Metallicas «Master Of Puppets» trenger strengt tatt ingen introduksjon, men siden Rock And Roll Dreams er min side skriver jeg selvfølgelig om akkurat hva jeg føler for. Når det i dag også er 30 år siden Metallicas første norgesbesøk er det en god unnskyldning for å se på plata som da var aktuell, og som i dag står igjen som kanskje metalens beste album. Velkommen til 1986, «Master Of Puppets», Skedsmohallen, og en svunnen tid.

For undertegnede begynte Metallica-reisa høsten 1984, da bandet var høyaktuelt med «Ride The Lightning» og singelen «Creeping Death». Nevnte 12″ var det første innkjøpet som ble gjort da picture discen kom i hus. «Knights Of The New Thunder» og «The Last In Line» okkuperte i stor del platetallerkenen på denne tiden, men nå måtte det også finnes plass til fire karer fra San Francisco.

I løpet av 1985 vokste Metallica-interessen, og med det gikk man og venta på «Master Of Puppets». Stor var dermed dagen da den lokale platelangeren endelig kunne overrekke meg albumet. Det var også fantastisk å se det vedlagte arket, som lista opp den kommende turneen, der det sto at Metallica skulle spille i Njårdhallen 25. september. Man satte jo spørsmålstegn ved dette med Njårdhallen, men hallen hadde vært brukt til konserter på syttitallet, så det stemte vel.

«Master Of Puppets» åpner pent og pyntelig med fine melodiøse kassegitarer, før det braker løs for fullt med «Battery» og Metallica på sitt mest brutale på denne tiden. Det hadde tross alt vært stor musikalsk utvikling siden «Kill ‘Em All» i 1983, men innledningsvis på «Master Of Puppets» er bandet like kompromissløst som i sine tidlige dager.

Mer melodiøst og komplekst blir det når det fenomenale tittelkuttet følger, og her riffes det særdeles heftig, taktskiftene tilfører låta mye liv, samtidig som de varierte partiene hele tiden gir låta nerve. Dette er metal på sitt beste, og vi snakker om ei låt denne skribenten aldri blir lei. Samtidig er dette den eneste låta bandet har spilt på hver konsert jeg har sett – riktignok i nedkorta versjon i en periode – og det er sånn jeg vil ha det. Dropp gjerne «Creeping Death», «Seek & Destroy», «Enter Sandman» og «One», men utelat aldri «Master Of Puppets». Hører du Lars?

Det rolige midtpartiet, med Kirk Hammetts ultramelodiøse solo, viser virkelig hvor langt Metallica har kommet på tre år, og det er denne kombinasjonen av fortsatt å stå stødig ved røttene, og musikalsk utvikling som gjør «Master Of Puppets» til det ultimate Metallica-albumet. Skiva byr rett og slett på alt man kan ønske seg fra genren.

Med «The Thing That Should Not Be» er det et tungt og dystert Metallica som åpenbarer seg, og Flemming Rasmussens produksjon fremhever dynamikken i arrangementet. Tiden da høyt tempo var synonymt med Metallica er definitivt forbi, og dermed leverer kvartetten også et variert album.

Det understrekes med «(Welcome Home) Sanitarium», som er platas ballade. Fra småplukket på strengene innledningsvis, til det bygger seg opp mot det ultimate klimaks, er dette en nytelse innen melodiøst gitarspill, sterk melodiføring, og heftig riffing og solospill.

Man skulle tro det var umulig å opprettholde en slik standard, men når side to på LP-en åpner med «Disposable Heroes» klarer Metallica dette kunststykket. Her er bandet på sitt mer proga, der temposkiftene kommer kjapt, samtidig som James Hetfield på herlig vis fremfører en av sine flere historier om krigens militære ofre. Dette er åtte minutter i metalens himmelrike, og sporet har alltid vært en favoritt på plata. Gleden var nærmest ekstatisk da jeg i København i 1993 fikk oppleve godbiten live for første gang.

En annen låt som ikke var med på repertoaret på selve «Damage, Inc.»-turneen – men som skulle plukkes frem noen ganger i 1987 – er «Leper Messiah», og her byr gutta på et godt driv i et spor som tempomessig ligger i mellomsjiktet. Et godt riff ligger under versene, og selv om dette er platas «svakeste» spor er det lite å sette fingeren på. Metallica var på denne tiden så kreative at de tilsynelatende umulig kunne svikte.

Denne kreativiteten kommer til sin fulle rett i instrumentalen «Orion» – som jeg måtte vente helt til 2007 før jeg fikk oppleve live – og dette er også bassist Cliff Burtons glansnummer på albumet. Låta fades inn, og når den drar skikkelig i gang er det et suverent riffdriv som åpenbarer seg. Igjen byr gutta på en variert komposisjon, som til tross for godt over åtte minutters spilletid aldri føles som om den mangler sang.

