Flott tristesse

ljungblut_ikke-alle-netter-er-like-sorte
Ljungblut «Ikke Alle Netter Er Like Sorte»
Pleasuredisc
5-hoyttalere

Ljungblut er Seigmen- og Zeromancer-bassist Kim Ljungs tredje lekegrind, og det som begynte som et soloprosjekt i 2004 har etter hvert utvikla seg til et fullverdig band. Denne utviklinga til tross er det fortsatt det neddempa uttrykket som gjelder, og sånn sett er dette en helt annen side ved mannen enn det mer hardtslående preget han har i sine andre band.

Ljungbluts hemmelighet er evnen til å treffe en nerve med sin melankolske musikk, som sammen med fenomenal melodibruk ofte er gåsehudfremkallende. Samtidig er Ljungs vokal av en type som gir følelsen av nærhet til artisten, og med det oppfattes Ljungblut som mer utleverende enn hans andre band.

«Ikke Alle Netter Er Like Sorte» åpner på mest fortreffelig vis, der «Triumfbuen» er Ljungblut på sitt mest nydelige melodimessig. Samtidig har Alex Møklebust vært involvert i å skru et lydbilde som er med på å skape den tidligere nevnte nerven, som sammen med flotte gitartoner fra Dan Heide gir frysninger.

«Satellitt» er mer rytmedrevet, men også her er Heides gitarplukk et vesentlig element. På melodisiden er ikke denne like umiddelbar som åpningssporet, men som skiva ellers kryper melodiene seg under huden ved gjentatt lytting. Dette er sånn sett ei skive som er litt tyngre å komme inn i enn «Over Skyene Skinner Alltid Solen».

Ljungblut handler mye om stemninger, og et spor som «Tempelhof», med sin monotone og programmerte rytmebruk, er som skapt for mørke høstkvelder med stearinlys. Dette er nedpå og flott, og Ljungblut understreker hvor nydelig tristesse kan være. Du blir dermed kanskje ikke mentalt lykkelig av å høre på «Ikke Alle Netter Er Like Sorte», men du får like fullt ei god musikalsk reise.

I platas tittelspor kjenner man desperasjonen Kim må føle, og dermed er vi over i det som fremstår som mer utleverende. Nå kan man selvfølgelig aldri være helt sikker, for Ljungs tekster er som oftest åpne for tolkninger.

Det er litt mer uptempo i den sterke «Liaison», mens «Selvportrett» er helt naken med sitt akustiske uttrykk. Sånn sett er det variasjon på albumet, men innenfor visse rammer. Ljungblut kommer nok sånn sett aldri til å lage ei låt som gir et konsertpublikum muligheten til å hoppe, for dette er utelukkende musikk man sitter og lytter til, og kanskje drømmer seg litt bort i.

«Krysantem» er nettopp ei slik låt, og igjen legger Heide fine gitarer. Det er sånn sett ingen tvil om at gitaristen betyr mye for Ljungbluts sound, men samtidig har det faktum at vi nå får plate nummer to med samme besetning ført til at bandet har fått et helhetlig uttrykk. Også Kims retur til det norske språket er med på å gi følelsen av at Ljungbluts to siste plater på en måte fremstår som tvillingskiver.

I «Uten Tittel» er Kims vokal svært nær, og det tas helt ned med den avsluttende «Kast Blomstene På». Med det har Ljungblut igjen gjort ei flott plate som utvilsomt vil treffe fansen på hjemmebane, og skulle du være ukjent med bandet er tiden så visst inne for å sjekke ut Kim Ljungs roligere sider.

For mer om Ljungblut løp og kjøp Scream Magazine #209, med undertegnedes ferske intervju.

Jan Dahle

Flott tristesse