Stanger videre

Metallica noen minutter etter undertegnedes intervju.

Graving i arkivet har ført til at nok et gammelt Metallica-intervju finner veien fra Scream Magazines sider til Internett og Rock And Roll Dreams. Denne samtalen med James Hetfield og Kirk Hammett sto på trykk i Scream #83 i februar 2004, og her følger artikkelen i en modifisert versjon.

Det er ikke bare enkelt å være verdens største metal-band, det har Metallica fått erfare, men ingenting ser ut til å kunne stoppe disse fire karene fra en konstant erobring av hitlister og konsertsaler. I begynnelsen av desember var det Oslo Spektrum som sto for tur, og vi var selvfølgelig på plass for en prat med gutta.

Da vi tidligere i år hadde et intervju med Lars Ulrich og Robert Trujillo var «St. Anger» rykende fersk, og mye spenning var dermed knytta til Metallicas første studioplate med originalmateriale på nesten seks år. Siden den gang har plata solgt 55.000 i Norge, og to kvelder i Oslo Spektrum ble utsolgt på et par timer. Dermed er det atter en gang bare å konkludere med at Metallica er og blir den blå planetens største metal-band.

Når de største så kommer til Norge stiller de seg selvfølgelig til disposisjon for pressa, og denne gangen var det James Hetfield og Kirk Hammett som ville slå av en prat med undertegnede.

Siden Robert Trujillo nå har begynt å få noen måneders fartstid i bandet åpna vi samtalen med å få en oppdatering på hvordan ting nå fungerer med denne villmannen av en bassist, og det er James som først tar ordet.

– Det fungerer faktisk enda bedre nå enn da du snakka med ham og Lars. Han har vokst mer inn i bandet, og folk som så oss i går mener Robert fungerer betydelig bedre i bandet nå enn på begynnelsen av turneen. Da turneen begynte mente Robert selv at han på en måte kunne gi ti prosent mer bare selvsikkerheten hans kom på plass, og nå tror jeg den er der. Han har blitt bedre kjent med låtene, og derfor tør han slå seg mer løs. Han har jo en utrolig scenefremtoning, og den begynner virkelig å skinne gjennom nå.

Når du treffer musikere i et band som Metallica slår det deg ofte at vi har med folk som er profesjonelle til fingerspissene å gjøre, og i en intervjusituasjon som denne prøver ingen av herrene å overkjøre den andre. Dermed slipper Kirk også til med sine synspunkter.

– For meg virker det som om Robert nå begynner i bli utrolig komfortabel med musikken vår, og jeg tror låtene begynner å føles like naturlige for ham som de er for oss etter at vi har levd med dem i årevis. Det som uansett slår meg er at han har så utrolig mye energi, og når jeg ser over på hans side av scena ser jeg denne virvelvinden av en kar som hopper rundt, gliser Kirk tydelig fornøyd med Metallicas ferskeste medlem, mens James igjen tar ordet.

– Det er så tydelig at Robert nyter det han gjør når han står på scena, og det tror jeg skinner igjennom for alle som ser ham.

Gutta har nå begynt å få store mengder vann på mølla, og det nærmest fosser godord om Robert ut av begge to. Kirk på sin side fortsetter å snakke om showmannen Trujillo.

– Det han gjør på scena er ikke skuespill fra hans side. Det er nærmest som en forlengelse av basspillet hans, og det hele kommer som et resultat av at han føler musikken. Han lever seg så inn i musikken at han naturlig begynner å bevege seg slik han gjør.

metallica_james-oslo-3-12-03-foto-niclas-swanlund
James i Oslo Spektrum 2003.

Da Metallica i 1986 fikk Jason Newsted inn i bandet var gutta inne i en svært vanskelig tid, og som Lars fortalte i mai er bandet nå veldig bevisst på ikke å gjenta alle feil fra den gang. Det har da også vært veldig mye enklere å tilpasse seg den nye sitasjonen denne gangen, mener både James og Kirk.

– Vi er så mye mer voksne nå enn den gang, og vi har rett og slett mye mer respekt for folka rundt oss enn vi hadde da. For meg var det snakk om å ta det hele veldig seriøst da Rob kom inn i bandet, forteller Kirk, før James legger til sine synspunkter.

