I påvente av Deep Purples nye studioalbum, «inFinite», som slippes 7. april passer det å grave litt i arkivet. Der finner jeg et intervju jeg gjorde med trommis Ian Paice i forbindelse med bandets forrige albumslipp, «Now What?!» i 2013. I tillegg til å prate om den da ferske skiva, ble det en del snakk om Deep Purples historie. Artikkelen sto på trykk i Scream Magazine #175, og gjengis her uten nevneverdige forandringer.

Tungrock-historien består av noen veldig legendariske band, og Deep Purple er udiskutabelt et av disse. Fra oppstarten i 1968 var kvintetten med på å utforme den tyngre rocken, men bandet har likevel ikke fått den samme statusen blant musikkforståsegpåerne som Led Zeppelin alltid har hatt, og Black Sabbath etter hvert fikk. Dette tar uansett ingenting vekk fra Deep Purples betydning for rockehistorien. Det dekker heller ikke over det faktum at bandet på syttitallet leverte solide klassikere i form av «In Rock», «Machine Head», «Made In Japan» og «Burn». Det hele endte opprinnelig i 1976, men Deep Purple gjenoppsto i 1984, og har siden eksistert i en eller annen form.

Når Deep Purple nå kan feire 45-årsjubileum gjøres det med utgivelsen av bandets første studioplate på åtte år, «Now What?!». Denne begivenheten er naturlig nok en ypperlig anledning til å slå av en prat med bandets trommeslager, og eneste originalmedlem, Ian Paice, som villig vekk snakker om det kommende albumet og utvalgte elementer fra en særdeles lang og rikholdig karriere.

– Jeg var ferdig i studioet i midten av juli, og plata har vært ferdig i fire måneder. Sånn som det er i dag må man uansett ta seg tid for å få gitt ut noe på en god måte, og man må legge et lokk over det hele. Spiller du noe nytt på scena i dag vil det alltid bli tatt opp av noen med en mobiltelefon, og en lydmessig dårlig utgave vil gå verden rundt fem minutter senere. Selv tror jeg fansen vil høre en skikkelig versjon første gang, og ikke noe som er tatt opp med en iPhone.

Hemmelighetskremmeriet Paice her snakker om har blitt utnytta til det fulle på Internett, og bandets hjemmeside har lenge hatt en nedtelling gående, og i mars ble det sluppet daglige nyheter om plata. Deep Purple benytter seg altså fullt ut av dagens teknologi, og alt er sånn sett annerledes enn på syttitallet. Den gang ble da også gjerne nytt materiale presentert fra scena først.

– Da skrev vi og lærte oss ny musikk, spilte den gjerne live, og utvikla låtene på konsertene. Med mindre noen tok med seg en båndopptaker var det ingen som fikk tatt musikken med seg ut av salen. Dessverre kan vi ikke jobbe på den måten lenger, men derimot må vi nå være veldig beskyttende. Nesten som et firma må være overfor sine bedriftshemmeligheter. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men slik har det blitt. Det med å bruke Internett på den måten vi gjør er da også snakk om at det er den verden vi lever i nå.

Når Deep Purple har latt det gå åtte år siden forrige studioutgivelse faller bandet inn i en bås med blant andre AC/DC, Kiss, David Bowie, og ZZ Top, som alle har tatt seg svært lange platepauser. Dermed er det ikke til å komme utenom at det var på tide med ei ny skive.

– Opp til for omkring to år siden var det ingen i bandet som hadde noe ønske om å skrive musikk, eller gå i studio. Vi jobba så hardt på veien at når vi kom hjem hadde vi gjort nok for det året, men for to år siden begynte vi å snakke så smått om å gjøre ei ny plate. Den virkelig store lysten var fortsatt ikke der, men vi begynte altså å snakke om det. Tidlig i fjor kom så lysten, og da hadde alle viljen og interessen til å lage ny musikk.

– Før denne lysten faktisk kom var det heller ikke en tanke om at det var på tide å gjøre noe, for det handler ikke lenger om at vi er et band som må spille inn plater for å få folk til å forstå musikken vår. Den eneste grunnen til at vi nå har laget ei plate er at det føltes riktig, og det faktum at vi har brukt så lang til på plata har også gjort sitt til at flere ideer har fått tid til å utvikle seg.

Ian påpeker at det på mange måter var nok jobb med turnévirksomheten, og det er ingen tvil om at Deep Purple har vært et svært aktivt turnéband på 2000-tallet. Så aktivt faktisk at gitarist Steve Morse i sin tid fortalte undertegnede at det begynte å bli for mye. Man kan anta at nettopp det å turnére med Deep Purples historie og katalog, blir en veldig enkel og komfortabel måte å holde bandet gående på.

– Ja, du kan jo turnére nettopp på det grunnlaget. Når du så gir ut ei ny plate prøver du å inkludere 2-3 låter fra den i livesettet, og du gir dem muligheter til å fortjene sin plass i showet. Noen overlever, mens andre ikke gjør det. Når du da bruker åtte år mellom platene vil publikum fortelle deg hva de faktisk vil høre, og du følger dette kanskje 80 prosent. Du prøver uansett å legge inn noe publikum ikke forventer, som ei litt obskur gammel låt, eller noe fra den siste plata.

