Dirkschneider
Oslo, Vulkan Arena
1/11-2016

Udo Dirkschneider har brukt 2016 til å reise rundt med et show som påstås å være tyskerens farvel til låtmaterialet fra Accept-tiden. Det betyr at når Dirkschneider – som strengt tatt er et midlertidig omdøpt U.D.O. – inntar Vulkan Arena er det to timer med åttitalls-metal som står på programmet, så her får publikum en mimreaften av de sjeldne.

Nittitallet ignoreres altså fullstendig når Udo ser tilbake på sitt liv med Accept, og det samme gjelder debutalbumet fra 1979, mens det fra andrealbumet, «I’m A Rebel», kun blir servert tittelsporet. Dermed handler dette i all hovedsak om fem plater, og det som utvilsomt var Accepts gromperiode.

«Starlight», «Living For Tonite» og «Flash Rockin’ Man» setter standarden innledningsvis, og når «London Leatherboys» følger på løftes det hele opp på kveldens toppnivå. Bandet låter godt, der Andrey Smirnov og Kasperi Heikkinen deler på gitararbeidet. Helt oppe på Wolf Hoffmann-nivå er ikke gutta, men Smirnov klarer å trylle frem Hoffmann-soundet i en seig «Neon Nights».

Rytmeseksjonen består av trofaste Fitty Weinhold på bass, og Udos sønn Sven Dirkschneider på trommer. Sistnevnte ser for øvrig ut til å ha lært kroppsbygging og påkledning av far i huset, så familielikheten kan så visst spores. Det skal også nevnes at hele bandet korer, og dermed klarer kvintetten til en viss grad å bygge opp de massive Accept-koringene.

Med 24 låter på spillelista blir det også plass til et variert repertoar, der det veksler fra balladen «Winterdreams» til kjappe låter som «Wrong Is Right» og «T.V. War». Godbitene er da også mange, der «Son Of A Bitch», «Midnight Highway» og «Screaming For A Love-Bite» er blant materialet som aldri feiler.

«Head Over Heels», som følger en kort solo fra Fitty, blir et høydepunkt, mens «Princess Of The Dawn» er og blir den ultimate metal-låta, som også er som skapt for å dra allsangen ut av publikum. Slikt materiale til tross blir det også noen nedturer, og da blant annet når Smirnov i løpet av kvelden får to solospotter. Den andre av disse splitter «Metal Heart» i to, og knekker med det flyten i det som skulle være et av de store høydepunktene.

Introen til «Fast As A Shark» synges av publikum, før Udo ikke helt får til hylet som setter i gang klassikeren. Med unntak av dette gjør hovedpersonen en god jobb, der stemmen er den samme som alltid. Andre ting som er ved det vante er at Udo ber om V-tegnet i «Balls To The Wall», og samtidig er det igjen tid for publikumssang.

Over to timer med tysk metal avsluttes med «Burning», men nå feiler Dirkschneider da denne trekkes ut til det kjedsommelige. Her burde gutta kjapt og effektivt bare smelt låta rett i trynet på publikum, for sånn å sette et hardtslående punktum. Dessverre blir det ikke slik, og i stedet avslutter kvelden på litt langdrygt vis.

Jan Dahle