Klokka har passert 11 med 20 minutter torsdag formiddag når undertegnede plukkes opp av merchandise-ansvarlig Frode Fevang og gitartekniker Lars Bogen, og deretter går turen oppover riksvei 4, mot Gjøvik. Der skal TNT ha turnepremiere, eller generalprøve, alt etter hvordan man ser på det, og med det sparkes årets jubileumsturne for «Tell No Tales» i gang.

I bilen oppover går praten løst, og emnet er selvfølgelig i hovedsak rock, men noen verdensproblemer løses naturligvis også underveis. Vel fremme ved Huset – Gjøvik-studentenes sted for konserter og annen moro – etter litt sightseeing takket være Bogens mindre gode GPS-lesing, er vi de første på plass.

Etter å ha innleda det nye året med ei uke med øvinger i Studio Studio på Nyhagen, flytta TNT og crew til Huset på mandag, der de siste gjennomkjøringene har blitt gjennomført på fullt rigga scene. I ettermiddag er det bare en siste lydprøve som står på agendaen, så det meste er rolig.

Mens Frode prøver å finne plass til t-skjorter, hettegensere og plater – «Tell No Tales»-merchandisen er forsinka, men er forhåpentligvis på plass til morgendagens konsert på Rockefeller – ankommer TNTs trofaste lydmann Pålen Grenne og lysmann Ove Aunan. Pålen sjekker mikrofonen til Tony Harnell, men ellers er det fortsatt stille på Huset.

Rykende fersk bassist Ove Husemoen skal gjøre sin første konsert med TNT i kveld, men etter et par år i Ronni Le Tekrøs soloband er han likevel på sin måte vant til miljøet. Det er da også en svært positiv og kampklar bassist som kommer tuslende, helt fra sitt hjem et par hundre meter unna. Også keyboardist Roger Gilton er relativt tidlig ute, og tester tangentene.

Etter hvert ankommer også veteranene i bandet, trommis Diesel Dahl og gitarist Ronni Le Tekrø, og med det er det snart klart for soundcheck. Det har vært litt problemer med en av Ronnis forsterkere i dag. Lars har prøvd å få orden på den uten hell, og med Ronni på plass blir det til at kun den ene forsterkeren blir brukt. Den andre brummer mer enn Bamsefar.

Gutta tester litt med «As Far As The Eye Can See» og «Child’s Play», og relativt kjapt er alle fornøyde. Deretter er det tid for Ronni til å ta en gjennomkjøring av sin akustiske avdeling, som bygger videre på et lignende innslag totningen hadde på den opprinnelige «Tell No Tales»-turneen i 1987. Nå finner vi blant annet «Klassisk Romance» i denne neddempa sekvensen, som det senere viser seg at droppes fra kveldens konsert.

Med Tony Harnell på plass blir det en liten test av det andre akustiske innslaget, «Lionheart», som også utelates i kveld. Samtidig lusker turnemanager Roy Halvorsen i kulissene og har kontroll på det meste, mens gode gamle Per Alm tar det hele med knusende ro der han og undertegnede slår av en prat. Blant annet diskuterer vi noen av TNTs planer for den nærmeste fremtid, som inkluderer ny plate og mer turnering.

Med soundchecken ferdig drar alle hver til sitt igjen, men Diesel henger litt rundt backstage, og er tilsynelatende den som tar det hele med størst ro. Ronni på sin side forteller litt om uroen han føler den siste timen før en konsert, før han fyker tilbake til Nyhagen, der det er middag for de som måtte ønske det.

Trommetekniker Jon Anders Wigum forlater aldri Huset, men gjør i stedet de siste justeringer på slagverket, hvilket blant annet innebærer skifting av skinn. Etter hvert får også han tid til en matbit i form av pizza, og alt er klart for kveldens turnepremiere.

Konserten åpner med «Give Me A Sign», og det er ikke til å komme utenom at dette føles litt feil. Med tanke på at dette er en «Tell No Tales»-turne burde heller showets andre låt, «As Far As The Eye Can See», vært åpninga, og da helst etter «Dovregubbens Hall» som intro. Slik er det ikke, men det er uansett ikke det største problemet på Huset.

Harnell er rett og slett ikke i form, og dermed låter ikke dette bra. Han tar igjen noe med å være mer snakkesalig enn noen gang, og det er en viss uhøytidelighet å spore hos mannen. Dette redder uansett ikke på noen måte en konsert som blir en mindre god opplevelse, og ikke TNT verdig.

Husemoen viser seg på sin side som en bassist som passer godt inn i TNT-soundet, så det er sånn sett også positive ting å merke seg på denne første fulle konserten med bandet siden de leverte en pinlig affære på Dokka – bare noen mil fra Gjøvik – for to og et halvt år siden. Kanskje det er sånn at det bare ikke vil seg helt for bandet på disse traktene?

I kveld får vi blant annet oppleve en halvliter som kastes mot scena – ølprisene på konserter i Norge er tydeligvis alt for lave – og da Harnell blir truffet av deler av innholdet velger han å ikke synge siste del av «My Religion», for deretter å ta for seg ølkasteren, og be vaktene kaste ham ut.

Tekrøs solospot er pussa opp siden sist, og «Magica Lanterna»-biten er ute. I stedet tas det utgangspunkt i noen gamle TNT-riff, og det er et artig nok innslag. Mindre vellykka er flere forsøk fra Harnell til å få til allsang, og det er først når «Seven Seas» kommer som nest siste låt det tar av på det feltet.

Avslutninga med «10.000 Lovers (In One)» skaper også stemning blant publikum, men det er uansett ikke til å komme utenom at dette har vært en hanglete konsert fra TNT. Forhåpentligvis kan det bare gå oppover herifra…

Jan Dahle