Gary Moore «We Want Moore!»

gary-moore_we-want-moore

I dag er det seks år siden det nordirske gitarfenomenet Gary Moore døde, og i den anledning er det ingenting som passer bedre enn å plukke frem konsertplata «We Want Moore!» fra 1984. Her får vi oppleve Moore i all sin prakt, tre år før det virkelig kommersielle gjennombruddet med «Over The Hills And Far Away». Resultatet er definitivt hva vi kan putte inn i kategorien «ultimate livealbum».

Gary Moore slo seg opp som supergitaristen fra Belfast da han gjennom syttitallet først begynte å stikke seg frem med bandet Skid Row. Deretter gjorde han seg bemerka gjennom to perioder i Thin Lizzy, og en tid med jazzrock i Colosseum II. Samtidig begynte også ei solokarriere å ta form, og allerede i 1973 slapp mannen «Grinding Stone» med The Gary Moore Band.

I 1978 – samtidig som Gary returnerte til Thin Lizzy for «Black Rose», og påfølgende turné – kom det som man gjerne betrakter som den virkelige solodebuten i form av «Back On The Streets». Det er da også her vi finner nydelige «Parisienne Walkways», med ingen ringere enn Phil Lynott på vokal.

Det skulle fortsatt gå litt tungt for Gary Moore, og blant annet bandprosjektet G-Force ble ingen videre suksess da et selvtitulert album ble sluppet i 1980. Det var først i 1982, med den fenomenale «Corridors Of Power», det virkelig skulle begynne å skje noe for Moores solokarriere. Med oppfølgeren, den nesten like sterke «Victims Of The Future» fra 1983, befesta mannen sin posisjon som en av åttitallets største gitarhelter. Nå var det da også tid for å spille inn konsertene som skulle bli til «We Want Moore!».

gary-moore-band_1983
Besetningen som gjorde «Victims Of The Future» i 1983.

Innspillingene til «We Want Moore!» er gjort i Glasgow, London, Tokyo og Detroit, på en turné som også tok Gary Moore til Oslo og Chateau Neuf. Med seg på laget har hovedpersonen tangentist, gitarist og vokalist Neil Carter – med en fortid fra Wild Horses og UFO – nå avdød bassist Craig Gruber, og trommis Ian Paice. Sistnevnte er erstatta med Bobby Chouinard – som heller ikke er blant oss lenger – på innspillingene fra Detroit, da Paice på denne tiden har returnert til et gjenforent Deep Purple som er på gang med det glimrende comebackalbumet «Perfect Strangers».

Det er den ypperlige «Murder In The Skies» – som tar for seg Sovjets nedskyting av et koreansk passasjerfly i 1983 – som sparker i gang «We Want Moore!». Det er et passe rått sound på Tony Platts miks og samproduksjon med Moore, og det låter veldig live, og med det ikke for polert.

Gitaristen Gary Moore setter selvfølgelig sitt distinkte preg på det hele fra begynnelsen av, og når mannen er fremme ved sin første solo briljerer han, som vanlig. Det er deretter rett over i The Yardbirds’ «Shapes Of Things», og igjen er det bare å plukke luftgitaren opp fra luftkofferten når det er tid for det lange solopartiet. Gary er virkelig i form her, og stilmessig holder han seg godt innenfor hardrock-uttrykket. Bluesen er noen år unna.

Moore fortsetter med det harde, om enn litt seigere, uttrykket i «Victims Of The Future». Her er det også plass til en akustisk innledning, før Garys riffing tar over. Vi snakker om et låtmateriale som er betydelig mer kompromissløst enn det som følger på de neste skivene, men samtidig er melodibruken like fullt svært sterk.

Fra «Corridors Of Power» bys det på en glimrende «Cold Hearted», og en solid «End Of The World» er nok et tilfelle av at Moore ikke ser lyst på den kalde krigen. Mellom disse godbitene får vi Garys rene solospott, der han briljerer både med melodi, tempo og innslag av folketoner. Noen få gitarister gjør seg fortjent til å stå igjen alene på scena, og Gary Moore var en av disse.

Det som utgjør det opprinnelige albumet avsluttes med et tilbakeblikk til tittelsporet fra «Back On The Streets», men LP-en kom med en bonus 12″-singel, og dermed gjenstår det likevel fire spor.

gary-moore_promo
Gary Moore, ca. 1984.

«Empty Rooms» er utvilsomt en av Gary Moores beste ballader, og den første studioinnspillinga finner vi på «Victims Of The Future». Dermed er godbiten et naturlig høydepunkt på den påfølgende turnéen, og det skulle da også bare mangle om ikke denne ble inkludert på «We Want Moore!». Som typisk skulle være for resten av Moores rockeperiode er soloinstrumentalen «So Far Away» innledning til «Empty Rooms».

Når «Empty Rooms» smyges i gang er det så bare å lene seg tilbake og drømme seg bort i nydelig melodibruk, og ikke minst ståpelsfremkallende gitartraktering. Gary var mesterlig på det rolige og følsomme – noe blant andre «The Loner» og «Still Got The Blues» skulle understreke i åra som kom – og her og nå får han samtidig herlig backing av Craig Gruber på fretless bass. Dermed er alt som det skal være, og når Ian Paice slår i gang Garys soloparti blir det knapt bedre. Det Moore nå leverer er som et opphold i gitarhimmelen.

Den melodiske rockeren «Don’t Take Me For A Loser» følger, med god plass til Neil Carters keyboards, før det hele avsluttes med et gjenhør med G-Forces «Rockin’ And Rollin'». Her gjester Jimmy Nail med litt sang, mens Gary og bandet leverer denne kjappe rockeren. Med det er også «We Want Moore!» over, og det man eventuelt kan sette fingeren på er at vi ikke får en komplett konsert.

CD-en i remasterserien fra 2002 gjør noe med dette, da vi her finner den suverene «Parisienne Walkways» som bonusspor. Dette er et opptak fra Belfast i desember 1984, der Phil Lynott gjester på bass og sang, mens Gary er i sitt sedvanlige ess. Nok en gang skaper gitaristen ren magi med sine seks strenger, og det går kaldt nedover ryggen når Lynott kommer inn med vokalen. Dette er musikalsk samspill på sitt aller beste.

Nevnte innspilling er for øvrig henta fra «Emerald Aisles», som dokumenterer Moores retur til Belfast etter ti års fravær. Dessverre er denne videoen aldri gitt ut på DVD, men den er selvfølgelig tilgjengelig på sine måter også i dag takket være Internett. Sammen med «Emerald Aisles» utgjør «We Want Moore!» en god dokumentasjon av Gary Moore som konsertartist i 1984.

Gary Moore skulle bli allemannseie i løpet av det resterende åttitallet, ved hjelp av ofte irskinspirert rock, før han i 1990 gikk videre som bluesgitarist med den suverene «Still Got The Blues». Resten av livet skulle mannen på mange måter vie bluesen, men ved enkelte anledninger vendte han tilbake til et rockeuttrykk.

Dette skjedde siste gang sommeren 2010, da Moore annonserte at han skulle ut og spille rocken igjen. Dessverre var det en uinspirert og slurvete gitarist som åpenbarte seg på det som skulle bli hans siste turné, og mannen klarte ikke å gjenskape magien fra åttitallet. Sånn sett var det en litt trist sorti vi fikk oppleve, men det tar ingenting vekk fra hva Gary Moore en gang var, og vi har fortsatt minnene og platene å glede oss over. Blant disse finner vi «We Want Moore!», og albumet står utvilsomt igjen som en klassiker innen liveplater.

Jan Dahle

Advertisements
Gary Moore «We Want Moore!»