Ronni Le Tekrø
Lillestrøm, Kulturpuben
12/11-2016

I påvente av TNTs retur til konsertscenene i januar er gitarist Ronni Le Tekrø ute med sitt soloshow, der totningen presenterer låtmateriale fra sitt utenom TNT-ske liv. Det betyr blant annet at materiale fra de to «Mein Ampf»-skivene og fra Rypdal & Tekrø står på programmet når mannen med band inntar en fullsatt Kulturpuben i Lillestrøm.

Ett år har gått siden sist undertegnede så Ronni Le Tekrø, og lite har skjedd på repertoarsiden siden den gang. Nytt av kvelden er derimot at Ole Tom Torjussen er fersk mann bak trommene, noe som fungerer bra.

Det hele åpner svevende med en liten intro som bygger seg opp mot «Muddy Waters», der Ronni viser seg fra en mer bluesa side, før det rockes opp med «Dim Down The City Lights». Alt er som man forventer på en solokonsert med Tekrø, hvilket vil si mye tøft gitarspill, og vokal med en viss sjarm i sin skjevhet.

Setlista er god og variert, der «The Man Who Would Be King» følges av groovy riffing i «Dig It». Ronni dirigerer bandet i de mer improviserte partiene, og i sistnevnte gir han blant annet signal til medmusikantene når det skal roes ned for mer svevende gitarbruk.

Noen skjønnhetsfeil er det utover i konserten, og blant annet hangler det noe når bandet kommer inn for fullt etter Ronnis lille avskjedshilsen til den fiktive Marianne innledningsvis i «Kissing Disease». Samtidig står gitaristens virkelig utkårete, Anette Hofstad, ute på scenas venstre side og korer.

«Cathedral» tar den ned med sine samplinger og munkeaktige vokalbruk, og dette har alltid vært et fast innslag i Tekrøs solokonserter. Betydelig ferskere er «Eyefilters» som er litt seig, og med improviserte partier blir dette et av kveldens høydepunkter. Når Ronni er i form er han da også fenomenal både på soloer og riff, og her fungerer alt.

The Beatles’ «Tomorrow Never Knows» er nærmest som en jam å regne i Tekrø-versjon, og dermed kan gutta leke seg litt med dette psykedeliske stykket musikk. Dette fungerer greit, men gjenskapelsen av Peter Sellers’ «Trompet-Død» fra «The Party» blir kanskje litt vel sær på humorsiden.

På låtsiden toppes Ronnis solomateriale med den ultrafengende «Happy», som uttrykksmessig i aller høyeste grad lever opp til tittelen. Denne hadde i en rettferdig verden vært en hit, og nå makter da også Tekrø å dra allsangen ut av et publikum som kanskje ikke helt har visst hva det har gått til. Stemningen er uansett god i salen når Ronni her ikler seg sin indianske hodepryd.

At Ronni er en mester på riffing kommer til sin fulle rett i «The Way We Feel», før det er tid for kveldens eneste TNT-innslag. Dette i form av den nå etter hvert velkjente country-versjonen av «Seven Seas», der Ronni drar opp stemningen ved å kjøre noen runder med refrenget, samtidig som han maner til allsang. Fullt rockeinnslag blir det så når bandet smeller til for solopartiet, og med det får vi også en smakebit på hvordan bassist Ove Husemoen kan komme til å passe inn i TNT.

Punktum settes med Ronnis nå tradisjonelle «Jon Blund», og med det tas de fremmøtte med tilbake til barndommens «Skomakergata». Dette fungerer også allsangmessig på et publikum som deretter forgjeves roper på mer, og her hadde det utvilsomt vært på sin plass med et ekstranummer.

Jan Dahle