Kamikaze-Kim uten bremser

ljungblut2-foto-christian-roth-christensen

Seigmen- og Zeromancer-bassist Kim Ljung ligger aldri på latsiden, og samtidig som begge nevnte band i høst har vært konsertaktuelle slapp Kim ny skive med sitt Ljungblut. Det er ikke rart mannen omtaler seg selv som kamikaze-Kim.

Kim Ljung er utvilsomt best kjent som bassist i Seigmen og Zeromancer, men allerede tilbake i 2005 debuterte han med Ljungblut, som den gang var som et soloprosjekt å regne. Etter hvert har dette utvikla seg mer mot et band, og da «Ikke Alle Netter Er Like Sorte» ble sluppet i slutten av september var dette det andre albumet innspilt av det nå faste Ljungblut-bandet. Alt i alt er dette likevel Ljungbluts femte album.

Det er en opplagt Ljung som har sagt seg villig til å slå av en prat i midten av august, og når undertegnede slår på tråden har mannen akkurat kommet tilbake i Ljungblut-modus etter en tur til Tyskland med Zeromancer et par dager tidligere.

– Det er en liten overgang, både det og komme ned til Tyskland, og det å komme hjem igjen. Det er mye greier for én konsert, men M’era Luna er en svær festival, så det er ikke noe man takker nei til. Vi skal også ned igjen om tre uker for å gjøre en konsert til, og da i Leipzig. Jeg merker at folk er glad i Zeromancer, så man skulle gjort mer av det, om man bare ikke hadde hatt alt det andre, flirer Kim. Vi hadde ikke spilt med Zeromancer på to år, og det er denne treenighetsgreia som er vanskelig. Når du også skal blande det med litt helse, så er det et puslespill.

Treenigheten Kim snakker om er selvfølgelig det å kombinere Seigmen – som var plateaktuelle i fjor – Zeromancer, og Ljungblut. Videre er det selvfølgelig både familie og helse å ta hensyn til, og vi lar Ljung utdype helsesituasjonen.

– Akkurat nå er jeg inne i en ålreit periode, men jeg tar jo full dose medisin, så det fungerer bra. Jeg har vondt hele tiden, og får en smell en gang iblant. Sånn sett er det uforutsigbart, i og med at jeg aldri vet hvordan det er når jeg våkner. Det er først da jeg vet om det er en dag som funker eller ikke. Sånn sett er det alltid litt stressende å ha en kalender som begynner å fylles opp, for du vet aldri hvordan det blir.

Dette har stort sett alltid gått bra, men da Seigmen skulle åpne «Enola»-turnéen i Drammen i fjor vår var ikke Kim i stand til å gjennomføre konserten.

– Dette var første gang vi måtte kansellere fordi jeg ikke kom meg opp, men egentlig er det rart det ikke har skjedd før. Jeg har jo mange sånne dager, men det har bare ikke krasja med konsert tidligere.

Det var veldig nær en gang Zeromancer spilte på Rockefeller, men også den gangen kom Kim seg opp av hotellsenga og inn på scena. Når han minnes på denne kvelden, kan han nå i ettertid le litt, før han ser litt tilbake på hendelsen.

– Det var en av de tøffeste konsertene jeg har hatt, men hvis jeg bare klarer å komme meg opp på scena, da er det gjort.

ljungblut1-foto-christian-roth-christensen

Kim skulle i intervjuende stund egentlig vært på sykehuset for en botox-behandling for migreneplagene, men timen ble avlyst. Vi lar ham uansett fortelle litt om denne behandlinga.

– Det er en ny behandling, som jeg tok i Tyskland, og faktisk hadde litt utbytte av. Jeg skulle gjerne hatt denne behandlinga nå, for den gjør at jeg kan ta litt mindre medikamenter. Botox er mye brukt mot migrene. Jeg har tatt det ganske mye, men de eneste gangene det har hjulpet er tre ganger i Tyskland. De setter det litt annerledes, det er mer konsentrert, og litt mer trøkk.

Ljungblut er utvilsomt det av Ljungs band som får minst oppmerksomhet, og dette er litt sånn hovedpersonen vil ha det.

– Ljungblut er Ljungblut, og det skal være annerledes, på alle fronter. Seigmen og Zeromancer er også veldig forskjellige på måten maskinene ruller, men Ljungblut er noe helt annet. Det er selvfølgelig veldig selvstyrt, og så er hovedprinsippet med bandet at det skal være null stress. Hvis ting blir oppjaga, og det blir styr, da kutter vi ut. Det er sånn normalen skal være i dette bandet. Jeg må ofte gjenta meg selv, og si til folka som er med i prosjektet – ikke bare de fire andre faste medlemmene, men også de assosierte medlemmene som skal levere ting til plata, har med videoene vi slipper på nettet, eller merch å gjøre – at det ikke skal være masete. Det skal ikke være en byrde. Det skal være gøy. Hvis ikke så er det ikke Ljungblut.

Kim nevner videoene som ble sluppet hver fredag i en periode opp mot plateslippet, og dette var et ledd i en markedsføring som er annerledes enn når for eksempel Seigmen har noe å meddele.

