Ikke helt overbevisende

dee-snider_we-are-the-ones
Dee Snider «We Are The Ones»
e-a-r
3-hoyttalere

Twisted Sister-vokalist Dee Sniders solokarriere er en sprikende affære med den streite «Never Let The Bastards Wear You Down» som en naturlig og god debut, men deretter gikk mannen over i musikalverdenen da han gjorde «Dee Does Broadway». Når «We Are The Ones» nå er ute snakker vi om ei plate som ble annonsert som sprikende, og dermed er man spent når CD-en legges i spilleren.

Fra Twisted Sister-dagene er vi vant til at Snider har skrevet all musikken på egenhånd, men på «We Are The Ones» har mannen samarbeida med produsent Damon Ranger på dette feltet, i tillegg til at flere av skivas musikanter også er kreditert som låtskrivere.

Tittelsporet åpner «We Are The Ones», og her handler det om et rocka uttrykk, og ei helt grei låt. Vi snakker altså ikke om noe høydepunkt i Dees karriere, og det fortsetter mye på samme vis med «Over Again».

Med «Close To You» legger så mannen seg over i ei helt annen fil, der keyboards og programmering er et vesentlig element i lydbildet, før det rockes opp med gitarer i refrenget. Dette låter snodig i Dee Snider-sammenheng, og som så mye ellers på plata ligger middelmådigheten over det hele.

Fansen kan for øvrig vurdere om «We’re Not Gonna Take It» som pianoballade er en god ide, men dette er i det minste et småartig innslag på ei skive man ellers stiller seg rimelig likegyldig til. Problemet er at rockere som det nevnte «Over Again», «Crazy For Nothing» og «Believe» er låter som blir litt halvveis ubestemmelig moderne rock, uten sterke nok melodier.

Fungerer best gjør faktisk plata når Dee covrer Nine Inch Nails’ «Head Like A Hole», der lydbildet legger seg opp mot et snilt industrielt preg. Den avsluttende «So What» fremviser en tekstmessig aggressiv Snider, over et neddempa akustisk komp. Dette fungerer også på sitt vis, men alt i alt er «We Are The Ones» ei plate du glemmer fort.

Jan Dahle

Ikke helt overbevisende