– Hver enkelt låt må uansett fortjene sin plass i settet, og vi vet hvilke låter som får best respons, og hvilke som gjør noe spesielt med publikum. Som et resultat må du plukke det sterkeste settet du kan, men hver gang vi lager ny musikk er det noen låter som har muligheten til å jobbe seg inn i showet. På den nye plata tror jeg det er 3-4, kanskje 5, spor som kommer til å fungere veldig bra på scena, og kanskje er det enda flere. Dette er låter det blir moro for oss å spille, og som blir moro for publikum.

Da tiden var inne for å begynne å jobbe på «Now What?!» ble produsentlegende Bob Ezrin valgt til å styre studioprosessen. Mannen som på syttitallet produserte udødelige klassikere for blant andre Alice Cooper, Lou Reed, Kiss og Pink Floyd har ikke tidligere vært involvert med Deep Purple, og vi lar Paice fortelle hvordan dette samarbeidet tok til.

– Da det begynte å gå rykter om at vi hadde tanker om ei ny plate tok Bob kontakt, og han sa at om vi skulle gjøre ei skive ville han gjerne jobbe med oss. Vi bestemte oss da for å ha et møte, og diskutere hva både han og vi så for oss at vi skulle gjøre i studio. Før vi kom til møtet ville Bob se oss live, for på den måten å danne seg et bilde av hva bandet er i dag. Han kom på en konsert i Canada, og neste morgen hadde vi møtet. Det han sa var at han i studioet ville fange inn det vi gjør live, og det hørtes ut som noe som ville passe oss.

– Det ble da snakk om ikke å spille inn et studio-studioalbum, men derimot et live-studioalbum. Med Bobs opplagte studioekspertise og musikkforståelse klarte vi nettopp det. Vi klarte å fange noe av den spenninga og den dimensjonen du finner i et liveshow, og det er ikke alltid enkelt i studioet. Studioet blir ofte litt sterilt, og det menneskelige går på bekostning av perfeksjon. Denne gangen har vi klart å beholde mye av det menneskelige, og det fordi mesteparten av plata er spilt inn live. Vi fire instrumentalistene var sammen i studioet for å spille inn grunnspora, og det kan høres. Dette i motsetning til slik mange spiller inn i dag, der de gjerne befinner seg i forskjellige land.

Når vi hører om arbeidsmetodene til Bob er det mye vi kjenner igjen fra produsentens tankegang på syttitallet, men Ezrin har likevel ikke vært en mann Deep Purple har hatt i tankene tidligere.

– Når det gjelder folk som Bob så plukker de nærmest prosjektene sine. Tilbake på syttitallet jobba han kanskje med andre ting, eller så var det sånn at Deep Purple var noe han valgte å ikke involvere seg med den gang. Hvem vet, alle har sine profesjonelle agendaer. Alle slike samarbeider kommer av to ting, og det er viljen til å gjøre det, og muligheten til å gjøre det. Det var uansett utrolig moro å jobbe med Bob, og det er noe alle i bandet synes, og jeg tror Bob likte å jobbe med oss. Skulle det en gang i fremtiden bli aktuelt å lage ei ny plate, håper jeg Bob ønsker å være involvert igjen.

Ezrin gjorde mye av sitt mest klassiske arbeid på syttitallet, og sånn sett må han sies å være av samme generasjon som Deep Purples samarbeidspartner i studioet den gang, Martin Birch. Paice mener likevel ikke at dette med generasjonslikheten mellom Birch og Ezrin er av viktighet.

– Nei, for Martin var mer en fantastisk tekniker enn produsent. Bob på sin side er en fantastisk produsent, som bruker glimrende teknikere. Samtidig har Bob også en musikalsk dimensjon. Han ser det store bildet du kanskje ikke ser selv, og han har styrken ved at han er den han er, som gjør at han kan si ifra til hvilken som helst artist når noe ikke fungerer.

– Bobs musikkforståelse er også dyp, så han kan komme opp med konstruktive musikalske ideer, som du kan inkorporere i musikken. Flere av de ideene var virkelig til hjelp når det gjaldt å arrangere låtene, så Bob var veldig viktig på to punkter. For det første hadde han studioevnen til å fange det soundet vi ville ha, og for det andre var han viktig når det kom til å påpeke hva som ikke fungerte. På den måten unngikk vi å kaste bort mye tid.

Deep Purples plater har ofte vært produsert av bandet selv, og da gjerne spesielt av bassist Roger Glover. Dette er noe Paice er glad for at gutta har gått vekk fra, og han er ekstra glad for det på Glovers vegne.

– Det er den samme gamle historien om at man noen ganger står for nær, og er for involvert til å se objektivt på ting. Hvis det er din musikk er det en sjanse for at du synes alt er fantastisk, og da trenger du kanskje noen fra utsiden som kan fortelle deg at det ikke alltid er så bra som du tror. Det blir også en urettferdig byrde å dytte over på ett medlem i bandet. I Rogers situasjon betydde det at han var involvert i å kreere musikken, han skulle spille bass, hjelpe til på tekstsiden, og i tillegg være den med ansvar for produksjonen. Samtidig skulle han gjøre alle musikerne i bandet fornøyde. Det var helvetes mye arbeid å legge på én mann.