– Da Jason kom inn var vi rett og slett redd for hva som skulle skje, og det var helt opplagt at vi ikke hadde slått oss til ro med at Cliff var borte. Vi sørga fortsatt over Cliff, og det gjensto mye av den prosessen vi trengte å gjennomgå etter Cliffs død. Managementet mente at det beste vi kunne gjøre var å fortsette å turnere, og på den måten sørge gjennom musikken. Når vi ser tilbake på det var dette feil måte å gjøre det på.

– Som sagt var det mye frykt ute å gikk, og vi drakk veldig mye. Drikkinga skjulte mye av frykten, og den gjorde at vi ikke stilte alle de nødvendige spørsmåla om hva som skulle skje fremover. Det var nok den frykten som gjorde at vi satte Jason på plass fra første stund. Problemet er at det var sånn vi var den gang, men jeg ville gjøre alt annerledes nå, og det tror jeg vi har gjort også. Rob er en stor mann som forlanger respekt, og samtidig er han så utrolig hyggelig. Jeg har aldri hørt noen si noe negativt om ham, og det er fordi han er en flott fyr.

Det var egentlig ikke planlagt å dvele så mye ved Robert, men siden denne skribenten ikke er en type som liker å avbryte intervjuobjektene får det hele flyte av gårde etter disse amerikanernes pratesyke, og dermed er det plutselig Kirks tur igjen.

– Rob er veldig jordnær og ekte, og han er veldig ærlig. Han er et typisk eksempel på at du får det du ser, og han har ikke en personlighet som gjør at han plutselig forandrer humør til det verre. Han snakker aldri negativt om andre personer, og dette er hans naturlige måte å være på. Akkurat denne typen person tror jeg er hva vi trenger i dette bandet, for han gir bandet en nødvendig balanse. Vi har hatt nok kaos i vår karriere.

James har allerede vært litt innom sitt store alkoholforbruk, og det er vanskelig å ikke snakke litt mer om det når mannen selv sitter rett foran meg. Når det gjelder James så skal det sies at han har en utrolig utstråling der han sitter. Tankene slår meg at det egentlig bare er en måte å beskrive ham på, og det er som «larger than life», som det heter på mindre god norsk.

metallica_2003-foto-anton-corbijn
Metallica i 2003.

Undertegnede har intervjua mange musikere opp gjennom åra, men sjelden opplever man en mann det oser respekt av slik det gjør av James der han sitter tilbakelent med Kirk på sin høyre side. Selv ikke ved tidligere intervjuer og møter har James fremstått slik, og det slår meg at det muligens er hans mer edruelige person som gir ham en annen aura. En ny person er han uansett som edru på turne, men hvordan har dette egentlig forandra turnesituasjonen hans?

– Det føles veldig annerledes for meg, og først og fremst føles det som om jeg har utrolig mye tid, påpeker James og humrer muntert. Jeg har enkelt og greit mye mer tid til å gjøre ting. Jeg er nå i stand til å huske steder, og ikke minst i stand til å se steder. Jeg har plutselig tid til å bli kjent med folk der vi reiser, eller jeg kan gå på kino. Endelig har jeg muligheten til noe så klisjefylt som sightseeing, noe jeg har gått fullstendig glipp av tidligere.

– Tidligere var jeg travelt opptatt med drukne meg selv i min egen dritt. Det eneste som telte var å drikke, og å finne ut hvor den lokale strippebula eller baren var. Det var snakk om å kaste bort tid. Jeg ser tilbake på det som en lærepenge. Det er feil å si at jeg går rundt og angrer, men det var mye bortkasta tid.

Det er alltid mye uvisshet knytta til det å slutte å drikke for en alkoholiker, og hvor lett det er å tryne er Ozzy Osbourne mer enn et godt nok eksempel på. James på sin side har i alle fall forståelse for noe av det mest fundamentale for å holde seg unna flaska.

– Jeg er definitivt ikke kurert. Ingen kan bli kurert fra alkoholisme, og hvis noen er dumme nok til å tro at de er kurert er det noe alvorlig galt. Det er en daglig utfordring, og jeg må bare våkne opp hver dag og begynne dagen med positive tanker. Mye av problemet mitt stammer fra det at jeg begynte å tenke negative tanker om meg selv. Det hele utvikla seg til en ond sirkel der jeg drakk fordi jeg var deprimert, men så ble jeg bare enda mer deprimert av å drikke, og da var jeg i gang.

