Aunt Mary / Høst
Oslo, Hard Rock Cafe
15/3-2017
Høst
Aunt Mary

Det er virkelig ei reise tilbake til syttitallet som står på programmet når Høst og Aunt Mary inntar Hard Rock Cafe for den første av to konserter denne uka. Størst spenning knytter det seg til førstnevnte, som knapt nok har vist seg på scenene de siste ti åra, i motsetning til Aunt Mary som kom tilbake for fullt med både plate og turne i fjor.

Et våryrt Høst skal vise seg fra den riktig gode siden i kveld, og hele besetningen som i 1974 ga ut «På Sterke Vinger» er på plass. Det i seg selv er en bragd. Med «For Sent Å Angre» og «Dit Vi Må» åpner kvintetten veldig overbevisende, der Lasse Nilsen legger fine melodilinjer med gitaren i sistnevnte, mens Svein Rønning leverer en god gitarsolo. Gitaristene utfyller også hverandre godt, mens vokalist Geir Jahren gjerne slår på kubjella eller rister på tamburinen når instrumentalistene flyter av gårde.

Jahren har for øvrig fortsatt stemmeprakten i orden, mens kvartetten rundt ham er tighte og gode i leveransene av Høsts proga syttitallsrock. Gitaristene står for god tvillingriffing i «Stille Timer», og det roes ned med balladen «I Ly Av Mørket». Hele tiden lever Geir seg inn i låtene, og gestikulerer til det tekstmessige innholdet.

Hele «På Sterke Vinger» står på repertoaret, og sammen med et par låter fra «Hardt Mot Hardt» utgjør det et variert sett. Dermed blir det blant annet småfunka gitarer i «Satans Skorpe», som også byr på samstemt solo fra Rønning og Nilsen, og et instrumentalparti der det virkelig tar av.

Med «Betong Boogie» blir det litt streitere, og det svinger av det boogie-aktige mens Jahren finner tiden inne for å plukke frem munnspillet. Det sitter derimot ikke like godt med reinlender-prog i instrumentalen «Åse», og samtidig får Lasse noen tekniske problemer med gitaren. Dermed blir dette konsertens lille nedtur.

Med «Sirkus» løfter bandet det igjen til de store høydene, samtidig som dette er Høst på sitt mest proga. Jahren plukker frem et slags fløytekeyboard under det småsære midtpartiet, før gutta tøffer opp progen, og Jahren ikler seg ei kattesnute. Dette er ikke akkurat kostymebruk på Peter Gabriel-nivå, men man kan kanskje ane inspirasjonene derfra.

I «Fattig Men Fri» får Rønning god plass til å utfolde seg, og gutta gjør sitt beste i å gjenskape de Queen-aktige koringene innledningsvis i «Samhold». I det hele tatt er det ikke mye å sette fingeren på når det gjelder det fremføringsmessige, og når orkesteret presenterer «Inni Meg» – som ikke er eldre enn ti år – får vi oppleve en litt groovy versjon av Høst.

Konserten avsluttes selvfølgelig med den episke «På Sterke Vinger», og nå hentes Aunt Marys Ola Aanje inn på orgel. Her oppsummeres på mange måter Høst med melodiske gitarlinjer, taktskifter, og et glimrende instrumentalparti, der bassist Bernt Bodal får skinne litt ekstra. Med det avsluttes også konserten like sterkt som den åpna, og Høst har med det levert en solid oppvisning i syttitalls progrock.

Der Høst kunne by på full originalbesetning er situasjonen en annen for Aunt Mary, der kun gitarist Bjørn Christiansen er igjen fra glansdagene. Bernt Bodal – som altså er dobbeltbooka i kveld – er på plass for å dra opp gjennomsnittsalderen på et band som ellers har en del yngre gutter på laget i dag. Først og fremst merker man seg i så måte Glenn Lyse, som gjør en ypperlig jobb bak mikrofonen, i tillegg til at han trakterer rytmegitar.

Halve settet består da også av stoff fra fjorårets sterke «New Dawn», hvilket har vist seg å fungere tidligere. Det åpner godt i kveld også, der «Slave Parade» og «Unconditional Love» er først ut. Bandet backes av Annette Gil og Charlotte Jacobsen på kor innledningsvis, og jentene skal ellers gå av og på scena utover kvelden.

«Rosalind» og «Joinin’ The Crowd» skal splitte opp det ferske stoffet i første halvdel av konserten, og disse sitter i hovedsak bra. Bjørn og Glenn roter det riktignok noe til når de skal kjøre doble vokallinjer i første del av sistnevnte, men ellers serverer gutta en energisk fremførelse av klassikeren.

Blant fjorårets nye låter sitter «Happily Ever After» best i øregangene, der melodiske gitarer gjør seg glimrende i denne midtempo låta. «Soldadera» tilegnes så bandets avdøde trommis, Kjetil Stensvik.

Så langt har det fungert relativt bra for Aunt Mary, selv om gutta ikke har vært helt oppe på samme nivå som da undertegnede så bandet i fjor. Det skal uansett begynne å gå litt tråere når Lyse forlater scena for å overlate all plassen i rampelyset til de fire instrumentalistene. «In The Hall Of The Mountain King» fungerer riktignok frem til gutta drar det over i et jamaktig parti, men da blir det litt langdrygt.

Småkjedelig blir det også når Christiansen synger «I Do And I Did» – som tilegnes avdøde Jan Groth – som mannen heller ikke klarer å løfte med et langtekkelig soloparti. Vel fremme ved «Stop Your Wishful Thinking» klarer heldigvis gutta å løfte seg igjen, der Ola Aanje drar i gang med orgelriffet, og bandet etter hvert får det til å sprute godt.

Aunt Mary byr også på den rykende ferske «Fool’s Reality», som fremstår som ei god låt ved første lytt. Dette blir uansett bare et mellomstopp på veien mot «Jimi, Janis And Brian», og bandet gjør en god versjon av sin absolutt største klassiker. Deretter avsluttes kvelden med en tidvis langdryg «G Flat Road», der det blir god plass til Aanjes orgel, samtidig som både trommis Ole Tom Torjussen og bassist Bodal får sine solospotter.

Med det er det bare å utrope Høst til kveldens vinner, mens Aunt Mary har levert litt mer ujevnt, men likevel kommet ut av det med æra i behold.

Jan Dahle