– I tillegg ble det jo sånn at mens Roger egentlig burde konsentrert seg om det artistiske og kreering av musikken, måtte han hele tiden tenke på det studiotekniske og alle involverte personligheter. Når du da finner en veldig god utenforstående produsent bør du holde på ham, for han fjerner mange byrder for bandet, og gir med det bandet muligheten til kun å tenke på å skape musikken. Alt annet er produsentens jobb.

Deep Purple var i sin mest klassiske periode et band som krediterte all musikken til hele bandet. Dette fordi musikken i hovedsak ble skapt fra en jamsituasjon på øvingslokalet. Det har vært litt variasjon på dette opp gjennom åra, men siden gitarist Steve Morses inntreden på midten av nittitallet har krediteringa igjen inkludert alle bandmedlemmer. Dette betyr at prosessen er mye den samme i dag som i 1970, og som ved flere anledninger viser Ian Paice seg som en mann som liker prosentregning.

– Jeg vil si det er 75 prosent jamming, 25 prosent med ideer fra for eksempel Steve som har kommet opp med noe på forhånd. Når han kommer inn med noe dissekerer vi det, og finner de bitene som fungerer, for så å sette det sammen igjen. Det kan også være en ide fra Don, men det meste kommer når vi er sammen på øvingslokalet og begynner å spille.

– Vi spiller inn alt vi gjør, og det betyr gjerne at vi av to timer med opptak har en time og 55 minutter med søppel, og fem minutter som kan bli til noe. Du begynner da neste dag å jobbe med det gode fra dagen før, jammer på det, og kommer kanskje opp med en ny ide. Det meste av musikken Deep Purple lager – Ian Gillan sa dette for et par uker siden – er musikkdrevet, og ikke sangdrevet. Sangen er lagt til musikken, i motsetning til at sangen er en kreativ kraft.

– Vi kommer nok i ny og ne opp med musikk som er veldig vokaldrevet og tekstbasert, men for det meste er musikken i førersetet, og det er et resultat av at det jammes. Det handler om å finne et minutt eller to med ren oppfinnelse, og da får du dette til å fungere. Igjen er dette en motsetning til når noen kommer inn med et sett korder og tekst, og du som band bare spiller inn en versjon av det. Deep Purple har egentlig aldri fungert på den måten.

Det at så godt som all musikk kommer fra jamming er én ting, men man kan anta at forskjellige medlemmer har større eller mindre innflytelse og styring på de forskjellige låtene. Siden vi nå har trommeslageren i tale er det naturlig å ta tak i «Body Line», der slagverket i høyeste grad har en fremtredende rolle, og da blir det naturlig å tro at dette er et verk Paice har hatt stor innvirkning på.

– Ja, det hele begynte å utvikle seg fra disse rytmene jeg kom opp med. Jeg spilte noe jeg likte godt, Roger kasta seg på og begynte å legge på denne bassgangen, og bandet kom inn slik du hører det. Dermed hadde vi en fin liten jam gående. Da vi kom til preproduksjonen i studioet begynte vi alle å spille samtidig, men Bob likte det bedre når det hørtes ut som om gutta kom inn i rommet en etter en, og bare ble med på det som forgikk musikalsk. Dermed gikk vi tilbake til utgangspunktet, og det fungerte veldig bra, samtidig som det gir spretten til et liveband. På toppen har du veldig fengende vokallinjer, så dette er et fint spor.

Et annet kutt Paice utmerker seg i er «Blood From A Stone», som definitivt er låta for alle som måtte ønske å høre følsomt trommespill.

– Det handler igjen om det å prøve og gjenskape det som skjer på ei scene. Alt du har på ei scene er feeling, og har du ikke det har du rett og slett ingenting. Uten denne feelinga vil ikke publikum trampe takten, følge med, eller gynge på hodet. Det handler om kommunikasjon, og som trommis er min eneste måte å kommunisere på å overføre rytmen jeg føler innvendig til trommesettet, og samtidig få deg til å føle det. Klarer jeg ikke dette gjør jeg ikke jobben min. Er derimot den rette følelsen der, da har jeg gjort jobben min skikkelig.

– For å nå frem må du ikke nødvendigvis være over alt på slagverket i 500 kilometer i timen, det må bare føles riktig. Noen ganger er også det som fremstår som det enkleste det som er vanskeligst å fange opp. Det å spille raskt er enkelt. Spiller jeg fort, og jeg gjør en feil, vil du sannsynligvis ikke merke det. Spiller jeg sakte, og gjør en feil, legger alle merke til det. Når du kan fange inn feelinga fra det tilsynelatende enkle, da har du kommunikasjon. Jeg husker fantastiske Al Jackson. Da han spilte inn noen av soul-låtene, kunne han sitte 5-6 timer for å finne groovet og den rette følelsen.

Et spor som skiller seg noe ut på «Now What?!» er «Vincent Price», og nerdene der ute vil nok lure på om tilblivelsen har noe å gjøre med Bob Ezrin og det faktum at han på Alice Coopers «Welcome To My Nightmare» jobba med nettopp skrekkmester Price.

– Nei, dette visste jeg faktisk ikke om engang. Det som skjedde var at vi hadde denne musikken som hadde et litt skummelt preg, og det fikk oss til å tenke på alle de gamle billige britiske skrekkfilmene vi så på som barn. Vincent Price var alltid med i disse filmene, og denne låta er vår lille hyllest til den tiden. Price var kongen av skrekkfilmen.

