En tur inn i tåkeheimen

seigmen-kim_gregers-29-9-2016
Seigmen
Hamar, Gregers
29/9-2016
3-hoyttalere

Etter fjorårets suksess med det første studioalbumet på 18 år, «Enola», og påfølgende norgesrunde er Seigmen atter en gang ute på en liten høstturne, og halvveis inn i denne ruller bandet inn i Hamar for å innta Gregers. Her befinner bandet seg på ei mindre scene enn vi er vant til å se kvintetten på, og det skal vise seg å bli en noe blanda opplevelse.

Med «Simone» som åpning understreker gutta at viljen til å variere settet fra turne til turne, og samtidig grave litt dypere i katalogen, er tilstede. Nettopp det er positivt, men samtidig blir det også klart at Gregers ikke nødvendigvis er riktig sted for Seigmen. Scena er liten, og det er lavt under taket. Slikt gir ikke mye rom til det visuelle Seigmen. Alex Møklebust har likevel funnet plass til det lille podiet sitt, som gjør at han rager høyt nok til at alle ser ham, og mannen i front gjør en innsats.

seigmen-alex_gregers-29-9-2016

Bassist Kim Ljung har derimot ikke mye plass å boltre seg på, mens gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff ikke trenger mye plass. Problematisk er det uansett at Seigmen igjen har lagt seg på The Sisters Of Mercy-linja, der bandet drukner i røykskya. Denne skribenten foretrekker helt klart Seigmen visuelt når det satses mer på lys enn røyk, og når gutta blir helt borte under en tung «Fra X Til Døden» forsvinner de meningsløst langt inn i tåkeheimen. La oss håpe gutta har med kart og kompass.

Den lille scena gir en følelse av at bandet hemmes, men samtidig er ikke scena og lokalet lite nok til å gi intimfølelsen man fikk da Seigmen spilte på Total i 2012. Her og nå blir det noe nedstrippa og med det noe midt imellom, som liksom ikke helt kler bandet.

Når det i tillegg virker som om den lille PA-en presses for mye blir det høye lydnivået slitsomt, og til tider grøtete. Dermed blir ikke relativt ferske låter som «Hva Vi Elsker» og «I Mitt Hus» ytt rettferdighet. Det fungerer litt bedre når det roes ned med «Hvit Stjerne Hvit Støy», og «Nephilia» blir et fint øyeblikk når Alex, Kim og Marius synger sammen. Det er altså ikke full krise her.

seigmen-sverre_gregers-29-9-2016

Publikum gjør sitt for å løfte «Slaver Av Solen» og «Metropolis» med sine allsangbidrag, og nå begynner også konserten å ta seg opp. En punka «Skjebnen» drukner riktignok litt i lydkaoset, men med «Döderlein» nås det definitive høydepunktet i hovedsettets avslutningssekvens.

Nå har lyden begynt å fungere bedre i lokalet, og med en neddempa «Performance Alpha» er det flott å være på Gregers. «Mesusah» er mektig, og den avsluttende «Hjernen Er Alene» – der trommis Noralf Ronthi sniker seg frem for å kore innledningsvis – er som alltid en sikker vinner. Dermed har Seigmen på et vis dratt det hele i land, men det hindrer ikke dette i å være den svakeste konserten undertegnede har sett med bandet. La oss håpe Seigmen løfter seg til Sentrum Scene-konserten i kveld.

Jan Dahle

En tur inn i tåkeheimen