– Det blir mindre, og vi ordner mer selv. Det betyr på en måte at det likevel blir mer arbeid, men jeg har bedre kontroll. Sammenligner vi med Seigmen, så er det et mye større apparat, det er mye mer folk, og totalt sett mye mer surr. Det er mange kokker, og der kan ting skje, som at de mista backdropen på Tons Of Rock. Den har vi ennå ikke klart få tilbake. Jeg er jo litt kontrollfrik, så jeg tror jeg blir roligere av å ha mer oversikt. Når det gjelder presse, så samarbeider vi litt med Otto Egil (Sætre), som er Seigmen- og Zeromancer-fan nummer 1, og som gir ut mye rart selv. Han gir også ut den nye plata til Sverre (Økshoff), som er en ambient-sak som kommer ut samme dagen som Ljungblut.

I etterkant av at Ljungblut slapp «Over Skyene Skinner Alltid Solen» gjorde bandet to konserter på Total i Tønsberg, men dette er nå straks fem år siden, og siden den gang har det vært stille med unntak av et par små minikonserter.

– Det roa seg ned igjen etter de to konsertene, og om jeg ikke husker feil var det da rett over på jobbing med Zeromancer og Seigmen. Ting legger seg sånn sett naturlig etter hvilke prosjekter som dukker opp. Planen med Ljungblut var å spille inn denne nye plata på våren 2014. Vi hadde booka tid i Athletic, og det var aldri noen tvil om at vi skulle bruke samme studio som sist. Forskjellen var at forrige gang spilte vi bare inn noen få låter der, men denne gangen skulle vi legge alle pengene på bordet, og spille inn hele albumet analogt og live der. Dette for å få den pulsen vi skapte på «En Vakker Ide», «Novae» og «Medaillon». Disse var spilt inn i Athletic, og vi ville ha dette soundet på hele det nye albumet.

ljungblut3-foto-christian-roth-christensen

Med booka studiotid så alt ut til å ligge an til innspilling og utgivelse i 2014, men så måtte Kim igjen ta hensyn til migreneplagene da muligheten til å få en operasjon dukka opp.

– Det var en migreneoperasjon i Tyskland, som jeg ikke kunne takke nei til. Jeg måtte prioritere helsa. Vi befinner oss nå i januar 2014. Jeg fikk åpna opp skallen fra nakken og oppover. De bretta ut, og snitta bort en del blodårer som går til en nerve som er en migrenefæling. Denne gjør at det blir trykk i hodet. De snitta også opp over ørene og øynene. Det var en ganske heftig operasjon, og jeg visste jeg kom til å bli borte fra jobb, og alt annet, i mange måneder etterpå. Jeg var også faktisk ganske blind de første dagene etter operasjonen.

– Resultatet var selvfølgelig at innspillinga ble utsatt, og da var det allerede for sent, for da sto Seigmens «Enola» på planen. Det som så var veldig kjedelig med operasjonen var at den ikke hadde noen effekt for meg. Kirurgen – som jeg har hatt mye kontakt med både før og etter operasjonen – forteller at jeg er den eneste som ikke har hatt noen effekt av den. Det er jo på en måte ikke noe nytt fenomen for meg, men det måtte prøves. Det var mye penger ut av vinduet, mye hjelp fra foreldre, og alt jeg har igjen er arrene, men de er jeg stolte av, sier en Ljung som klarer å ta det med en viss dose humor.

Med planene klare for Seigmen var det dermed ikke tid for Ljungblut, og 2015 gikk nærmest i sin helhet til jobbing med moderbandet.

– Da jeg var ferdig med Seigmen-runden i fjor var jeg i såpass dårlig form at jeg skjønte at jeg måtte ta en slags avvenning igjen. Jeg tenkte da at dette skulle bli den endelige runden, der jeg skulle gjøre det for evig og alltid. Jeg skulle bevise at jeg kunne klare meg uten medisiner, og at det var de som gjorde meg så dårlig. Dermed gikk jeg i fire måneder uten medisin, jeg var på et rehabiliteringssenter på Jeløya, og jeg var på sykehuset en god stund. Dette var heller ikke med i planene, men det bare ble sånn, og dermed ble plata utsatt i fire måneder til.

– Sånn sett er dette ei plate som ligger litt tilbake i tid. Det som likevel er rart er at jeg etter hvert har skjønt at den tiden det har tatt har vært riktig. Under disse avbruddsperiodene går jeg gjennom mange faser, og det er mange tunge perioder, men jeg hører jo på musikk. Jeg har hørt mye på øvingene og demoene, og disse låtene trengte å modnes. Jeg nevnte det for gutta, at det sikkert var godt for noe at ting ble utsatt. Det er ikke det at alt skjer for en grunn, men jeg tror på at mye skjer for en grunn. Det jeg er helt sikker på er at det var riktig å vente med plata til nå. Materialet har grodd enda bedre, og jeg har kommet opp med ganske mye forandringer.

– Da vi så endelig fikk samla bandet, og øvd for de to helgene i Athletic, stemte alt. Det som er rart med Ljungblut er at vi trenger veldig få øvinger før vi spiller inn ei plate live. Det er litt spesielt siden vi ikke er et band som andre band, som turnérer og spiller konserter, og dermed blir samspilt. Her er det et eller annet, ikke åndelig, men et eller annet merkelig som gjør at vi er veldig på samme frekvens. Dermed klarer vi å spille så tight og godt sammen i studioet, for der blir du lett stressa når tapen går, og alle skal prestere likt.

ljungblut_kim-2016

Kim er seriøst i siget nå, og at mannen er entusiastisk for «Ikke Alle Netter Er Like Sorte» er sikkert. Vi lar ham dermed utbrodere litt rundt innspillingsprosessen i Haldens Athletic Sound Studio.

