Seigmen
Oslo, Sentrum Scene
30/9-2016

Etter tre utsolgte hus på Sentrum Scene i fjor returnerer Seigmen atter en gang til Oslos beste konsertlokale, og igjen skal kvintetten vise seg som et solid liveband.

Med «Simone», «Hva Vi Elsker» og «Ohm» åpner gutta med noe gammelt og overraskende, noe nytt, og noe ultraklassisk. Dermed understrekes det allerede innledningsvis at her blir det noe for enhver Seigmen-fan, og samtidig er mye ved det vante.

Alex Møklebust rager høyt midt på scena, Kim Ljung har bassen lavt der han shower i front, Marius Roth og Sverre Økshoff holder seg på hver sine ytterkanter mens det riffes og plukkes på gitarene, og bakerst sitter Noralf Ronthi og banker stødig på trommene. Sammen skaper disse fem i kveld vellyd, der alt fungerer.

«Colosseum» byr på strober fra helvete, men det visuelle fungerer uansett bra i kveld, der lysbruken er effektiv. Det er likevel ikke den mest storslåtte sceneproduksjonen vi har sett fra Seigmen, men det er virkningsfullt nok. Musikalsk sitter det også der Marius viser tendenser til å slå seg løs ute på venstre side under «I Mitt Hus», mens «Fra X Til Døden» som alltid er tung og deilig med sine taktskifter.

Det er en dynamisk forestilling bandet byr på, og med «Hvit Stjerne Hvit Støy» og «Nephilia» tas den helt ned. Marius, Alex og Kim står for flott vokalarbeid i sistnevnte, mens publikum på sin side tar deler av sangen på «Slaver Av Solen».

Kveldens overraskelse kommer halvveis ut i en glimrende «Metropolis» når tidligere Gåte-vokalist Gunnhild Sundli kommer inn for å krydre hiten. Dama blir værende for «Sort Tulipan», der hun og Møklebust deler på jobben. Dette er flott og nedpå, i kontrast til den hardtslående «Skjebnen» som følger. Med det tar også Seigmen publikum med helt tilbake til den spede begynnelse.

Den ultimate publikumslåta i enhver Seigmen-konsert er «Döderlein», og heller ikke i kveld slår denne feil. Her snakker vi også om et perfekt samspill mellom scene og sal, der publikum synger av full hals hver gang Alex i kjent positur strekker mikrofonen ut mot fansen. Sånn settes et perfekt punktum for kveldens hovedsett.

Roths øyeblikk i spotlighten kommer som første ekstranummer når det er tid for «Agnus Dei», og samtidig er Ljungs vokalbidrag godt, der stemmene kler hverandre bra. Med «Performance Alpha» – det eneste innslaget fra «Radiowaves» – kommer nok et høydepunkt, men så kommer også godbitene tett i kveld. En massiv «Mesusah» fremviser Seigmen fra sin tunge side, der bandet også rocker godt fra seg.

Seigmen er flinke til å stokke om på setlista fra turné til turné, men en ting det sjelden rokkes ved er avslutningsnummeret. Dette handler da også om en suksessformel, og dermed vet alle at «Hjernen Er Alene» skal avslutte den en time og 50 minutter lange konserten. Med det har Seigmen nok en gang bevist at de er blant landets aller beste liveband.

Jan Dahle