Et tiår oppsummert

black-sabbath_the-ultimate-collection
Black Sabbath «The Ultimate Collection»
BMG
1-hoyttaler For ideen
5-hoyttalere For musikken

I forbindelse med at Black Sabbath for tiden er ute på sin siste turne benytter plateselskapet anledning til å cashe inn litt, og resultatet er en dobbel CD eller fire LP-er, alt etter hvilket format du fortrekker. Innholdet er 31 spor fra perioden 1970 til 1978. Sånn sett er dette definitivt ikke en utgivelse som lever opp til tittelen, for alt for mye av Black Sabbaths historie mangler til at dette er den ultimate presentasjonen av bandet.

Poenget her er uansett å oppsummere syttitallet, og det gjøres på en fin måte. Det åpner med «Paranoid», mens «Never Say Die» fra Ozzy Osbournes albumfarvel med bandet følger opp. Tittelsporet fra «Never Say Die» er da også godt, selv om skiva ellers er langt fra noe høydepunkt.

Black Sabbaths fem første album, der det hele toppes med «Sabbath Bloody Sabbath», byr derimot på særdeles mye god og tung rock. På mange måter defineres doom med selve «Black Sabbath»-låta fra debutalbumet, mens «War Pigs», «N.I.B.» – med Geezer Butlers suverene bassing – «Children Of The Grave» og «Iron Man» er blant bandets mange tidløse konsertklassikere.

Pianoballeden «Changes» fremviser en helt annen side ved Black Sabbath, mens «It’s Alright» gir trommis Bill Ward plass ved mikrofonen. Samtidig som dette viser allsidigheten til bandet kan man også konkludere med at det er trist det ikke er funnet plass til «After Forever». Da er vi uansett inne på at man aldri får sin ideelle låtliste på slike skiver, men er du allerede fan er denne utgivelsen uansett så overflødig som den kan få blitt. Det er ingenting her du ikke har fra før.

For de som eventuelt fortsatt ikke helt vet hva Black Sabbath er kan «The Ultimate Collection» derimot være en riktig god innføring i tungrockens kanskje viktigste band, for «Fairies Wear Boots», «Symptom Of The Universe», «Into The Void», «Electric Funeral», «Killing Yourself To Live», og ikke minst den fenomenale «Sabbath Bloody Sabbath» er ultrasterkt materiale.

At låter som «Rock’n Roll Doctor» og «A Hard Road» viser at det gikk bratt nedover med «Technical Ecstasy» og «Never Say Die» får vi bare leve med, for ingen band med en viss fartstid har klart å levere utelukkende på topp. Sånn sett viser Black Sabbath seg også som menneskelige med litt gråstein mellom alt gullet, der Tony Iommi understreker hvem som riffer tyngst og tøffest i klassa.

Jan Dahle

Et tiår oppsummert