– Vi hadde booka to helger i februar og mars i år, og tenkte at det skulle holde hardt for å spille inn ti låter. To helger vil si fire dager, hvorav den første går mye til rigging og oppmikking. Fordelen var at vi hadde med Alex (Møklebust), og at vi hadde gjort «Enola» ikke så lang tid i forveien. Da visste vi veldig godt hva vi skulle gjøre, og hva vi skulle forandre fra vi var der sist. Planen var å spille inn ei låt første dagen, kanskje to. Deretter skulle vi gjøre to neste dag, slik at vi ville ha fire låter etter den første helga. Siden utstyret bare skulle stå der til neste helg skulle vi rekke resten da.

– Det som så skjedde var at vi fikk spilt inn fire låter live allerede den første dagen. Det er et eller annet rart som gjør at vi bare kommer i «pocket» med en gang, og det er det det handler om. Med Ljungblut må alle bare senke skuldrene, og være på lag. Vi snakker mye om det å være i «pocket» sammen, og det klarer vi veldig fint.

– Tilbake til det du nevnte med konserter, så er plata spilt inn live, og dermed veldig enkel å gjenprodusere. Det er sånn låtene er skrevet, og det er sånn de er spilt inn. Det er ikke noe hokuspokus som må gjenskapes. Det er bare å gjøre det om igjen. Jeg må si at det klør litt etter å spille, men nå er det igjen Seigmen og Zeromancer som har stått litt i veien. Kamikaze-Kim skulle jo egentlig ta ferie for mange år siden, med han faller tilbake i fella med å drive tre band på en gang.

– En konsert med Ljungblut nå kan bli tøft. Jeg hadde én dato på Støperiet i Tønsberg som var ledig i november, og det kunne passa meg bra. Dessverre kunne ikke hele bandet da, og det var den eneste sjansen i år. Jeg har et spesielt forhold til Støperiet. Det er et fantastisk sted, og helt unikt i Norge. Et sittende publikum der tror jeg hadde vært riktig for oss, så vi vil forsøke å få det til neste år. Ljungblut-fansen er ikke mange, men de som er fans er fans, og derfor føler jeg at det er litt tidløst. Dermed må ikke konserten være uka etter at plata kommer.

– Vi har også lyst til å spille flere steder, men det går tilbake til grunnfilosofien og prinsippet med bandet, at det skal ikke være stress. Utstyret vi har er vintage, det er svære orgler og greier. Samtidig er det klart at det ikke er så mye økonomi i dette som i Seigmen, og det vil koste oss å dra rundt. Drømmen er å gjøre noen flere konserter i Norge, og å gjøre noen nedover på kontinentet, og da spesielt i Tyskland. Om det blir på denne plata eller en engelskspråklig utgivelse får vi se.

Vil det si at du har gjort en engelsk versjon av plata også?

– Nei da, den tabba gjør jeg ikke en gang til. Det kommer mer materiale fra Ljungblut, men om det blir på norsk eller engelsk får tiden vise. Jeg føler jo veldig at jeg har kommet inn i en god stim med «Over Skyene Skinner Alltid Solen» og «Ikke Alle Netter Er Like Sorte». Det fungerer veldig bra på norsk, så kanskje kommer det ei plate til på norsk, men kanskje den neste blir på engelsk.

ljungblut5-foto-christian-roth-christensen

Undertegnedes teori da Seigmen returnerte med «Enola» i fjor er at nettopp «Over Skyene Skinner Alltid Solen» var et vesentlig skritt på retningen mot et nytt Seigmen-album, da tekstforfatteren Ljung med det fant tilbake til det norske språket.

– Ja, den teorien er god, Jan. Det er helt riktig, for det åpna opp alle dørene. Plutselig åpna hele velvet seg for meg, og dette trodde jeg var stengt for alltid. Så det var «Over Skyene Skinner Alltid Solen» som gjorde at «Enola» ble ei veldig grei plate å lage, mot all odds vil jeg si. Jeg forventa mye motstand – ikke motstand fra folk – og at det ville være vanskelig, med mange runder å gå.

Kim er altså tilbake til norske tekster både i Seigmen- og Ljungblut-sammenheng, men det er likevel et helt annet lyrisk uttrykk enn hva Seigmen hadde på nittitallet. Den gang var Ljung sparsommelig med ordene, og tekstene var gjerne korte og kryptiske. Ordrasjoneringa er nå borte.

– Det er klart det er en litt annen type kunstform, men det har også noe med det å gjøre at man åpner seg opp som person utover i livet. For meg har det vært en naturlig forandring. I starten med Seigmen skapte vi oss på en måte et eget univers, og tekstene var med på mye av det. Noe av grunnen til at tekstene var korte var også at Alex kunne si «Dette kan jeg ikke synge, det er alt for mye». Oppgava mi ble da å trekke ut de vitale orda. I starten var jo vokalen også mer som et instrument på linje med de andre å regne, enn at vokalen hadde en hovedrolle.

