Tilbake til Oslos rockeåttitall


Big Rock Vol. II
Oslo, Hard Rock Cafe
11/3-2017

I 1985 ble Big Rock avholdt på Sentrum Samfunnshus, og på plakaten sto et rykende ferskt Backstreet Girls, de da ledende norske tungrockerne i Road, og de ikke fullt så allment kjente oslobandene Panama og Tyrant. I går var det tid for å gjenskape noe av historien da Hard Rock Cafe arrangerte Big Rock Vol. II, med de returnerende Panama og Tyrant, samt Groruddalens Sunwheels.

Av kveldens band er det Panama som er lengst unna å kunne stille med originalbesetning, og først og fremst merker man seg at vokalist Lars Aass (senere Da Vinci) ikke er på plass. Fredrik Sindsen gjør uansett en god jobb som erstatter, der han synger et låtmateriale som er like gammelt som ham selv.

Panama byr på melodiøs rock som er veldig satt i sin tid, der gitarer kombineres med fremtredende keyboards i det som i dag ofte går under betegnelsen puddelrock. Gutta byr da også på en del riktig fengende låter, som «American Girl», «To The Top» og «Hide Away».

Gitaristene Rolf Bjørseth og Svein Ove Holte deler på soloarbeidet, og ei låt som «Down On Love» blir på mange måter førstnevntes glansnummer. Tangentist Per Nordengen slipper godt til i lydbildet, og da blant annet i «Do You Really Need Me». Med det er det også klart at Panamas uttrykk er relativt snilt.

Siste del av bandets tilmålte 45 minutter vies til singelutgivelsen fra 1985, men det blir også plass til Night Rangers «Don’t Tell Me You Love Me». Denne blir uansett litt overflødig mellom «Hot Woman» og den gode avslutninga med «Keep On Lovin’ You».

Med Bjørn Werner balanserende på scenekanten står Tyrant for et mye hardere utrykk, og med det byr kvintetten på metal satt i sin tid. I likhet med de andre av kveldens band snakker vi altså om musikk som bærer sterkt preg av tiden disse gutta vokste opp, og sånn sett blir dette en nostalgisk kveld på mange måter.

«Higher On Love» viser uansett at selv et mer hardtslående band som Tyrant har melodiske elementer på gitarsiden, samtidig som trommis Bjørn Olav Lauvdal trøkker til med doble basstrommer. Gitarene gir på sin side et god riffdriv til «Sunday Morning».

Underveis krydrer gutta med Y&Ts «Mean Streak», men mer interessant er det at i stedet for å kjøre på ren nostalgifaktor har Tyrant faktisk kommet opp med noen ferske låter for anledningen. «Rocking Thru The Night» byr blant annet på delt gitarsolo mellom Trond Ronde og Tom Langeland, mens «Wildlife» har et melodisk allsangvennlig refreng.

Ronde byr for øvrig på en rivende gitarsolo i «Give A Little More», samtidig som Werner hele tiden er helt oppe i publikums ansikter, der han gir alt som frontmann. Med «Get The Fuck Out Of Here» banker gutta godt fra seg avslutningsvis, og med det har de gitt et publikum bestående av mange venner og kjente akkurat det folk vil høre.

Sunwheels var ikke med på den opprinnelige Big Rock, men bandets vokalist, Knut Akselsen, var med som sanger i Willy Bendiksens Road. Et gjenoppstått Road hadde selvfølgelig vært en drøm i denne sammenhengen, men i deres fravær skal Sunwheels gjøre en fin figur.

Musikalsk byr bandet på en miks mellom tidlig åttitalls norskspråklige rock og klassisk tungrock, der ei låt som «Gærne Sia Ta Byen» drar tankene litt mot bassist Bjørn Boges kjære Thin Lizzy. Også tvillingsoloen til Rolf Bjørseth og Martin Sundt under «Natt Og Grått» hinter for øvrig i den retningen.

Gutta åpner showet med den relativt kjappe «Nå Kan Du Gå», mens det blir litt seigere i «Nedtur», som også byr på et godt instrumentalparti. Boges koringer sitter svært godt til Akselsens stemme i blant andre «Natt Og Grått», noe som er med på å gjøre dette til et av høydepunktene.

Ellers stikker «I Spinn» seg frem som ei sterk låt, mens Sundt får vist seg litt ekstra frem på solosiden i «Venner». Allsangen drar bandet ut av publikum med Raga Rockers «Best Å Være Streit», som Sunwheels spilte inn til hyllesten «Sannhet På Boks». «Hor Og Fyll Og Rock’n Roll» er også et godt innslag, mens den avsluttende «Egertorget» blir kveldens høydepunkt, der bandet viser seg fra sin mer punka side.

Alt i alt har Big Rock Vol. II vært en trivelig kveld for både band og publikum med alderstillegg rundt midjen, og aldersfratrekk på hodet. At musikken har vært veldig satt i sin tid har også vært med på å gi et middelaldrende publikum en følelse av å gjenoppleve åttitallets ungdomsår.

Jan Dahle

Advertisements
Tilbake til Oslos rockeåttitall