I dag minnes en hel metal-verden Metallica-bassist Cliff Burton, som omkom på vei mellom Stockholm og København på morgenen 27. september 1986. Et band som var på full fart opp og frem fikk med det en knekk det skulle være vanskelig, både for resten av bandet og fansen, å komme over. Der og da raste på en måte verden sammen, og Cliff har aldri blitt glemt.

Det er likevel sider ved dødsfallet og ettermælet som er verdt en liten analyse, og siden de fleste andre bruker minnedagen på en tradisjonell måte, velger undertegnede å se på andre sider ved Cliffs tragiske bortgang, og hva det har ført med seg. Dette uten på noen måte å ta noe vekk fra Cliff, for at han og bandet revolusjonerte metalen med Metallicas tre første album er udiskutabelt.

Det som derimot er mye mer usikkert er hva en alternativ fremtid ville brakt med seg, men opp gjennom åra har denne skribenten alt for ofte sett en holdning der fans er av den oppfatning at et Metallica med Cliff aldri kunne gått på en smell. Dette har da også gått så langt at vi blant annet finner usmakelige t-skjorter med teksten «It should have been Lars». La oss derfor se på et scenario der metalens nå mest forhatte mann hadde ligget i Cliffs seng på denne skjebnesvangre bussturen.

Bandet hadde sannsynligvis gått videre, og sikkert funnet en bedre trommeslager enn Lars Ulrich, men mer kan vi knapt slå fast. Cliff var tross alt mannen som etter sin inntreden i bandet begynte å dra Metallica i nye retninger, hvilket var med på å gjøre San Francisco-kvartetten til det ultimate metal-bandet. Men, samtidig gikk den harde kjerne av «Kill ‘Em All»-fansen ut og beskyldte Metallica for å ha solgt seg så tidlig som på oppfølgeralbumet.

Det er ingen tvil om at Metallica allerede med «Ride The Lightning» la seg på en mer melodisk linje, og det er naturlig å tro at Cliff – med sine mangfoldige inspirasjonskilder – har mye av æra for dette. Vi kan umulig vite hvilken vei bandet hadde gått videre, men at Metallica musikalsk sett ikke hadde kommet til å stå på stedet hvil – slik mange fans drømmer om – er rimelig sikkert.

Dermed blir det også veldig feil når det blant mange ser ut til å være en «vedtatt sannhet» at et Metallica med Cliff ville vært like feilfritt som bandet var på sine tre første skiver. Ingen band med en fartstid på 35 år har levert sammenhengende fenomenalt, så å tro at Metallica skulle gjort det om Cliff fortsatt var blant oss er ren utopi.

Som så mange andre artister som dør alt for tidlig har Cliff fått en form for «gudestatus», der mannen opphøyes til noe nesten overmenneskelig. Dette inngår muligens i en slags drømmeverden om evig ungdom. Vi kan uansett ikke si noe med sikkerhet om hvordan Cliff ville utvikla seg, og dermed er det selvfølgelig også mulig å klynge seg til denne drømmen om en «feilfri» person. Saken er jo uansett den at Jimi Hendrix aldri rakk å bli en «traurig Clapton», og Kurt Cobain rakk ikke å gå på en smell (i alle fall ikke musikalsk), men at disse også ville feila før eller siden må man regne med.

For alt vi vet kunne Cliff solgt sjela si til Gud før neste plate, og valgt å vie sitt liv til gospelen, eller han kunne insistert på at Metallica skulle utvides med en pianist. Kanskje hadde det vært Cliff som hadde stått frem og tatt kampen mot Napster, og kanskje hadde Cliff vært metalens mest forhatte mann i dag. Vi vet ikke, men ingen kan med sikkerhet si at ingenting av det ovennevnte kunne skjedd.

Hva så med Lars, om det var han som hadde omkommet denne morgenen? Høyst sannsynlig ville Metallica likevel gått på en musikalsk smell eller to, men da hadde Lars vært skillepunktet mellom det feilfrie og det Metallica som gikk på trynet. Da hadde t-skjortene kanskje båret budskapet «It should have been Cliff». Se ironien i det.

Faktum er at vi vet ikke hvor en alternativ rute fra 27. september 1986 ville ført hen, og derfor blir det meningsløst å slå fast det ene eller det andre. Alt eller ingenting kunne skjedd, men det vi vet med sikkerhet er hva vi fikk, og det viktige er å verdsette musikken og den tiden vi fikk med Cliff.

Spill derfor «Kill ‘Em All», «Ride The Lightning» og «Master Of Puppets» så høyttalerne blør til minne om Cliff Burton. Tenk tilbake på de gode stundene, nyt musikken, men lev ikke i en fantasiverden om hva som kunne vært, for du tar høyst sannsynlig feil.

Jan Dahle