– Nå har jeg utvida horisonten på det norske språket, og jeg ser at det er flere ord jeg kan bruke nå enn jeg kunne før. Det er flere ting som går gjennom filteret mitt. Jeg synes ikke det er så vanskelig å skrive på norsk, men det er mange steder å tråkke feil. Det er mange ord og setninger som funker for andre artister, men som aldri kunne funka for meg. Jeg står inne for alt jeg har skrevet, men når jeg ser på ordbankene jeg har er det mye der som aldri hadde gått gjennom sensuren. Tekstene er en viktig del av Ljungblut, og jeg er stolt av denne plata. Jeg føler også at jeg har knekt en kode, og alt henger veldig godt sammen.

– På denne plata er også vokalen såpass i sentrum at den treffer deg så nært. Den er tydelig i miksen, og du får orda rett i trynet. Selv om det er hele setninger nå, tror jeg ikke det blir noe mindre undring for folk som hører på. Det er også mye av tankene mine bak, for det skal ikke være lett. Du kan tro at du forstår det, men ved neste gjennomhøring viser det seg at det var kanskje ikke det det handla om likevel. Det er mer komplekst enn som så når jeg skriver, og for meg kan ting bety mye forskjellig.

Kim nevnte så vidt det med å åpne seg mer, og man sitter helt klart med en følelse av at det er en Kim Ljung som tør være mer personlig vi har med å gjøre i dag enn for 15-20 år siden.

– Ja, det vil jeg si. Jeg tror likevel ikke at folk kjenner meg bedre, men jeg har nok åpna opp på en helt annet måte. Det begynte med Ljungblut, og det var hele poenget med prosjektet. Det var ikke bare det at jeg hadde fire rolige låter som ikke passa inn på «Zzyzx», for det var et eller annet med de fire låtene som gjorde at jeg følte at dette var enda mer meg. Jeg tror også det som skjedde da – i 2004, da jeg begynte med Ljungblut – har påvirka både Seigmen og Zeromancer. Jo mer historie du har, jo mer har du å fortelle.

ljungblut_kim-dan-2016

Når vi går tilbake til denne spede begynnelsen av Ljungblut, med utgivelsen av dobbeltalbumet «The Other Side Of All Things/Influences For A New Album», og ser fremover i prosjektets historie, finner vi en stødig fellesnevner i gitarist Dan Heide. Kim trekker det så langt som å mene at det kanskje ikke hadde vært noe Ljungblut uten Heide, og gitaristen har også blitt mer involvert etter hvert.

– På denne plata har alle bandmedlemmene blitt kreditert som låtskrivere, og det er litt annerledes. Jeg har stort sett skrevet låtene, men vi har jobba såpass mye sammen underveis at det er velfortjent at de er oppført som medkomponister. «Triumfbuen» er faktisk Dan sin sang. Han leverte den til meg uten tekst og vokalmelodi, så jeg fikk den altså som en instrumental demo. For meg er dette en av låtene jeg liker best på plata, og Dan har fått beskjed om å fortsette å levere musikk. Det er også sånn vi har gjort det med Zeromancer, der Alex og Lorry (Kristiansen) har bidratt sterkere i selve skriveprosessen. Dette er jeg bare veldig glad for.

Når det gjelder Ljungblut så er det altså slik at det som begynte for 12 år siden som Kims soloprosjekt nå er å betrakte som et band, der vi også finner nevnte Heide på gitar, Sindre Pedersen (bass), Ted Skogmann (trommer) og Jokke Brendsrød (tangenter).

– Ja, vi bestemte oss forrige gang for at vi nå var et band. Det klikka, rett og slett. Jeg er vant til å spille i band, og jeg har hatt flaks i livet som har funnet folk å spille sammen med som er så trofaste, og gode å være med. I Ljungblut er det nå oss fem som gjelder, og så har vi noen medspillere utover det.

Når Kim snakker om trofaste samarbeidspartnere kommer vi ikke utenom Alex Møklebust, som i både Seigmen og Zeromancer har stått bak mikrofonen og formidla tekstforfatterens ord. Også i Ljungblut-sammenheng har Alex på en eller annen måte vært involvert på de fleste platene, og på «Ikke Alle Netter Er Like Sorte» er han medprodusent og mikser.

– Han var med oss til Athletic, for han ville gjerne være med på innspillingsprosessen. Han hørte låtene på forhånd, og hadde noen innspill. Han ga «Satellitt» et løft, og var på en måte innspillingsleder. Det var veldig godt å ha ham der.

Det er vel liten tvil om at Kim må føle en trygghet med Alex rundt seg.

– Ja, vi trenger bare å se på hverandre. Vi er veldig like på mange punkter, og vi liker de samme tingene. Dermed skjønner vi når det skurrer, så det er veldig fint. Da han gjorde miksen på plata ble dette den enkleste miksen jeg har vært med på. Det var ikke mange dagene som gikk, og vi gjorde det hos Alex. Han ville ikke gjøre det i studioet sitt, men heller i studiorommet han har laget hjemme. Dette var det første han gjorde der, og det passa veldig godt inn i Ljungblut-verdenen.

ljungblut4-foto-christian-roth-christensen

Ljung nevnte «Satellitt», og det er den låta på «Ikke Alle Netter Er Like Sorte» som drar undertegnedes tanker litt i retning av Seigmen.

– Ja, det har kanskje noe med gitaren å gjøre. Det er jo heller ikke så rart at det smitter litt over, for jeg lager jo mange gitarriff i Seigmen også. «Satellitt» spilte vi faktisk på en liten happening vi var med på. Det var et jubileumsshow for en frisørsalong i Tønsberg som har stilt mye opp for oss. Dette var fest, og vi spilte «Tempelhof», «Satellitt» og «Kast Blomstene På». Snakk om festbrems, ler Kim.

