The Quireboys
Oslo, Olsen på Bryn
4/11-2016

The Quireboys er ikke bare norgesvenner, de er også olsenvenner, og britenes besøk på puben på Bryn har etter hvert blitt mange. Her har gutta for vane å lage rock’n roll-party med sin Faces-inspirerte musikk, men i kveld viser det seg at ikke alt skal være ved det vante.

Det åpner greit med tittelsporet fra den ferske «Twisted Love», men samtidig merker man seg at noe av trøkket er borte siden gitarist Guy Griffin er alene om å traktere seksstrengeren. The Quireboys har alltid vært et band med to gitarister, og med bare en låter det rett og slett litt tamt. Samtidig gir dette større plass i lydbildet til pianist Keith Weir, og det blir til tider et pianoorientert uttrykk.

To låter til fra årets album blir det plass til, og «Breaking Rocks» er småseig, men samtidig litt kjedelig. Kjedelig er også på mange måter beskrivelsen av hele konserten, men en groovy «Gracie B» er et friskt pust i et ellers mye forutsigbart sett.

Det hele fremstår uansett som litt uryddig og uinspirert, og den tilsynelatende mangelen på ei satt setliste fører til at Spike kan begynne å introdusere ei låt, bare for å finne at Guy vil sette i gang med noe annet. Når Spike så til det kjedsommelige skal gjenta at han bare drikker cola, blir mellomsnakket også fort traurig.

Gode låter som «There She Goes Again» og «Mona Lisa Smiled» er som regel hyggelige gjenhør, men i kveld klarer selv ikke disse godbitene å løfte det til mer enn helt greit. Når Weir så midt under «This Is Rock’n Roll» finner ut at han skal en tur ut av bygget, lurer man bare på hva som skjer.

«Hey You» klarer å trekke frem litt av den vante partystemninga, men for det meste føles det som vi ser et The Quireboys på seriøs tomgang. Da hjelper det bare litt med «7 O’Clock» og «Sex Party» mot slutten av showet, for i kveld har The Quireboys levert den dårligste konserten undertegnede har sett med bandet.

Jan Dahle