Deep Purple er med «Now What?!» fremme ved sitt 19. studioalbum, og noen av disse er virkelige klassikere. Sammen med bandets historie skulle man kanskje tro dette setter et press på gutta når bandet går inn i studioet.

– Nei, kommer det kontant fra Ian. Når du lager ei plate gjør du noe kunstnerisk – og dette gjelder for kreering av all kunst – der du kommuniserer hva du føler til lytteren. Første og fremst handler dette om akkurat nå – hva du og jeg føler nå – og det er å fange dette øyeblikket, som skal vare evig, du tenker på. Du spiller heller ikke for mennesker, men for ei maskin. Det er et helt annet kunstnerisk medium. Å prøve å gjenskape det du gjorde på ei tidligere plate er både meningsløst og umulig. Både musikken, soundet, og du selv er annerledes, så hvert enkelt studiobesøk må behandles forskjellig.

Vi begynner å bevege oss litt bakover i tid, og ser først på den relativt nære fortiden. I 2011 bega Deep Purple seg ut på en turné der bandet ble backa opp av et symfoniorkester, og dette kan blant annet utforskes nærmere på «Live At Montreux 2011». Det var ikke direkte nytt at bandet gjorde et slikt musikalsk samarbeid, men dette var første gang noe sånt ble gjort etter at den originale pådriveren for slike crossoverprosjekter, tangentist Jon Lord, forlot bandet.

– Forskjellen fra tidligere var at nå var det kun snakk om å bruke orkester på rockelåter vi mente ville tjene på dette, og med det tilføre låtene en ny dimensjon. Ingenting av det som ble fremført kunne betraktes som klassisk musikk. Ikke spilte orkesteret på alle låtene heller, men for eksempel «Perfect Strangers» er et flott stykke musikk for cello og fiolin. Ideen var rett og slett å gi publikum noe annet, og det fungerte veldig bra.

– Som du nevner var Jon pådriveren da vi først gjorde noe slikt – da med «Concert For Group And Orchestra» i 1969 – og hans trang til å tilføre det orkestrale elementet er selvfølgelig utgangspunktet for at vi originalt gjorde dette. Jons ide var det å kombinere klassiske strukturer og rock’n roll, men da vi gjorde turnéen i 2011 hadde dette ikke noe med saken å gjøre. Nå var det kombinasjonen av uttrykk som gjaldt, og det er ting et orkester kan tilføre musikken som du ikke kan oppnå med noen form for elektronikk.

Siden vi nå er inne på Jon Lord må vi snakke litt mer med Paice om Deep Purples organist og grunnlegger, som dessverre tapte kampen mot kreften i 16. juli i fjor. Paice selv hadde et nært forhold til Lord helt frem til hans død, selv om tangentisten forlot bandet ti år tidligere.

– Ja, jeg møtte Jon senest dagen før jeg dro til Amerika for å begynne innspillinga av «Now What?!», og det var i juni. Han hadde kjempa mot kreften i ni måneder, og jeg hadde en følelse av at jeg kanskje ikke kom til å se ham igjen. Jon var fortsatt ved godt mot, men kroppen begynte å bære preg av sykdommen.

– Selv om han var mentalt veldig sterk, tok sykdommen ham i løpet av den tiden jeg var borte. Det var tungt å få nyheten om at han var død, men jeg var samtidig letta over at han ikke måtte lide for lenge. Helt frem til den siste uka kunne han takle sykdommen relativt bra, så det var bare de siste dagene sykdommen tok helt over, og de dagene var han på sykehuset der smertene kunne holdes i sjakk.

Det er ikke vanskelig å høre på Ians stemme at Jons død har gått inn på ham, men mannen blir straks muntrere når han blir bedt om å fortelle om sine beste Jon Lord-minner. Dette viser seg å ikke være én historie, men derimot minner om et langt musikalsk og privat liv sammen.

– Jon ble i senere år en mer seriøs person. Han kunne fortsatt ha mye moro, men på en roligere måte enn tidligere. Jon var likevel aldri en villmann – han var ikke en Keith Moon-type – men han hadde en utrolig fin humor, han likte et glass god vin, og han var en flott historieforteller. Han var den typen som kunne fortelle den samme historien ti ganger, og du ville alltid le like godt. Det er slike minner jeg har av Jon. Det var fint når vi ikke spilte musikk, og når vi spilte tok musikken på mange måter vare på seg selv. Som musiker var Jon alltid fantastisk, men den andre siden ved Jon var like flott.

Lord sa definitivt takk for seg i Deep Purple i 2002, og Don Airey ble hans arvtager. På denne tiden hadde Don allerede vært vikar for Jon, og i Drøbak i 2001 fikk vi oppleve en av Aireys aller første opptredener med bandet han senere ble fast medlem i. Don var også det naturlige valget, kan Paice fortelle.

– Det er ikke mange som spiller rock’n roll-hammond, så vi vurderte egentlig ikke andre enn Don. Det er mange som spiller synther og piano, men Hammond er et helt annet beist. Du må vite hvordan dette fungerer i en rock’n roll-sammenheng, og Don ble i hovedsak en rock’n roll-tangentist på grunn av Jon.