– Det var jo ikke riktig setting, men før denne happeningen lå «Satellitt» i et annet leie. Den var mye dypere, den gikk saktere, og den var med trommemaskin. Vi skjønte da at den trengte å løftes i en annen key. Det er den låta mange mener er singelen. Det overrasker meg veldig, for da den ble skrevet var den ei sånn låt som kanskje ikke ville komme med. Det er også det som er gøy under en slik prosess, at ting overrasker.

Kim har altså tre band gående, og noen ganger kan ei låt som er ment for ett band ende opp i et annet. På forrige Ljungblut-album var det «Adelsten» som opprinnelig var tiltenkt Seigmen, og en tilsvarende historie har også et av spora denne gangen.

– I dette tilfellet er det «Liaison» som opprinnelig var ei «Enola»-låt. Det var en av låtene jeg skrev sammen med «Hva Vi Elsker», «Forevig Og Alltid» og «Trøst», altså den første bolken med låter. Ganske tidlig tenkte jeg at jeg ville vente med den, og at den heller burde være ei Ljungblut-låt. Det var bare noe jeg så for meg, og det har blant annet noe med trommespillet å gjøre. Ted og Noralf (Ronthi) spiller veldig forskjellig, og jeg så for meg at det var mer ei Ted-låt enn ei Noralf-låt.

Ljungblut er stedet der Kim får utløp for det mer neddempa materialet sitt, og sånn sett er det på mange måter ei lang reise fra Seigmen og Zeromancer til «Ikke Alle Netter Er Like Sorte». På sitt mest nakne er utrykket i «Selvportrett», der den akustiske gitaren er det dominerende instrumentet. Med det skiller dette kuttet seg også ut på plata.

– Låtene har jo mange former underveis, og for eksempel har «Uten Tittel» hatt mange varianter og løsninger. Jeg har ofte hatt lyst til at noen av låtene skulle være mer akustiske, men som oftest faller dette igjennom for meg. Jeg føler at det blir «norsk på norsk», litt for streit for meg. «Selvportrett» er den låta som har blitt revet og flerra opp flest ganger, for den har gått igjennom mange forskjellige versjoner.

– Da jeg skulle vise gutta den akustiske versjonen var det nesten litt flaut. Jeg lurte på om dette var litt for nede, og for nært. Da jeg skrev refrenget, som jeg var ganske fornøyd med, spilte jeg det for dem akustisk – og jeg er ganske dårlig på akustisk gitar – og da ble vi enige om at sånn skulle den bli. Jeg har snakka med Dan om at det kan bli flere sånne låter. Det er som du sier, enda mer nakent, og enda mer utleverende.

ljungblut6-foto-christian-roth-christensen

Når det gjelder Ljungbluts uttrykk, så er det ikke så veldig muntert det man hører. Sånn sett kan man lure på om Kim aldri skriver musikk når humøret er på topp.

– Jo, jeg er mye i ekstremt godt humør når jeg skriver. Mine beste perioder er gjerne når jeg skriver. Jeg har snakka mye med Alex om dette, og for ham er det viktigste å stå på ei scene, og spre budskapet. Da er han som lykkeligst, og da er han seg selv. Jeg liker også det, men den aller lykkeligste perioden min er når jeg har naila ei låt, eller når jeg sitter og skriver, og skjønner at dette blir ei låt.

– Jeg er veldig lykkelig når jeg skriver, men det er klart at jeg skriver kanskje ikke om lykke. Det er vel det som gjør at det ikke blir noen sommerhit av dette, men det er sånn jeg er skrudd sammen. Du finner vel ikke så mye gladlåter i de to andre bandene heller. Jeg føler på en måte en slags pakt med folk som ikke passer inn, folk som ikke har det bra, eller som har et eller annet som gjør at de føler seg annerledes enn andre. Jeg føler at jeg har et bånd til dem, og at folk som hører på min musikk trenger musikken, samtidig som jeg trenger dem.

Det er lett å få følelsen av at det er et langt sprang fra den private familiemannen Kim Ljung, til artisten publikum opplever gjennom hans musikk.

– Da Harald Rosenløw Eeg holdt tale i bryllupet mitt sa han at ingen er høyere og lavere enn meg, og sånn har det vært siden vi ble kjent som guttunger. Jeg er veldig energisk, jeg vil mange ting, og jeg er slett ingen melankoliker blant folk. Jeg er ganske utadvendt, men jeg har en svart og en hvit side. Jeg skylder mye på sykdommen (migrenen) jeg har hatt siden jeg var sju år. Den gjør at jeg holder meg mye på mitt eget rom der det er mørkt når det gjør vondt.

Når Kim nå først har styrt oss helt tilbake til barndommen kan vi jo holde oss i mannens unge dager, og høre litt om hvor musikkinteressen kom fra.

– Jeg kan ikke huske at jeg ikke har hatt interesse for musikk, for den har alltid vært der. Jeg husker hjørnet hos mamma og pappa med all vinylen, og meg med øreklokkene på mens jeg satt der med utbrettcoverne. Jeg kunne sitte der hele dagen, og dette begynte veldig tidlig. Det var ikke noen vei utenom. Da jeg vokste opp, og ble tenåring, var det ikke noe annet jeg ville enn å spille i rockeband.

