Stage Dolls & Return
Oslo, Sentrum Scene
10/12-2016
Stage Dolls
Return

Tradisjonen tro inntar Stage Dolls og Return Sentrum Scene som et ledd i et etter hvert ekstremt forutsigbart konsertprogram i Oslos førjulstid, og denne gangen er det trønderne som åpner showet, noe som blir en blanda affære.

«Left Foot Boogie» har aldri vært sterk nok til å forsvare sin plass i Stage Dolls’ konsertrepertoar, og i kveld velger gutta å åpne med denne. Det betyr at trommis Morten Skogstad allerede innledningsvis får vist hvor ypperlig han er, men der stopper det også. Når bandet tvilholder på avbruddet halvveis inn i låta, bråstopper også konsertstarten. Det så å følge på med balladen «Hard To Say Goodbye», og deretter dra den middelmådige «A Little R&R» ut av ermet, gir ikke akkurat konserten noen god start.

Det er faktisk først med kveldens femte låt, den ikke i hjelspilte «Heart To Heart», dette begynner å ta av. Deretter velger bandet igjen å sette på festbremsen ved å ta ei pause mens et piano bæres inn på scena for at Torstein Flakne skal spille den rykende ferske, og veldig korte, «You’ll Find Me». Det er rett og slett ingen flyt i kveldens konsert, og man lurer på hvordan et band med Stage Dolls’ fartstid kan gjøre en så elendig jobb med setlista.

Først når orkesterets timelange del av showet kommer frem til avslutningstroikaen «Wings Of Steel», «Still In Love» og «Soldier’s Gun» makter trioen å gi en god konsertopplevelse, men da er det for sent til å redde inntrykket.

Overgangen mellom Stage Dolls og Return gjøres denne gangen med at gutta for første gang har øvd inn en julesang, og det Bryan Adams’ «Christmas Time» som er valget. Deretter sparker Return i gang med sin tradisjonelle åpning i form av «Change The Attitude», og i den kommende timen skal hedmarkingene valse over Stage Dolls.

Bandet er utvida med Magnus Østvang på tangenter, og han legger orgel som gir Return et klassisk tungrock-sound i retning av Uriah Heep og Deep Purple. Resultatet er et Return som er tøffere enn noen gang, der kombinasjonen av Østvang og Henning Ramseths gitarer tidvis gir et massivt uttrykk. Dermed blir ei låt som «Over The Top» direkte fenomenal i sin nye livedrakt. Samtidig er Ramseth som alltid suveren der han legger flotte soloer i blant andre «Friends Will Be Friends» og «Take This Heart».

Allsangfaktoren er selvfølgelig høy underveis med blant andre «Sing Me A Song» og «Can You Forgive Me», men gutta graver også frem et par overraskelser. Den småfunky «Still Waiting» blir et høydepunkt, og «My Wildest Dreams» blir glimrende takket være Hennings riffing og Magnus’ orgel. Hele veien leder Knut Erik Østgård forestillingen på godt vis, og han er mer løssluppen enn Flakne med sine standardfraser.

Østgårds hip hop-innslag, «Candy Shop», er av typen som var artig én gang, men som man klarer seg fint uten nå. Denne løftes riktignok når bandet tar over for backingtapen, men noe høydepunkt blir ikke dette. Med avslutteren «Bye Bye Johnny» går Return uansett ut på topp, etter å ha levert en svært så overbevisende konsert.

Jan Dahle