På Ratt vei

screammmmer
Stephen Pearcy «Smash»
Frontiers
4-hoyttalere

Ratt-vokalist Stephen Pearcys karriere utenom moderbandet har vært ei variert affære, fra det gode og melodiske med Arcade, til det småindustrielle med Vertex, og ujevne soloplater. Nå er mannen ute med sitt femte soloalbum, og det er melodisk hardrock som står på agendaen.

Albumets åpningsspor, «I Know I’m Crazy», veksler mellom det tunge og det luftige, med Stephen Pearcys umiskjennelige stemme i fokus. Gitarist Erik Ferentinos leverer solid på både riff og solosiden, i ei låt som er av typen som vokser på deg. I rytmeavdelingen finner vi for øvrig tidligere White Lion-trommis Greg D’Angelo, og Ratts første bassist, Matt Thorne.

Den som forventer å høre noe som låter tilnærma Ratt vil finne dette i den påfølgende «Ten Miles Wide», der både gitar- og vokalelementer drar tankene i den retningen. Det gode og småtunge uttrykket opprettholdes i spor som «Shut Down Baby», «Want Too Much» og den fengende «Jamie».

Det groover godt av «Dead Roses», mens «Lollipop» er mer lettbeint. Melodibruken er hele tiden god, og det er ikke tvil om at «Smash» er Pearcys mest helstøpte soloskive. Låtmaterialet er rett og slett jevnt over sterkere enn på mannens tidligere soloutflukter. Samtidig er lydbildet godt og tidvis Ratt-aktig, noe som sikkert kan forklares med at den gamle Ratt-produsenten Beau Hill står for platas miks.

Musikken er mye riffbasert, mens ei låt som den midtempo «Rain» kombinerer både gitarer, piano og gode melodilinjer. «What Do Ya Think» gir også litt plass til den akustiske gitaren, og sånn sett er det også variasjon på «Smash».

Albumet taper seg litt med noen av de siste spora, men den avsluttende balladen «Summer’s End» får godkjent. Det er uansett det tyngre og mer rocka materialet som vinner på «Smash», og der treffer nok Stephen Pearcy også Ratt-fansen på hjemmebane.

Jan Dahle

Advertisements
På Ratt vei