Blant Kims tidlige favoritter var Gasolin’, hvilket naturlig nok forklarer Seigmens innspilling av «Dråben».

– Gasolin’ var de første coverne og de først tingene, men i platesamlinga til mamma og pappa var det mye rart. Det var Dr. Hook, ABBA, Bob Marley, Elvis og The Beatles, men de var veldig på Gasolin’, og nå Kim Larsen. Gasolin’ hadde en litt kulere image enn de fleste andre. Vi spiller sammen med Kim Larsen på fredag, og det blir kult. Mamma og pappa har sett ham to ganger allerede i sommer, så de er fremdeles fans. Jeg har trodd jeg heter Kim på grunn av Kim Larsen, men de påstår at jeg ikke gjør det.

ljungblut_kim-2016-foto-christian-roth-christensen

Som for så mange andre unge gutter er det sprikende stilretninger når Kim begynner å sjekke ut musikk utenfor sine foreldres samling, og han har litt problemer med å plassere hendelsene inn en kronologi. Med noe innspill angående årstall fra undertegnede kommer vi etter hvert frem til at Kims utvikling blant annet gikk omkring slik.

– Jeg var tidlig Kiss-fan, og «Dynasty» var den første jeg kjøpte, og samtidig kom «Unmasked» ut. Jeg hadde også «Hun Er Forelska I Lærer’n» (The Kids) på singel. Jeg har så noen feilskjær etter dette. Forbrytelsen min da jeg gikk lei av Kiss – og jeg var virkelig blodfan – var at jeg solgte alt, og kjøpte «Body Wishes» med Rod Stewart. Den er sterk, og det er kanskje den mest svulstige plata hans. Når du er ung spriker det jo i alle retninger, for du vet jo ikke hvem du er. Jeg husker jeg hadde en kassett med både «Främling» (Carola) og «Synchronicity» med Police. Sånn er det jo i dag også, for jeg hører på mye rart. Det er ikke alt man egentlig kan stå inne for, men alle har jo sine guilty pleasures.

– Nå har jeg akkurat gjort et greit hopp i å skru over fra Zeromancer-modus til Ljungblut-modus, men vi i Zeromancer var ute i Hamburg i to dager, hvor det koker på Reeperbahn. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som befinner seg i gatene rundt Reeperbahn som Seilerstrasse, Kastanienalle, og alle de gatene der det er bare gamle kneiper, men vi fant oss til rette i noen av dem. Det er lite som da slår det å stå ved jukeboksen og plukke gamle tyske viser, og å høre på Edith Piaf, humrer Ljung. Dette kjenner jo du deg igjen i som er Bonnie Tyler-fan. Man har mye rart. Treffer det så treffer det, og det har noe med en nerve eller et eller annet å gjøre. Det er vanskelig å si hvorfor man liker det og ikke det.

Når det gjelder Kims musikalske favoritter er det velkjent at han har en forkjærlighet for Depeche Mode, og undertegnedes inntrykk er at det var da han oppdaga disse britene det virkelig skjedde noe med ham.

– Ja, det er nok sant det, for da eksploderte det litt. Dette var i 1983-84, og den sitter i ryggmargen. Jeg reiser jo hvor som helst for å se konserter med dem, og da kommer guttefølelsen igjen, og den er det ingen andre slår. Mange har kanskje vokst opp med band som spiller ennå, men er utrolig dårlige, eller har bytta ut alle medlemmene, og bare har et gufs av fortiden der. Jeg er da så heldig å ha fulgt Depeche Mode, som er et giga stadionband, med rette, og de klarer å bringe frem den samme følelsen i meg som da jeg var yngre. Det er kjedelig å se ting bare visne. Det er ikke noe som er mer trist enn det.

Dette med å holde koken år etter år er det mange band som sliter med, og selv om Kim er en del yngre enn band og artister vi har vært innom nå, så begynner også han å bli voksen. Det gjør likevel ikke at han frykter at Seigmen skal ende opp som et band som visner hen.

– Nei, jeg er veldig trygg på det. Jeg har nok hatt det i tankene, og ofte i de lange sykdomsperiodene mine – når det ikke er kraft i kroppen, og jeg ikke har energi til noen ting – har jeg lurt på hvordan jeg skal klare å stå på ei scene igjen, leve med musikken, og gi alt. Dette er jeg uansett ikke redd for lenger. Jeg vet jo at jeg kommer til et punkt der jeg ikke kan gjøre det mer, men jeg er ikke der ennå.

– Det har vært veldig opptur med Seigmen-konsertene nå, og vi har vært veldig flinke, og jobba godt sammen. «Enola» har bundet bandet sammen, og de nye låtene har smidd seg inn i repertoaret på en veldig naturlig måte. Det har egentlig utvida bandet enda mer. Jeg er jo selvfølgelig inhabil, og jeg synes 99 prosent av alle comebackplater er søppel, men jeg synes vår er helt killer, flirer Kim. Plata låter så Seigmen, og melodiene er sterke. Jeg er veldig stolt av den.

ljungblut7-foto-christian-roth-christensen

Med «Enola» klarte også Seigmen kunststykket å få full straight fra anmelderne, i motsetning til en høy yatzy, som vel er mer en drømmesituasjon. Undertegnede har et litt underlig forhold til plata, som jeg ga en objektiv firer, men samtidig liker jeg plata så godt at den endte opp som nummer seks på årslista for 2015.