Var situasjonen slik at du gikk rett på flaska da du våkna opp om morgenen?

– Nei, så ille var det ikke, men dagen starta gjerne med negative tanker. Jeg begynte å tenke at jeg måtte gjøre ditt og jeg måtte gjøre datt, og etterhvert ble jeg nærmest drevet av negativitet.

Tilbake i 1986 gjorde Metallica en av sine mer legendariske fotoseanser der bandet sto med ei gedigen oppblåsbar Smirnof-flaske, og i bakgrunnen var bandets logo omgjort til Alcoholica. Med tanke på situasjonen som etterhvert utvikla seg, hvordan er det å se tilbake på disse bildene i dag?

– Det var der vi var. Det er ingen vits i å prøve å skjule det, eller å gå rundt og angre eller ønske det var annerledes. Jeg måtte på en måte gjennom dette for å komme dit jeg er i dag, og neste uke er jeg et annet sted. Det hele er en del av reisa. Du kan si at det er uheldig at dette var budskapet vårt den gang, men jeg vil tro at vi har et betydelig bedre budskap å komme med i dag. Uansett må du gå gjennom helvete for å kunne snakke om det.

metallica_kirk-oslo-3-12-03-foto-niclas-swanlund
Kirk i Oslo Spektrum 2003.

Det er ikke bare for James det er store forandringer på det å turnere siden det kanskje mindre glamorøse åttitallet, og Hetfield forteller hva som gjør alt annerledes for Metallica i dag.

– Det er mye mer respekt for hva vi trenger, og for våre livsstiler nå enn det var den gang. Vi er fire mer modne og voksne personer som trenger forskjellige ting, og det fungerer ikke lenger å prøve å presse oss inn i en slags Metallica-tilstand. Vi tillater hverandre mer frihet til å være oss selv nå, og vi tolererer hverandre mer. Vi diskuterer også hva som plager oss, i motsetning til tidligere da vi bare lot det skure og gå.

Den Metallica-tilstanden James snakker om kan tyde på at gutta på en måte følte at en viss type livsstil nærmest var forventa fra dem. På spørsmål om det føltes slik finner endelig Kirk en anledning til å snakke igjen.

– Det er der man gjør sitt første feilgrep, når man prøver å leve opp til folks forventninger. Det er ei veldig skummel felle å bli fanga i. Det gjelder både følelsesmessig, åndelig og fysisk. Dessverre er det noe jeg vet nå, men jeg forsto det ikke for ti år siden. Den gang prøvde jeg å være alt mulig for andre, og det tok en stund før jeg forsto at det jeg virkelig trengte var å være meg selv. Det er noe jeg har funnet ut av de siste seks eller sju åra.

– Jeg tror alle en eller annen gang har gått gjennom perioder hvor de har tenkt at de må være sånn eller slik for å tilfredsstille enkelte personer, men når du tenker over det så er det veldig lite ærlig. For meg er situasjonen nå slik at jeg ønsker å være så ærlig som mulig hele tiden. Den tanken har gjort meg til en mye lykkeligere person enn jeg var tidligere. Jeg går ut fra at også du har noe å si om akkurat det, sier Kirk og ser bort på James.

– Det er lett å falle i fella, men jeg skapte egentlig min egen felle. Jeg skulle være den store «ikke kødd med meg»-typen, og det var slik jeg følte jeg måtte være. På mange måter var det en slags sikkerhetsline å være den typen. Når du er ute på veien så mye som vi har vært trenger du en slags sikkerhetsline, og jeg trodde det var løsningen min. Jeg føler nå at jo mer ærlig du er mot deg selv, jo mer respekterer du deg selv. Jeg har også lært utrolig mye gjennom det å få barn, og jeg er også mer villig til å akseptere det ukjente enn jeg var tidligere.

Metallica har i en årrekke vært kjent for å være et hardt turnerende band, og avlysninger har vært sjeldne. Det har vel knapt nok blitt avlyst konserter siden Cliff Burton døde i 1986, men sist høst ble en Sør-Amerika-turne avlyst.