– Don holdt på med klassisk pianotrening da han et sted i Nord-England så en Deep Purple-konsert, og der og da snudde noe ved bandet og Jon hele Dons tankegang. I den grad noen kan forstå andres musikk kunne Don forstå hva Jon hadde kreert, så det å få Don til å fylle inn da Jon ble syk i forkant av en turné var et logisk steg for oss.

– Vi hadde jo kjent Don lenge etter å ha jobba med ham i forskjellige kollaborasjoner, og vi var av samme generasjon, og samme nasjonalitet. Dette gjorde at det var veldig enkelt for oss å inkludere ham i bandet. Da Jon så bestemte seg for at han ikke ville turnére mer, var det enkelt å gjøre Don til fullverdig medlem i bandet.

Det å miste Lord var personellmessig et stort tap for Deep Purple, for etter Ritchie Blackmores brudd med bandet i 1993 var Jon eneste originalmedlem ved siden av Paice. Hvordan var det så å skulle fortsette bandet etter Lords avgang, sammenligna med da Blackmore forlot skuta?

– Forskjellen var først og fremst den at vi så Jon slutte gradvis over en periode på 2-3 år. Det var ikke det at han ikke gjorde jobben på scena, for den gjorde han så absolutt, men vi så at han ikke lenger var like fornøyd med dødtiden på veien, og det å reise. Vi skjønte dermed på en måte at han på et eller annet tidspunkt ville si at det var nok. Jon forlot uansett bandet under sine egne forutsetninger, og på et veldig vennskapelig vis. Slik hadde det aldri vært med tidligere medlemmer.

– Det var altså ikke noe vondt blod mellom oss. Vi forsto hvorfor han slutta – selv om vi selvfølgelig ikke var enige i avgjørelsen – og vi visste samtidig at vi kunne fortsette med Don. Profesjonelt var det altså ikke noe problem, men følelsesmessig var det tungt, samtidig som det at dette var hva Jon ville, gjorde det ok.

Dermed er Paice altså i dag bandets eneste originalmedlem, men hvis man ser litt mer inngående på Deep Purples historie var det faktisk en trommis der også før Ians inntreden.

– Ja, men han andre karen, Bobby Woodman, var bare der på et tidlig øvingsstadium. Dette var før bandet var en enhet som kunne turnére eller lage plater. Han var vel bare med i 2-3 uker, men han var en virkelig god trommis. Av en eller annen grunn var kjemien likevel ikke korrekt for Ritchie og Jon.

– Jeg hadde møtt Ritchie året før da jeg spilte på Star-Club i Hamburg, for han bodde der på den tiden. Rod Evans sang i bandet (The Maze) jeg spilte med da, og da Rod ble med i det som skulle bli Deep Purple spurte Ritchie etter meg. Jeg prøvespilte, og Jon og Ritchie syntes vel at jeg sto for det de trengte. Det var sånn jeg fikk jobben i bandet.

Det tok ikke lang tid før Deep Purple albumdebuterte med «Shades Of Deep Purple», ei plate som i likhet med de neste to – The Book Of Taliesyn» og «Deep Purple» – skulle bestå av en del covermateriale. Bandet fikk da også en hit i Statene med den Joe South-komponerte «Hush». Denne satsinga på coverlåter hadde en naturlig årsak.

– Vi kunne ikke skrive, poengterer Ian. Vi var ikke kompetente nok til å skrive musikk. På en måte kunne vi skrive instrumentalt, men det å skrive tekster og melodilinjer var ikke Rod Evans sterke side. Dermed var det først da Ian og Roger ble med at vi fikk de nødvendige evnene til å skrive tekster og melodier. De originallåtene vi hadde på de tre første platene var virkelig vanskelige å få til.

Det er når Ian Gillan og Roger Glover overtar for Rod Evans og Nick Simper, på henholdsvis vokal og bass, Deep Purple tar seriøst form. Etter en liten venstresving i form av «Concerto For Group And Orchestra» leverer så den nye besetningen «In Rock» i 1970. Med det ble bandets posisjon befesta en gang for alle, men uten at gutta der og da forsto at de jobba med et genredefinerende album.

– Nei, men vi visste vi gjorde noe annerledes. Når du setter sammen tre, fire, fem eller seks personer til et band er det resultatet du får den eneste mulige løsningen innen en form for musikk. Det jeg gjør på trommer influerer bassen, som igjen influerer gitaren, så løsningen som til slutt utfolder seg er den eneste løsningen for oss fem. Ian sang på sin måte, og jeg spilte på min måte, og det er denne kombinasjonen av fem personer som skapte soundet.

– Det lå ingen bevisst tanke i det å ta et så langt skritt fra det vi hadde gjort tidligere, men nå hadde vi muligheten til å bruke tyngre riff fordi Ians stemme passa bedre til det enn Rod Evans. Rod hadde en snill stemme, så for ham var det nesten umulig å synge hardere låter. Han hadde stemmen til en balladesanger. Når du da får et nytt toppinstrument i form av ny vokalist kan du begynne å skape noe annerledes, noe du ikke kunne skape tidligere fordi det nødvendige instrumentet – den stemmen – ikke var der.