– Du vet hvordan det er, jeg har et veldig snodig forhold til anmeldere. Jeg klarer ikke å ta dere alvorlig, ler Kim.

Kim tar helt klart det hele med godt humør, men man kan jo lure på om han også har et litt anstrengt forhold til det å gjøre intervjuer, da dette ofte kan være med folk som også er anmeldere.

– Nei, det har jeg ikke. Jeg er jo ikke sur, og jeg er ikke nebbete da. Skyld gjerne på medisinene, eller hva som helst, men jeg husker ikke at vi fikk en firer av deg. Når du sier det nå så kjenner jeg at den bør du spise i deg, ler Kim. Nei da, det går helt fint. Jeg prøver å gi ut et album i året – det er mange som lar seg knekke – og er det noen som burde latt seg knekke så er det jo oss. Hvor mange ganger har ikke vi trodd at vi har gitt ut verdens beste plate?

– Jeg vet ikke om Anvil har trodd det når de har gitt ut skiver, men vi har virkelig følt det. Vi har følt at nå skjer det, men så skjer det aldri. Vi står likevel standhaftig ved de platene vi gir ut. Jeg er ekstremt stolt av hver og en av dem. Av og til når jeg er ute og kjører får jeg lyst til å høre på et album vi har laget. Da blir jeg bestandig positivt overraska, og tenker at fy faen som jeg jobba med den plata. Jeg hører alle detaljene, og at det ikke er tatt hastige valg. Alt er jobba med, og det er kverna gjennom den maskinen som finnes i hvert av bandene.

En kjapp telling viser at Kim Ljung alt i alt har gjort 18 studioalbum – i tillegg kommer noen liveutgivelser, og et par samlinger – siden debuten med «Pluto» i 1992. Spørsmålet da er om det er noe han har vanskelig for å stå inne for i løpet av denne perioden.

– Det som er vanskeligst er selvfølgelig den engelske versjonen av «Metropolis». Den er litt lei. Den setter jeg ikke på. Jeg kan høre på den, og skjønne hvorfor vi gjorde det, men vi har innrømt før at der tok vi feil. For oss var det hovedplata, og den norske skulle egentlig ikke lages. Det er jo greit å vite at man kan ta feil også, humrer en tilsynelatende kjepphøy Ljung. Det å gi ut ei plate på to språk kommer jeg nok ikke til å gjøre igjen.

Når man ser dokumentaren om plata på «Fra X Til Døden» kommer det tydelig frem at gutta først og fremst ville gjøre skiva på engelsk, men hvor lang tid tok det så før Kim selv begynte å se på dette som et feilgrep?

– Vi likte jo plata veldig godt da den kom ut. Jeg husker vi satt oppe hos Sony Music og hørte igjennom den norske versjonen av «Metropolis» – som hadde blitt miksa i Statene uten at vi var med – og vi var helt over oss av begeistring. Da tenkte vi at vi var glade for at vi hadde gjort som vi fikk beskjed om. Avtalen var å dra til Statene for å lage ei plate i to versjoner, men jeg sa at vi bare skulle gjøre én. Til slutt var vi uansett ekstremt begeistra for den norske versjonen. Etter at den var utgitt – og etter hvert har solgt til platina – gleda vi oss til den engelske skulle komme ut.

– Når den begeistringa begynte å avta er jeg ikke sikker på, men det skjedde over tid. Da vi begynte å jobbe med Zeromancer begynte vi å jobbe mye mer med engelsken, og jo mer du jobber med noe jo flinkere blir du. Dermed ble jeg mye flinkere til å skrive tekster på engelsk etter hvert, så det var nok ikke så langt inn i Zeromancer-perioden som jeg begynte å skjønne at «Metropolis – The Grandmaster Recordings» ikke er den beste plata.

ljungblut-2011-1-foto-christian-roth-christensen

For å holde oss til et visst historisk perspektiv, la oss ikke glemme at det mellom «Metropolis» og Zeromancer var ei plate som bar tittelen «Radiowaves». Her valgte Seigmen å fortsette med det engelske språket.

– Ja, det er sant, den glemte jeg, flirer Kim. Fader som vi jobba med den plata. Jeg hører at der er det jobba og jobba og jobba, og det er gjort utrolig mye. Det engelske begynte nok å sette seg litt der, og det er et stort gap fra «The Grandmaster Recordings» til den. Suksessen med «Metropolis» var for stor, så typisk oss ville vi gjøre noe annet.

– Jeg tenkte på dette da jeg skulle plukke ut låter til konsertene med Zeromancer nå. Etter «Eurotrash», som var vår største plate i Europa og Tyskland, gjorde vi den mer melodiske «Zzyzx», som nesten er mer i retning av Seigmen. Det er også et litt rart valg, for vi gikk mot det som var suksessformelen, men det er vel litt sånn vi er. Vi bestemmer selv. Det er klart vi ikke er gode businessfolk, men vi er flinke til å spille i band.

«Zzyzx» blir også Kim Ljungs farvel til den etablerte platebransjen og majorselskapene. Dette betyr at platene som er gjort siden den gang i all hovedsak har blitt produsert for Ljungs eget selskap, Pleasuredisc, for så å bli lisensiert ut til uavhengige distributører. Man skulle tro dette har gitt en større frihet, men Kim ser ikke den helt store forskjellen.