– Det var bare fire konserter, men det var fire store konserter. Vi har også en utrolig stor fanbase der nede, og vi var redde for hvordan fansen ville ta avlysningene. Saken var uansett den at vi var nødt til å avlyse fordi vi ikke følte at vi var klare for å dra ned og gjøre vårt beste. Hadde vi dratt kunne det fått store følger for bandet fordi vi ikke var mentalt klare på den tiden. Vi var utbrent både mentalt og fysisk. Det er ok for oss å si det nå, etter alt vi har gjennomgått de siste par åra. Vi dro rett ut på veien etter å ha fullført plata, og det føltes på et punkt mer riktig på ta vare på oss selv enn å dra til Sør-Amerika.

Det er en tydelig ærlig James som snakker, og sologitaristen ved hans side er også i det ærlige hjørnet denne ettermiddagen.

– Det er en av de aller første gangene vi faktisk har tenkt på oss selv og vår egen mentale helse først, og ikke tenkt på konsertene. Tidligere har vi hatt den mentaliteten at uansett hvor jævlig vi har følt oss så skulle mektige Metallica gjennomføre hver konsert. Vi skulle ikke skuffe noen, men på slutten av turneene endte vi opp med å betale en høy pris selv. For første gang tok vi altså et skritt tilbake og sa til oss selv at dette var en situasjon hvor vi var nødt til å avlyse, for i det hele tatt å kunne gjøre konserter fremover.

metallica_2004-foto-james-minchin-iii
Metallica i 2004.

Når man ser tilbake på den vanvittige, bortimot endeløse, turneen Metallica gjorde i etterkant av sitt selvtitulerte album må det da ha vært mer enn én gang gutta følte for å si at nok er nok.

– Helt klart. Det var mange ganger stemmen min sa «Stopp, slutt å plage meg», men den gang var Metallica-beistet mye viktigere enn oss som personer. Vi ble slukt av beistet, og beistet gjorde en del utrolige ting. Det utfordra oss som mennesker, og jeg er glad vi gikk gjennom det, men vi trenger ikke gå gjennom det igjen.

– Nå er det så mye mer som inspirerer oss, og igjen kan jeg komme tilbake til ungene mine. Det å se de vokse opp gjør meg glad, og jo gladere jeg er jo bedre musikk spiller jeg. Derfor kan du si at alt nå blir en del av bildet, i stedet for som tidligere da jeg skilte mellom familie, jobb og hobby.

Avslutningsvis må vi høre litt om Metallicas planer for den nærmeste fremtiden. En fremtid som innebærer turnering frem til oktober, noe som blant annet bringer bandet tilbake til Skandinavia i mai. Videre er det en dokumentar på vei, som også ser ut til å dukke opp på vårparten, kan Hammett fortelle.

– Det er en dokumentar som tar for seg alt vi har opplevd i forkant av «St. Anger», og opp til vi begynte turneen i slutten av mai. Den begynner rett i forkant av at Jason forlater bandet, og avslutter med Rock Am Ring. Hele den perioden er dokumentert, og den kommer ut under tittelen «Some Kind Of Monster». Gjennom disse to åra hadde vi et filmcrew som fulgte oss hele tiden, og takk og lov for at vi hadde det.

– Da vi hyra inn crewet ante vi ingenting om hva som kom til å skje. Vi hadde nok en følelse av at Jason kunne komme til å forlate bandet, men vi forventa ikke at han skulle gjøre det slik han gjorde. Videre har vi det James gjennomgikk, og hvordan dette påvirka meg og Lars. Vi har også dokumentert at vi kommer sammen igjen etter alle disse problemene, og dermed at vi igjen begynner å skrive musikk. Kanskje kan det bli et soundtrack til dokumentaren også, men det er ikke avgjort ennå.

Helt på tampen forteller Kirk at hvis bandet føler for det vil ei ny plate bli påbegynt en gang neste vinter, men ingen blir vel overraska om den slags planer blir utsatt nå som James, Kirk, Lars og Robert helt tydelig har planer om å ta vare på seg selv. Forhåpentligvis vil denne tankegangen gi oss mange år med Metallica i fremtiden, og slik situasjonen er i dag er det ingenting som ser ut til å kunne true bandets posisjon som verdens største metal-band.

Jan Dahle

Stanger videre