– Musikken som kom ut på «In Rock» var dermed et resultat av oss fem, på samme måten som ting ble annerledes da Roger og Ian forlot bandet, og David Coverdale og Glenn Hughes kom inn. De fem vi da var kom opp med en annen løsning, men igjen var det den eneste mulige løsningen. Du har på en måte ikke noe valg, for dette er måten vi spiller på, og dette er måten vi samhandler på.

Det Ian Paice sier kan helt klart tolkes i den retning at Deep Purple kun gjør det som er naturlig for bandet, og at ingenting tvinges frem. Med «In Rock» fant uansett gutta retningen, og via «Fireball» ble det hele perfeksjonert med «Machine Head» to år senere. Dermed har Deep Purple også levert sine to største klassikere, og den litt undervurderte «Who Do We Think We Are» fikk den umulige oppgava å følge opp «Machine Head».

– Du har det vi kaller de store platene, som «In Rock» og «Machine Head», men dette handler mye om timing. Gjør du noe på riktig tid klaffer alt, men du kan lage ei veldig god plate seks måneder senere, og det er ikke riktig tidspunkt. Selv om plata kan ha de samme kvalitetene, vil den da ikke treffe folk på samme måte. Det kan også være snakk om at ei plate kan mangle to spor som umiddelbart treffer publikum, men ellers er helt på høyden. Ser du på «In Rock» eller «Machine Head» er det sånn at nesten hver eneste låt treffer noen, men så får du kanskje ei plate der et par låter ikke helt treffer.

– Dette påvirker hva folk tenker om hele albumet. Tanken bak alle disse platene var den samme, og det var at vi gikk inn i studioet for å lage album, og ikke singler. Det handla om 35 til 40 minutter musikk som var ment å spilles som en helhet. Noen plater treffer på det feltet, mens andre ikke gjør det. Det betyr ikke nødvendigvis at det ene plata er bedre enn den andre, for det handler altså like mye om hvordan folk knytter seg til skiva.

Ian har allerede nevnt at ting av naturlige årsaker ble annerledes da David Coverdale og Glenn Hughes kom inn i bandet, og disse forandringene ble veldig merkbare på besetningens andre album, «Stormbringer», som fulgte den ypperlige «Burn». Forandringene ble da også mer enn Blackmore kunne takle, og før bandet kom frem til «Come Taste The Band» hadde gitaristen forlatt Deep Purple, og var i gang med neste prosjekt.

– Da vi fikk inn David tok han, som den nye i bandet, imot veiledning fra oss tre som alltid hadde vært der. Glenn var i en litt mer forvirrende situasjon, for på den tiden var han en bedre vokalist enn David, men Glenns stemme var ikke det soundet Ritchie var ute etter. Vi var dermed i denne litt underlige situasjonen der vi hadde en relativt uerfaren vokalist, samtidig som vi hadde en veldig erfaren kar som skulle være andrestemmen og bassist.

– Dette var en merkelig situasjon fra begynnelsen av, men innen andre og tredje plate kom ut hadde David blitt komfortabel i sin rolle. Hans blues-inspirasjoner tok ham dermed mer komfortabelt i hans retning, mens Glenns soul-inspirasjoner og hans influenser fra sort musikk generelt, førte ham mer komfortabelt i den retningen. Dette likte ikke Ritchie. Det han ville var å holde på retningen han hadde vært med å skape med Deep Purple, og det var mer rett frem hard rock’n roll. Ritchie ville ikke mer, så han dro for å starte Rainbow, slik at han igjen kunne kontrollere akkurat hva slags musikk som ble skapt.

Blant elementene som snek seg inn i Deep Purples uttrykk på denne tiden var det litt mer funky tilsnittet som kom med Hughes. Som trommis måtte Paice naturlig nok overlate noe av spillerommet til bassisten med en slik musikalsk utvikling.

– Som rytmeseksjon er det snakk om et samarbeid mellom to personer, og hvordan de spiller. Når jeg spiller med Roger er det rom i hans basslinjer som gir plass til mer trommer. Du har alltid 100 prosent, og når Roger tar opp 30 prosent blir det 70 prosent igjen for meg å spille på. Glenn spiller mer komplekst, så han tar opp 50 prosent av plassen. Dermed blir det mindre rom for meg, så jeg måtte spille mindre.

– Når du spiller mindre på trommene blir det mer funky. Sånn er det bare, for du spiller opp mot det den andre karen spiller. Når balansen er mer jevnbyrdig mellom trommer og bass har det dermed lett for å bli mindre rock’n roll, men når trommene har friheten blir det derimot mer rock’n roll.

Med Blackmore ute er det Tommy Bolin som får den vanskelige oppgaven å erstatte gitarlegenden. Resultatet ble «Come Taste The Band», og en problemfylt turné. Et par av medlemmene slet med dopproblemer, og spesielt skapte dette trøbbel for Bolin. Til slutt så ikke Paice og Lord andre utveier enn å legge ned Deep Purple, og Paice forteller hvor frustrerende de siste månedene var.

– Det hele ble umulig for oss. Vi visste at Tommy hadde benytta seg av diverse kunstige stimuli, men det vi ikke visste var at han brukte heroin. Glenn hadde også sine dopdemoner, og dette skapte en massiv splid innad i bandet. Det var to karer som levde livene styrt av narkotika, og det var tre karer som var på den motsatte siden av bordet, som ikke brukte dop og ikke var interessert i å ha noe med det å gjøre. Dermed slutta det å være morsomt. Vi hadde to medlemmer i bandet som trua med ikke å gå på scena hvis de ikke fikk det de trengte, og tre medlemmer som ikke forsto denne galskapen.