– Det har ikke betydd noe, for vi opplevde ikke at vi hadde selskapene hengende over oss. Den eneste gangen de hadde sitt å melde var da vi sa at vi ville gjøre ei engelsk plate, og de sa at vi burde gjøre ei norsk også. Vi jobba bare med kule folk på de store selskapene. Dermed har det ikke spilt noen rolle for oss sånn sett. Hvis plateselskapet hadde hatt så mye å si hadde de nok ikke latt oss gi ut «Radiowaves». Vi har vært ganske sære, og gjort våre egne ting hele veien.

Dette er selvfølgelig også grunnen til at Kim kan stå inne for så godt som alt han har gjort i løpet av et kvart århundre i bransjen.

– Ja, og det er en god følelse. Av og til kan jeg legge meg tilbake på senga, og tenke at den tinnitusen er jævlig høy, men det er en god grunn til at den er der, og jeg har mye god historie bak meg.

At Kim lider av tinnitus er ingen hemmelighet, og han er ikke den eneste musikeren som sliter med hørselsproblemer. Phil Collins og Brian Johnson er eksempler på hvor galt det kan gå, men Ljung er langt fra så ute å kjøre.

– Tinnitusen kom egentlig ganske sent, men det siste året har den blitt fæl. Nå er det plagsomt når jeg er alene, og det er ikke veldig bra. Jeg er jo ganske flink med ørene mine, men det er klart det blir mye musikk, samtidig som jeg tar mye medisiner med rød trekant. Blant bivirkningene der står det ofte øresus, så nevrologene mener det kan være en påvirkning derfra. Men herregud, jeg tror det er folk som har det verre enn meg, påpeker Kim.

ljungblut8-foto-christian-roth-christensen

Ljung har uansett ingen planer om å gi seg med det første, og Ljungblut er altså høyaktuell med «Ikke Alle Netter Er Like Sorte», og når dette intervjuet gjøres er både Seigmen og Zeromancer aktuelle for scenene. Hva er så planen med de to sistnevnte for nærmeste fremtid?

– Du får alltid en boost når du gjør noe med et band, og når vi nå har gjort et par konserter med Zeromancer, så har vi også skrevet en del materiale der. Jeg er ganske sikker på at noe av dette vil bli sluppet, men jeg vet ikke når. Det er kult materiale. Med Seigmen er det også sånn at vi står ikke bare i øvingslokalet og spiller repertoaret – spiller «Mesusah» 1.000 ganger, men vi gjør det også – for det popper opp ideer hele tiden. Det er dermed ofte det sklir ut litt, og vi spiller på nye ting. Det er stas. Kamikaze-Kim lever fremdeles, og det er tre band. Jeg kommer nok uansett ikke til å spy ut album de neste åra, men musikk kommer det, og det blir konserter.

Med de ordene er det ikke mulig å komme utenom at det hadde vært morsomt å få sett Zeromancer på ei norsk scene igjen.

– Ja, ekstremt gøy, påpeker Kim, før han flirende sier, gi oss et tilbud. Når du spiller i band er det jo ikke sånn at du ringer rundt til klubber og spør om du kan få spille. Det er motsatt, og det er promotørene som ringer deg. Zeromancer ga ut den siste plata i 2013, og da er du ikke fryktelig aktuell. Når scena også er så veldig trang som den er i Norge skal det litt til. Vi har lyst til å spille, og jeg vet det er mange som har lyst til å se Zeromancer – både i Statene, Russland, Australia og Norge – men det er noen som faktisk må booke det, ordne logistikken, og skrape sammen penger.

– Vi kjører ikke lenger i seksseter i 80 mil, men vi elsker å spille. Det er litt vanskelig, for du har en trang til å spille. Sånn som da vi var i Tyskland i helga, så følte vi at vi er verdens beste band. Da har du egentlig bare lyst til å fortsette, og å gjøre mer. Det går uansett på etterspørselen, og så er jeg i en situasjon der jeg ikke har tid til alt. Det går ut over andre ting, som familien, så det er en del ting som skal klaffe.

Kim er inne på det med etterspørsel, og når vi ser at Seigmen også i år har gjort en liten festivalrunde, og klubbturné, blir ikke bassisten da redd for at markedet mettes også for dette bandet?

– Ja, du skal se at det blir veldig lite de neste åra. Med Seigmen hadde vi en ekstremt god runde i fjor, og følte at vi hadde litt igjen som vi ikke fikk gjort da. Det sier seg selv at siden vi ikke spilte på Slottsfjell i fjor måtte det bli i år. Vi kunne også fått flere festivaler, men Zeromancer hadde booka noe, og Marius (Roth) er en opptatt operasanger. Derfor har det ikke blitt så mye i sommer, men høstrunden blir fin. Vi gleder oss veldig til sånn som Bodø, der vi spiller på Sinus som er et legendarisk spillested for Seigmen. Det tar 500 mennesker, og ble utsolgt på en dag, så det er klart det går an å spille andre steder enn de vanlige. Det gjør vi nå, men du skal nok se at det blir en roligere periode for Seigmen fremover.

Kim Ljung har uansett ingen planer om å svikte sine tilhengere med det første, og med muligheten for en konsert eller to med Ljungblut på nyåret har fansen noe å se frem til når høstens Seigmen-turné nå er over.

Jan Dahle

Kamikaze-Kim uten bremser