Etter fire minutter slipper også Burton til med en liten solosekvens, som glir over i flotte harmonier mens bassen og gitarene bedriver herlig samspill. Dette er så nydelig, og dette rolige partiet av «Orion» er kanskje Metallicas musikalske topp.

Etter slike utskeielser er det bare en utvei, og det er å avslutte skiva på det mest brutale, og det gjøres med «Damage, Inc». Her er tempoet høyt, der Lars Ulrich hamrer i vei, mens rytmegitaren riffer kjapt. Med det er det en passende utblåsning som setter punktum for Metallicas beste plate.

Etter hvert viste det seg så at Metallica så visst ikke skulle spille i Njårdhallen, men derimot i Skedsmohallen, og med Anthrax som oppvarming. Snakk om solid pakke når thrashen skulle innta norsk jord for første gang, og i ettertid står konserten igjen som legendarisk. Det av flere grunner, men ikke minst fordi dette skulle bli eneste gang Cliff Burton skulle sette sine ben på norsk jord.

Allerede før europaturneen kom i gang hadde det uansett oppstått problemer, for James var på denne tiden en ivrig skater, og det kan være en dårlig kombinasjon med gitarspill. Det er i alle fall saken når skateren går på trynet, og brekker armen. Gode råd var dyre, og gitartekniker John Marshall ble dytta ut på scena som rytmegitarist. Konserten i Skedsmohallen var den siste Marshall bidro på.

Før konserten endte denne skribenten helt tilfeldig opp på et hotell i Lillestrøm der Metallica gjorde presse for dagen. Dette var før jeg selv hadde begynt å skrive, så sånn sett hadde jeg ikke noe der å gjøre, men noen bilder ble tatt med et kamera som strengt tatt ikke fortjener å bli kalt kamera. For ettertiden er det utrolig synd at Burton ikke var tilstede – han var hos legen – hvilket betyr at jeg aldri fikk møtt ham. Resten av gutta var uansett særdeles trivelige, og dette første av mange møter med bandet har brent seg fast i minnet.

Opplevelsen man hadde i håndballhallen utenfor Lillestrøm sentrum den kvelden huskes også i dag som god, og dette var på mange måter det heftigste man hadde opplevd så langt i et ungt konsertliv. Jo da, man hadde sett Motörhead året i forveien, men det sugde grunnet elendig lyd, og band som AC/DC, Dio og Accept hadde besøkt oss tidligere i 1986, men det var jo på langt nær så brutalt. Dette var en helt ny opplevelse, og i ettertid en konsert man er utrolig glad man fikk med seg.

Halvannet døgn etter at bandet gikk av scena i Skedsmohallen ble nemlig alt snudd på hodet for Metallica og fansen. Etter konserten i Stockholm 26. september fikk som kjent turen til København fatale følger, og Cliff ble drept da turnebussen kjørte av veien.

Før Internettets tid brukte nyheter tid på å nå frem, og det gikk nok dermed noen dager før en kompis ringte og fortalte at Cliff var død. Der og da var det vanskelig å forstå at den headbangende bassisten fra Skedsmohallen noen dager tidligere var borte.

Ny mann på bass ble kjapt funnet i form av Flotsam And Jetsams Jason Newsted, men igjen grunnet tregheten i spredning av nyheter gikk undertegnede glipp av Jasons Sverige-debut i Göteborg i februar 1987. Dette var tungt å fordøye, så da Metallica skulle spille på Monsters Of Rock på Donington Park i august samme år gikk turen til England.

I dagene før festivalen befant jeg meg i London, og på en tur innom Shades – datidens viktigste platebutikk for metal-fans over hele Europa – så jeg en svær poster på veggen. Den så ut som fronten på programmet fra Metallicas siste turne, men bandlogoen mangla, og alt som var igjen av tekst var «Damage, Inc.». I tillegg sto det «100 Club, 20. august», og den sparsommelige infoen betjeningen var villig til å gi meg da jeg insisterte på at det faktisk var en Metallica-plakat var: «Vær der tidlig».

Sånn endte undertegnede opp med å se Metallica spille på en jazzklubb – som også er legendarisk for blant annet noen punk-konserter i 1976 – i Oxford Street, foran omkring 350 fans i det varmeste og trangeste lokalet man kunne se Metallica på den tiden. Snakk om kontrast til å se bandet foran 70.000 mennesker to dager senere, og det var forresten på 100 Club Metallica spilte «Leper Messiah» live for første gang. Samtidig fikk hele «Garage Days Re-Revisited» sin livedebut denne kvelden, og «Crash Course In Brain Surgery» er aldri spilt igjen.

Med det er undertegnedes «Master Of Puppets»-historie over, men albumet, og minnene fra den gang, lever med meg. Den dag i dag er det også alltid like fornøyelig å sette på «Master Of Puppets», nyte musikken, og mimre seg tilbake til de første av mange store Metallica-opplevelser.

Jan Dahle