– Jeg husker vi var i Liverpool, og da sa David, Jon og jeg at det var på tide å gi seg. Det var ikke en god situasjon lenger. Når du tar fornøyelsen ut av enhver form for kunst mister du poenget. Enten du maler et bilde, lager en skulptur, eller skaper musikk, gjør du det fordi du liker å gjøre det. Tar du bort gleden ved på gjøre noe er grunnen til å fortsette borte.

Etter Deep Purples siste syttitallsfarvel våren 1976 gikk Paice og Lord videre i felleskap med Paice, Ashton & Lord. Resultatet var ett album, «Malice In Wonderland», og svært få konserter.

– Tanken bak Paice, Ashton & Lord var å gjøre noe som definitivt ikke låt som Deep Purple. Jeg og Jon ville utnytte styrken til vår gode venn Tony Ashton, og på den måten skape noe helt annet. I teorien var ideen fantastisk, og spillemessig var det også fantastisk. Problemet var at Tony likte seg på små scener og i klubber der han kunne føle publikum, og kommunisere med dem.

– På større scener, og foran større publikumsmasser, følte han seg ikke så lykkelig, og han ble en annen person. Det vi trengte fra ham, som vi fikk i små klubber, kunne vi ikke få ut av ham på større scener. Nettopp det er hovedgrunnen til at vi måtte avblåse Paice, Ashton & Lord-prosjektet. Konseptet kunne ikke fungere, men det var noe vi ikke fant ut før vi var i gang.

For Paice gikk karriera dermed tilbake til et samarbeid med David Coverdale, og fra 1979 til 1982 var Ian å finne på trommestolen i Whitesnake. Igjen hadde han også Lord ved sin side, så dermed var Deep Purple-trioen som i 1976 ikke så noen annen utvei enn å oppløse bandet igjen samla. Etter en håndfull klassiske Whitesnake-album gikk Paice ut av bandet, for så å dukke opp igjen som Gary Moores skinnbanker på den ypperlige «Corridors Of Power». Dette samarbeidet fortsatte til Deep Purple ble gjenforent i 1984.

– Jeg satt egentlig hjemme, uten noe å gjøre, da Gary lurte på om jeg ville være med på ei plate. Jeg hadde møtt ham et par ganger, og jeg syntes han var en flott gitarist, så jeg tenkte at dette kunne bli gøy. Mye moro ble det også, og vi holdt sammen et par år. Det var ikke stor business, men det var gøy, og det ga meg en mulighet til å spille.

– Det å være ute og spille var viktig for meg, og dette holdt meg gående frem til alle involverte i Deep Purple hadde tid til å sitte ned og diskutere om vi ville gjøre det igjen. Det å spille med Gary var for meg en måte å holde spillinga ved like på, holde musklene ved like på, og å sørge for at hjernen min fortsatt visste hva den skulle gjøre med hendene mine.

Da Deep Purple ble gjenforent i 1984 var dette den første store gjenoppstandelsen i tungrock-historien, og musikkverdenen var den gang usikker på hvordan de gjenforente syttitallsheltene skulle klare seg. Hos gutta i bandet var det derimot ingen usikkerhet.

– Nei, det var ikke det. Vi hadde alle snakka med hverandre på telefonen, og alle syntes det var en god ide. Det var selvfølgelig spørsmål rundt hvordan Gillan og Blackmore kom til å gå overens, men da vi møttes var alt bra. Det gikk da også bra det første året, men deretter begynte problemene å utvikle seg igjen. Der og da var vi alle uansett bare glade for å se hverandre igjen. Det var som å gå tilbake til et gammelt hus du var glad i som liten, for det føltes virkelig som om vi var kommet hjem igjen.

Det første resultatet av et gjenoppstått Deep Purple kom i form av «Perfect Strangers», ei plate som fjerna all mulig tvil som måtte ha spredd seg blant fans og bransje. Denne følelsen av det kjente fellesskapet Paice nevner har kanskje vært en innvirkende faktor på hvor bra resultatet ble.

– Jeg tror at når man har vært borte fra hverandre i noen år, vil man reagere på en veldig positiv måte. Den plata ble gjort i den tro at dette var noe vi burde gjort hele veien, og det faktum at de forskjellig involverte personlighetene ikke kunne forholde seg til hverandre over en lang periode var plutselig glemt.

– Det føltes nytt og spennende, og plata ble veldig god, samtidig som turnéen gikk veldig bra. Alle gikk også fint sammen, men ett år senere ble de små ubetydelige problemene – som egentlig ikke var problemer – store problemer inne i hodene til enkelte. Det var dette som gikk galt, men det er noe som skjer i mange band. Man jobber sammen, ikke ulikt et fotballag, men det betyr ikke nødvendigvis at man ser verden på samme måte.

Etter nok et album fra den mest klassiske Deep Purple-besetningen i form av «The House Of Blue Light», ble Ian Gillan dytta ut på sidelinja. Dermed skjedde også det kanskje mest kontroversielle i bandets historie, tidligere Rainbow-vokalist Joe Lynn Turner ble hyra inn som erstatter. Lenge før «Slaves And Masters» så dagens lys hadde bandet av presse og fans blitt døpt om til Deep Rainbow, og plata splitter den dag i dag fansen.

