TNT
Oslo, Rockefeller
13/1-2017

I forbindelse med trettiårsjubileet for bandets største salgssuksess i Norge, «Tell No Tales», er TNT tilbake på veien. Andre stopp på turneen er Rockefeller, der en fullsatt sal tar imot bandet.

Showet åpner med «Give Me A Sign», og her skulle man helt klart ønske at gutta hadde valgt å gå for en åpning med mer smell i. Ideelt sett hadde den påfølgende «As Far As The Eye Can See» vært først ut, og den skulle da helst fulgt «Dovregubbens Hall» som intro. Jo nærmere bandet hadde lagt dette den opprinnelige «Tell No Tales»-turnéen, jo artigere hadde det vært. Vi skal i løpet av kvelden uansett få oppleve alle låtene fra albumet som ble spilt tilbake i 1987, så på enkelte måter gjenskapes historien.

Det store spenningsmomentet er uansett vokalist Tony Harnell, som hadde en mindre god dag under turnépremieren på Gjøvik kvelden i forveien. I mellomsnakket er amerikaneren også i dag svært rusten i stemmen, men det sangmessige er betydelig sterkere enn for 24 timer siden. I kveld opplever vi også skikkelig innsats fra Harnell, og det vinner han på også der vokalen ikke helt holder. Det er tross alt ikke alltid vi ser mannen gi jernet.

Tre låter plukkes fra «My Religion», og alle kommer tidlig i settet. Både «She Needs Me» og «Invisible Noise» er sterke, så dette gjør seg bra. Bandet er da også i sitt eksplosive hjørne i kveld, og dermed sitter det godt. Ove Husemoen er helt fersk bassist i orkesteret, og han ligger tettere opp mot Morty Black enn Victor Borge gjorde, og sånn sett er dagens TNT nærmere det klassiske groovet.

Folk har i hovedsak kommet til Rockefeller for å mimre, og «Desperate Night» er et «Tell No Tales»-høydepunkt som ikke har blitt plukka frem så alt for ofte på denne siden av åttitallet, men her og nå får publikum høre låta med det herlige drivet.

Videre er også «Child’s Play» på plass for første gang siden 1989, og selv om dette er blant låtene der Harnell sliter, så er det et hyggelig gjenhør. Bare det igjen å kunne nyte Ronni Le Tekrøs solo her er fornøyelig. Gitaristen er også i godform i kveld, og iført lusekofte sitter trommis Diesel Dahl i bakerste rekke og banker i vei for å gi det nødvendige trøkket.

Også forrige turnés jubileumsplate, «Intuition», er representert i settet. Derfra blir «Tonight I’m Falling» et høydepunkt, og «Forever Shine On» rocker godt ifra seg. Platas tittelspor er også en vinner, men hvorfor Harnell tviholder på det mislykka «hold it»-partiet er et mysterium.

På turnéen i 1987 spilte Ronni en liten akustisk snutt, og dette elementet er igjen tilbake, fulgt av en uplugga «Lionheart». Dette blir veldig neddempa, samtidig som det igjen viser seg at Tony har størst problemer med balladene i kveld. Da fungerer det bedre med det gode drivet i «Downhill Racer», før «Seven Seas» skaper den sedvanlige allsangen.

Konserten avslutter med tre låter fra «Tell No Tales», og med «Listen To Your Heart», «10.000 Lovers (In One)» og «Everyone’s A Star» understreker avslutningssekvensen hvilket solid album som feires. Melodisk hardrock blir ikke bedre enn dette. Når bandet da også har sparka godt fra seg i over halvannen time, og Harnell har levert betydelig bedre enn frykta, har TNT igjen vist seg som et heftig liveband.

Jan Dahle