SOTO
Oslo, Hard Rock Cafe
10/3-2017

Jeff Scott Soto har for første gang funnet veien til Oslo, og det er med sitt eget band, SOTO, han inntar Hard Rock Cafe. Dermed er det duka for ei historisk reise gjennom melodiøs hardrock fra Steel Dragon, Yngwie Malmsteen, W.E.T., Talisman, og selvfølgelig materiale fra SOTOs to album.

Det er et energisk band som viser seg når «Freakshow» åpner ballet, og akkurat som på fjorårets album, «Divak», er det tyngde og trøkk i musikken. Sånn sett har ikke Jeff Scott Soto på noen måter roa seg ned i senere år, snarere tvert i mot.

Bassist David Z danser seg inn i «Wrath», mens gitarist Jorge Salán står for sterkt soloarbeid når han og gitaren finner veien til midten av scena. Hele tiden regjerer Soto i front, og selv om han har mindre boltreplass enn ved tidligere anledninger undertegnede har sett ham, klarer han og slå seg godt løs.

Talismans «Colour My XTC» blir første tilbakeblikk til hovedpersonens fortid, og da altså i form av musikk fra mannens beste band. Denne glir over i «21st Century», og utover i konserten er gutta flinke til å sy låter sammen i små medley-aktige sekvenser. Samtidig byr hele bandet på gode koringer i sistnevnte.

Når det gjelder bandet er da også Jeff veldig påpasselig med å understreke at SOTO er et band, og ikke soloartisten Jeff Scott Soto. Kvintetten fremstår da også veldig helhetlig, og på alle måter solid. Gitarist BJ tar seg for øvrig også av tangentene under «The Fall», som i tillegg byr på et rivende godt groove.

I «Cyber Masquerade» får David litt ekstra spillerom på bassen, før det dras over i en liten snutt av The Knacks «My Sharona», mens gutta bedriver litt jamming. Jeff finner det så for godt å ta ei dansende jente opp på scena, og fleiper med at dette kan bli til et Steel Panther-show. Det hele er sånn sett tidvis løssluppent, uten at det går ut over det musikalske. Det sklir deretter over Steel Dragons «Livin’ A Life».

Energinivået er jevnt over høyt, men det roes noe ned med «When I’m Older». Kveldens coverlåt følger, og nå er det SOTOs glimrende versjon av Michael Jacksons «Give In To Me» som står på programmet. Nok en gang viser Soto seg dermed som en ypperlig tolker av andres materiale, noe han tidligere har gjort med blant annet fenomenale versjoner av Madonna- og Prince-stoff.

Med W.E.T.s Erik Mårtensson på plass i Oslo for helgas Melodi Grand Prix-finale, er det helt naturlig med en liten gjesteopptreden fra svensken, og han henger på seg gitaren for «Learn To Live Again» og «One Love». Dette blir definitivt blant kveldens høydepunkter, og atter en gang er det dermed bare å konstatere at W.E.T. er et samarbeid som bør videreføres. At det også kommer til å skje hinter Jeff frempå om, så da er det bare å glede seg.

Høydepunktene kommer for øvrig tett i siste del av konserten, der «Tears In The Sky» er et godt Talisman-innslag, før det er allsangtid på Hard Rock Cafe når den suverene «I’ll Be Waiting» trekkes opp av hatten. Nå får også David Z en solosekvens, som han makter å gjennomføre uten å kjede publikum på noen måte. Z ikler seg en Michael Jackson-hatt mens han groover i vei på «Billie Jean», før han virkelig drar ut på solokjøret.

Gutta beveger seg etter hvert inn på Journeys «Don’t Stop Believin'», som Jeff – med sine fem minutters fartstid som nettopp Journey-vokalist – nekter å synge. Det hele er selvfølgelig en god innøvd sekvens, men samtidig viser det at gutta har humor, der BJ tar vokalen for en tilsynelatende furtende Jeff.

Med unntak av den nevnte bassoloen blir vi spart for overflødige egotripper, men Jorge Salán får god anledning til å vise seg frem i sin egen instrumental «Risk». Slik skal det gjøres, i stedet for langdryge kjedelige gitarsoloer. Tommel opp til Jorge.

Gjennom hele kvelden leverer Soto solid i front, og at dette også handler litt om hans fortid understrekes med Malmsteens «I Am A Viking» og «I’ll See The Light Tonight». Dette er sterke låter, som holder seg godt mer enn 30 år etter utgivelsen.

Det virker faretruende når trommis Edu Cominato kommer alene inn på scena til ekstranumrene, og en trommesolo fryktes. Det får vi for så vidt også, men da i form av at mannen drar seg gjennom noen klassiske trommeintroer som «We’re Not Gonna Take It» og «We Will Rock». Dette kan vi leve med, og til sistnevnte er Jeff på plass for litt sang.

Steel Dragons «Stand Up» er en sikker vinner, og sånn sett en trygg måte å avslutte kvelden på. «Rock Star»-filmens udiskutabelt sterkeste låt gjør seg da også bra i en livesetting, der det blir god plass til publikumsdeltakelse. Nå er også Mårtensson igjen på plass, der han korer sammen med sin bandkollega Magnus Ulfstedt. Det hele har nå en høy partyfaktor.

Helt til slutt drar SOTO en snutt av Steel Panthers «Community Property» a kapella, og med det er en konsert uten dødpunkter vel i havn.

Jan Dahle