– I etterpåklokskapens navn kan vi stille spørsmålet om hvorfor vi gjorde det, men hovedgrunnen til at vi gjorde det vi gjorde var å holde oss samla. Joe Lynn var aldri riktig mann for Deep Purple, men det var ingen andre alternativer der ute. Det ene Joe ga oss, var denne perioden på 15 måneder som vi trengte for å få Ian tilbake. Hadde vi ikke gjort den plata hadde Deep Purple vært over da, og det ville definitivt vært slutten for bandet.

– Jeg vil ikke si noe negativt om Joe, for han ga oss tiden som trengtes for at folk skulle skjønne at Deep Purple trengte Ian Gillan tilbake i rekkene. Vi gjorde ei plate som har noen ok ting, og noe jeg aldri vil høre på, men det var altså en veldig nødvendig ting å gjøre for å holde bandet sammen.

Gillan var tilbake til plata med den treffende tittelen «The Battle Rages On…» i 1993, men det skulle ikke gå lenge før vokalisten og bandets humørsyke gitarist hadde fått nok av hverandre. Denne gangen var det Blackmore som tok sin hatt og gikk, blant annet etter å ha levert varene i Oslo Spektrum som nest siste opptreden med bandet. Dermed skulle man tro at gutta også vurderte en nedleggelse av bandet, men den muligheten eksisterte ikke der og da, forteller Paice.

– Som du vet slutta han på tampen av en turné, men vi hadde allerede satt opp en ny turné i Japan. Hadde vi avlyst den turnéen hadde vi blitt saksøkt av arrangørene der borte, og vi måtte dermed ha saksøkt Ritchie, og det hele ville blitt veldig skittent. Vi undersøkte da hvem som var den mest populære gitaristen i Japan, og det viste seg å være Joe Satriani. Da sjekka vi med arrangørene om det var ok for dem, og den japanske fansen, om vi fikk med Joe på turnéen. Arrangørene sa at det var helt greit, noe som egentlig overraska oss.

– Vi tok kontakt med Joe, som heldigvis ikke var opptatt, så han gikk med på å gjøre turnéen. Dermed var alle de potensielle juridiske problemene over. Vi hadde så ett år med mye moro med Joe, men vi visste at vi ikke kunne beholde ham. Han hadde tross alt sin solokarriere han måtte tilbake til, men Joe ga oss bekreftelsen på at det ikke trengte være Ritchie. Det måtte bare være noen som var veldig god. Det var som en oppvåkning for oss, for vi hadde trodd det skulle være veldig vanskelig å fortsette uten Ritchie.

– Når du mister kvalitet må du erstatte den med kvalitet, for du kan ikke ta et standardmessig tilbakeskritt. Med Joe opprettholdt vi standarden, og det samme gjorde vi da Steve kom inn i bandet. Det er ikke det samme, men det er også hele poenget. Satriani spiller ikke som Ritchie, og Steve spiller ikke som Satriani, men de er alle utrolige. Gjennom alle disse problemene har vi klart å holde oss til virkelig gode musikere.

Det er uansett ikke til å komme utenom at mange var skeptiske til et Deep Purple uten Ritchie Blackmore, og dermed var vel presset igjen på bandet når det i 1996 slapp «Purpendicular», som for mange fans ble introduksjonen til Steve Morse.

– Ordet press er ikke riktig, men det er klart man ikke var i den samme komfortsona som vi var vant til, for du vet ikke helt hva du kan forvente. Du vet ikke hva du kan forvente fra plata du jobber med, og du vet definitivt ikke hvordan folk vil reagere på den. Uansett var det den situasjonen vi befant oss i, og da handla det bare om å gjøre det beste vi kunne.

– Etter at du har gjort jobben er alt uansett utenfor din kontroll. Selv om Ritchie fortsatt hadde vært i bandet måtte vi også kommet opp med ei plate som traff en nerve hos folk, så sånn sett var ikke forskjellen stor. På den måten er det alltid det samme når du gjør ei plate, for du aner ikke hvordan det vil gå.

Det som gjorde at det hele fungerte den gang er uansett nettopp det Paice var inne på tidligere, at Morse er en helt annen gitarist enn Blackmore.

– Det er sant, og det skal også sies at Steve fem år på rad ble kåra til årets gitarist i verden. En slik gitarist trenger ikke kopiere noen. Han er Steve Morse, og så enkelt er det. Det vil selvfølgelig alltid være purister som fortekker Ritchie, og det vil være folk som setter pris på Steve. Det vil sikkert også være noen som foretrekker Deep Purple med Satriani, men å forsøke å si hvem av disse som er best er poengløst, for alle er fantastiske på hver sine måter.

Dagens Deep Purple-besetning har holdt sammen i 11 år, og er sånn sett den lengstlevende besetningen, så for første gang i bandets historie har medlemmene opplevd en viss stabilitet. Ian Paice ser da også ut til å trives med dagens mannskap, og når han samtidig kan se tilbake på 45 år i tungrockens tjeneste er det lite å si på mannens trofasthet. Når Deep Purple også leverer så bra som på «Now What?!», ja, da kan man egentlig bare ønske seg 45 nye år.

Jan Dahle