er det tid for den klassiske introen i form av «O Fortuna». Det er umulig å høre dette Carl Orff-stykket uten å tenke på Osbourne, på samme måten som man ikke kommer utenom Metallica-tanker når man hører «The Ecstasy Of Gold». Her snakker vi om ultraklassiske konsertintroer, men nok om det.

Når Randy riffer i gang «I Don’t Know» er standarden for de neste 70 minuttene satt, der Tommy og Rudy ligger som en solid bunn, mens Ozzy synger godt på toppen. Mellom disse elementene ligger Randy, og når vi er fremme ved soloen er det bare å bøye seg i støvet. Rhoads byr på alt fra energiske riff til flott melodibruk i solopartiene, og slik holder han det gående hele konserten.

Låtmaterialet i showet er også upåklagelig, der «Crazy Train» og «Believer» følger. Randy legger herlig gitar over Sarzos bassgang i sistnevnte, før det igjen blir tid for solospill av dimensjoner.

Med «Mr. Crowley» nådde Rhoads på mange måter toppen, samtidig som dette utvilsomt er blant Osbournes mest klassiske låter. Don Aireys orgelintro – her spilt av Lindsay Bridgwater – er for øvrig like klassisk som selve låta. Randys melodiske solo er en eneste lang nytelse, som understreker kvalitetene ved gitaristens uttrykk. Det blir ikke flottere enn dette.

«Flying High Again», balladen «Revelation (Mother Earth)» og «Steal Away (The Night)» – med solo fra Aldridge – kommer i rask rekkefølge, og med albumets ypperlige produksjon er det ingenting å utsette på det man hører. Dermed er det bare å leve seg inn i datidens Ozzy-konsert, som når en ny topp med «Suicide Solution».

Med et av Randys mest klassiske riff dras «Suicide Solution» i gang, og de neste 8 minuttene er gitaristen på mange måter i hovedfokus, der scena etter hvert også overlates til gitaristen på egenhånd. Solosekvensen er ikke alt for lang, men derimot mer innholdsrik.

1981-konserten avsluttes med Black Sabbath-avdelingen, der udødelige «Iron Man», «Children Of The Grave» og «Paranoid» står på programmet. Igjen får vi solide liveversjoner av særdeles klassisk låtmateriale.

Side 4 på LP-en består av det man kan se på som bonusmaterialet. Nå beveger vi oss bakover i tid, og får to låter fra 1980 – med Bob Daisley og Lee Kerslake i bandet – som senere ble droppa fra settet. Den flotte balladen «Goodbye To Romance» følges av «No Bone Movies», som igjen byr på strålende gitartrakteringer.

Studio-outtakes av Randys akustiske soloinnslag fra «Blizzard Of Ozz», «Dee», avslutter «Tribute». Med det er en flott hyllest av gitaristen Randy Rhoads i mål.

Et tilsvarende konsertopptak ble for øvrig sluppet som bonusdisk på jubileumsversjonen av «Diary Of A Madman», da nok et show ble henta frem fra arkivet. Ut over dette – og Quiet Riots «The Randy Rhoads Years» – har det vært lite gravrøveri rundt Randy Rhoads, men heldigvis har også det eneste kvalitetsopptaket hva video angår blitt sluppet. Da snakker vi om fire låter innspilt live i TV-studioet for «After Hours» i april 1981.

Jan Dahle