Nordnorske betraktninger

senjahopen_himmel-og-hav
Senjahopen «Himmel Og Hav»
Silsand Sild & CD
4-hoyttalere

I nærmere ti år har Senjahopen stått for musikk med nordnorsk tilknytning og et glimt i øyet på tekstsiden, og med «Himmel Og Hav» er bandet fremme ved sitt fjerde album. I spiss for det hele finner vi tidligere Farout Fishing-bassist Henrik Sandnes – som her leverer vokal og gitar – og medsammensvoren siden bandets fødsel har vært gitarist Petter Pogo, som i sin tid var medlem av Jokke Med Tourettes.

Med «Æ Tar Det Som En Mann» byr kvartetten på et rocka og gitardominert uttrykk, samtidig som Sandnes ser på knust kjærlighet med et småskjevt blikk. Temamessig handler det fortsatt om vanskelige forhold til det motsatte kjønn når «Bære Æ Og Du» musikalsk byr på et litt snillere og mer melodisk preg. Det er likevel ikke snakk om Senjahopen på sitt mest muntre, men så innrømmer da også bandet at de med «Himmel Og Hav» har lagt seg på ei litt tøffere linje.

Med en liten country-snert finner gutta uansett tilbake til den humoristiske vrien når blant annet sommeren i nord beskrives i platas tittelspor, og med det er også munterheten tilbake i Senjahopens musikk. Den rolige «1985» byr på sterk melodiføring, og et tilbakeblikk på en ungdomstid med såre minner. Dette er rett og slett et flott spor, samtidig som det tilføres både musikalsk og tekstmessig variasjon.

Ei låt som den hardere «Kjære Jenny» fremviser den røffere linja fra bandet, mens «Fritt Fall» kombinerer det rocka med et overraskende funky uttrykk. «Himmelblå» er trivelig og smårocka, og det samme må sies om den påfølgende «Tell Siste Slutt».

«Morrastemning II» er ei midtempo låt, som igjen er fengende og fin, mens «Tell Det Blir Kveld» understreker at de aller beste låtene kommer når bandet er på sitt mindre rocka. På sitt aller minst rocka er gutta så når albumet avsluttes med den akustiske og minimalistiske «En Målselvsang».

Med det har Senjahopen begått ei variert og god plate, som også viser et band i utvikling. Samtidig er det også et litt mer alvorstynget orkester som åpenbarer seg, men de nordnorske røttene, og med det dialektbruken, er den samme og velkjente.

Jan Dahle

Nordnorske betraktninger