The Kee Marcello Band
Oslo, Hard Rock Cafe
9/12-2016

Det er straks et kvart århundre siden Kee Marcello var Europes gitarist, og med tittelen på sin selvbiografi, «Rockstjärnan Gud Glömde», er mye sagt om svenskens liv og karriere. Dette til tross har mannen ei pågående solokarriere, selv om den for alltid ville henge i skyggen av Europe og «Superstitious». Det er da også med sitt energiske soloband Marcello befinner seg i Oslo.

I senere tid har det blitt blåst liv i Hard Rock Cafe som livescene, og i all hovedsak ligger konsertprofilen innenfor stedets navn. Dermed står blant andre Rage, Jeff Scott Soto, Graham Bonnet, Phil Rudd og Joe Lynn Turner på programmet fremover. Et sånt tiltak setter man pris på, og i kveld er det altså duka for besøk fra Sverige, men halve bandet er likevel britisk.

Det er med den ferske «Soldier Down» Kee Marcello drar i gang kvelden, og det skal vise seg at materialet fra den nylig utgitte «Scaling Up» fungerer bra i konsertsammenheng. Kee er da også i betydelig bedre form enn da undertegnede så ham med TinDrum for noen måneder siden. Skepsisen ryddes dermed kjapt av veien der mannen synger godkjent, samtidig som det tidvis gnistrer av gitarspillet.

Bandet består ellers av trommis Darby Todd, gitarist Jonny Scaramanga – som det påstås er barnebarnet til mannen som i sin tid inspirerte Ian Fleming til å skape Francisco Scaramanga – og langvarig samarbeidspartner for Marcello på bass, Ken Sandin. Sistnevnte var for øvrig i sin tid med i nevnte TinDrum i ca. fem minutter, så svenskene har en felles norsk historie.

Kvartetten groover godt i «Scaling Up» og «Black Halo Star», og de to gitaristene deler på soloarbeidet i blant andre høydepunktet «Don’t Miss You Much» og Europes «Halfway To Heaven». Dette handler altså om hele bandet, og ikke om Kee alene. Dermed får vi prøve å legge godviljen til, og i det minste forsøke å tilgi Todds lidelse av en meningsløs solospott.

Hovedpersonen selv står for uhøytidelig mellomsnakk, og når tiden er inne for Easy Actions «We Go Rocking» forteller han med skadefryd historien om da Poison stjal låta fra det svenske glambandet. Med det fullføres også på en måte overblikket over Marcellos karriere da materialet vi får servert i kveld stammer fra den spede begynnelse med nettopp Easy Action, via Europe og K2, frem til årets plateslipp.

Innslaget fra K2, «E.M.D.», er med på å understreke at materialet vi blir servert er litt ujevnt, men i nevnte låt løfter Kee det veldig med glimrende solospill. Det graves så litt dypere i Europe-katalogen når «Tower’s Callin'» – som for øvrig er blant flere låter der Sandin byr på godt korarbeid – trekkes opp av hatten, og det svinges innom «Judas Kiss»-albumet med blant andre «Get On Top». Det er dermed en allsidig meny som serveres på Hard Rock Cafe.

Det er uansett ikke til å komme utenom at det i all hovedsak er Europe-materialet som står sterkest i settet, og noe av Kees problem blir dermed at kveldens to største klassikere stammer fra tiden før hans inntreden i bandet. Allerede som andre låt får vi «Rock The Night», og selv om dette fungerer, føles det litt trist på vegne av Marcello at han nærmest må legge seg på et nivå som coverartist for å tilfredsstille publikum.

Da står det mer respekt av «Superstitious», og selv om denne trekkes ut til det litt langdryge med det tradisjonelle «No Woman, No Cry»-innlegget, er det riktig hyggelig å høre Marcello spille sin største hit, der han også briljerer i solopartiet.

Ekstranumrene er den gledelige «Girl From Lebanon» – som påpeker hvilket undervurdert album «Prisoners In Paradise» er – og selvfølgelig finalen med «The Final Countdown». Sistnevnte understreker at Kee har stemmebegrensninger, og dermed hopper Pøbb T Pøbb Band og Hardcore Trubadours’ Petter Selliseth opp på scena for å hjelpe svensken. Dette kunne fungert veldig godt om ting var planlagt, men tatt på sparket blir det litt uryddig.

Alt i alt har Kee Marcello og gutta rundt ham levert en god konsert, med fin trivelighetsfaktor.

Jan Dahle